Valg og usikker framtid for Colombia

Elise Øksendal fra Peace Brigades International - Norge har snakket med to menneskerettighetsforkjempere som ledsages av PBI i Colombia. Franklin Castañeda og Jomary Ortegón som følger valginnspurten med både håp og frykt.

Etter første runde av presidentvalget fikk ingen av kandidatene over 50% av stemmene. De to kandidatene med flest stemmer går dermed videre til en andre valgrunde 19. juni. Gustavo Petro fra venstreside-koalisjonen «Pacto Historico» (Den historiske pakten) fikk 40,3% av stemmene.

På andre plass med 28,15% kom Rodolfo Hernández, som representerer koalisjonen Liga de Gobernantes Antiocorrupción(Ligaen av antikorrupte guvernører).

Franklin er menneskerettighetsforkjemper og advokat. I over 20 år har han jobbet for organisasjonen Fundación Comité de Solidaridad con los Presos Políticos (FCSPP – Komiteen for solidaritet med politiske fanger), som han nå leder. Organisasjonen er den eldste menneskerettighetsorganisasjonen i Colombia og har siden 1973 arbeidet for å beskytte rettighetene til politiske fanger og retten til fredelige protester.

En annen organisasjon som følger tett med på de politiske endringene i landet, er advokatkollektivet Colectivo de Abogados José Alvear Restrepo CCAJAR. Jomary er leder for kollektivet, og har vært med i over 20 år. Hun understreker at «å kjempe for menneskerettigheter er et livsprosjekt».

Fra krise til ny krise?

– For å si det veldig enkelt, Colombia er inne i en krise, og utfallet av første runde i presidentvalget er et resultat av det. Stemmene til befolkningen viser tydelig at de ikke ønsker en videreføring av den politiske makteliten som har styrt landet i en årrekke.

Det er konklusjonen Franklin gir, når jeg spør ham om dagens politiske situasjon.

Hvem som vinner valget den 19. juni er fortsatt usikkert. Men uansett hvem det blir, så vil det være en regjering som menneskerettighetsbevegelsen må forholde seg til og ha en dialog med.

Både Franklin og Jomary håper på muligheten for mer dialog enn det har vært med den nåværende regjeringen til president Iván Duque. For eksempel når det gjelder det nasjonale sikkerhetsutvalget («Mesa Nacional de Garantías para Defensores de Derechos Humanos, Líderes. Sociales y Comunales») som skal være et rom for dialog mellom sivilsamfunnet og regjeringen.

Under presidentskapet til Duque har det kun blitt gjennomført to ganger, i 2019 og 2020, og det som et resultat av at organisasjonene gikk rettens vei for å få det til.

Det nasjonale sikkerhetsutvalget ble opprettet i 2009 og har en viktig funksjon i å utarbeide handlingsplaner, politikk og konkrete tiltak for å bekjempe volden menneskerettighetsforkjempere utsettes for. Når det ikke fungerer som det skal, går det dermed også direkte utover arbeidet til menneskerettighetsforkjempere og situasjonen deres.

– En del av arbeidet vi gjør som menneskerettighetsforkjempere er å overvåke myndighetene. Det er en del av våre rettigheter som borgere, det å kjempe for menneskerettigheter. Det er et seriøst arbeid som kan være plagsomt for styresmaktene, men vi kommer ikke til å la noen regjering slippe unna, uansett om det blir Petro eller Hernández, sier Franklin.

I forkant av første valgrunde gikk flere menneskerettighetsplattformer, og over 1000 organisasjoner og medborgere sammen om å sende et åpent brev til de ulike presidentkandidatene (Elespectador.com). I brevet la de fram hva som bør prioriteres innenfor menneskerettigheter de neste fire årene.

Jomary trekker fram noen av de viktigste prioriteringene som er videre implementering av fredsavtalen, utarbeidelse av politiske tiltak som bøter på den alvorlige matkrisen, og å innføre grunninntekt (“renta básica”) som en del av løsningen for å få ned arbeidsledigheten.

Spesifikt for menneskerettighetsforkjempere la de fram et krav om å utarbeide en helhetlig offentlig politikk som beskytter dem og arbeidet deres. Til tross for at det allerede finnes politiske verktøy klare, også gjennom fredsavtalen, har ikke den nåværende regjeringen iverksatt reelle tiltak som holder mål.

Utfallet av første valgrunde 29. mai – En slutt på “uribismen”?

Det at ingen presidentkandidater som tydelig representerte “uribismen”, gikk videre etter første runde, viser at Colombia kan være på vei mot et politisk skille.

“Uribismen” referer til en politisk bevegelse basert på politikken til den tidligere presidenten Álvaro Uribe Vélez. Uribe styrte landet mellom 2002-2010 og har etter det hatt sterkt innflytelse på de neste regjeringsperiodene. Dagens president Duque har ofte blitt omtalt som nikkedukken (“el títere”) til Uribe.

Jomary forteller at de i forkant av første valgrunde brukte mye tid på å sette seg inn i de politiske programmene til de ulike kandidatene.

Hernández er en forretningsmann og tidligere ordfører for byen Bucaramanga. Under valgkampen presentert han seg som en som skulle gå mot den politiske makteliten, representert ved president Duque.

Likevel så man at flere fra president Duques regjeringspartiet Centro Democrático gikk ut offentlig med støtte til Rodolfo Hernández etter at han gikk videre til andre valgrunde.

– Den andre kandidaten, Gustavo Petro, har posisjonert seg som en forkjemper for fredsavtalen, beskyttelse av miljøet og miljøforkjempere, og mot politivold i forbindelse med sosiale protesterm forteller Jomary videre.

Når det kommer til implementeringen av fredsavtalen, sier Franklin følgende:

– Petro har sagt at om han blir valgt, vil han ta opp igjen fredsforhandlingene med geriljaen Ejercito de Libertación Nacional (ELN). Hernández har på sin side uttrykt at han også vil ta opp igjen forhandlingene med ELN, men på en langt enklere måte. Ifølge Hernández vil det bare være å legge til et vedlegg til fredsavtalen mellom regjeringen og FARC-EP-geriljaen, som ELN-geriljaen kan skrive under på.

– Det er å selge inn enkle løsninger på komplekse problemer til folket, viser samtidig han egentlig ikke har politiske tiltak som er gjennomførbare, sier Franklin.

Fredsavtalen står på spill

Fredsavtalen mellom FARC-EP-geriljaen og regjeringen ble underskrevet i 2016. I avtalen legges det opp til en overgangsperiode på minst tolv år, men som kan utvides til rundt seksten år. Det vil si fire regjeringsperioder.

– Vi er nå kommet mer enn fem år ut i denne perioden. Dersom det nå kommer en ny regjering som også viser seg å være en katastrofe med tanke på implementering av avtalen, vil det ha gått ni år uten større endringer. Da vil både folket og det internasjonale samfunnet ende opp med å glemme avtalen. Derfor er det nettopp fredsavtalen, som står på spill under årets presidentvalg, sier Franklin.

Han legger også til at om man mislykkes med å implementere fredsavtalen, vil de resterende væpna gruppene sitte igjen med lærdommen av at den colombianske staten lukket øynene for en allerede inngått fredsavtale. Hvilken geriljagruppe vil da sette seg ned for å forhandle med staten?

Valgperiode preget av trusler og vold

– Valgkampen har vært preget av trusler både mot politiske kandidater og befolkningen. Dette er ikke noe nytt i colombiansk kontekst, men veldig synd med tanke på at vi er midt i en fredsbyggingsprosess. Det burde ikke være slik at personer som stiller til offentlige verv utsettes for trusler for å utøve sine politiske rettigheter, sier Jomary.

Drapstrusler mot presidentkandidatene har også blitt omtalt i norske medier.

Samtidig legger Jomary til at det fortsatte er mange som avstår fra å stemme, til tross for forventninger om at stemmeandelen blant unge skulle øke kraftig.

Det var særlig unge som deltok under de landsomfattende protester (nasjonal streik) i fjor som pågikk over flere måneder. Stemmeandelen blant unge økte noe, men ikke så mye som forventet.

Volden har også preget årets valgkamp. I avsidesliggende landsbyer og rurale strøk har det blitt meldt om at væpnede grupper, særlig paramilitære grupper, har forbudt befolkningen å stemme på kandidaten Gustavo Petro.

Franklin kjenner selv til flere av sakene og trekker frem to eksempler på steder hvor dette har skjedd:

– I Montes de María, en region som ligger nord i Colombia mellom de to fylkene Bolívar og Sucre, hvor den paramilitære gruppen «Autodefensas Gaitanistas de Colombia» har tilstedeværelse og i Sierra Nevada de Santa Marta hvor «Autodefensas Conquistadores de la Sierra», eller som regjeringen kaller dem «los Pachenca» holder til.

– For flesteparten av befolkningen og for det internasjonale samfunnet som holder til i Bogotá og andre større byer, gikk valget mer eller mindre normalt for seg. Situasjonen var derimot ikke den samme for befolkningen i rurale områder, sier Franklin.

"Freds-seter" i kongressen

Ved årets kongressvalg stemte ofrene for konflikten for første gang inn 16 kandidater som skal representere dem. Dette er en del av fredsavtalen og skal gi ofrene en sterkere stemme i de politiske organene.

Kun den befolkningen som har vært hardest rammet av konflikten kan stemme på kandidatene, fordelt inn i 16 ulike regioner i landet. Det har vært viktige diskusjoner rundt disse plassene. Ikke alle som stilte til valg for "fredssetene" ("circunscripciones especiales para la paz") hadde sikkerhetsgarantier for å kunne holde valgkampanje, og heller ikke økonomiske garantier.

Flere av regionene med fredskandidater er fremdeles hardt rammet av væpnet konflikt og støtten fra det offentlige kom sent fram i mange tilfeller.

Samtidig kom det inn flere meldinger om press for å stemme på visse kandidater. Jomary forteller om et tilfelle hun kjenner til i fylket Cesar der en av kandidatene var Jorge Tovar, sønn av en tidligere paramilitær leder.

– Et krav for å stille som kandidat til “fredssetene” er at man selv er offer i konflikten. Hvordan en slik kandidat kan være et offer, var spørsmålet mange stilte seg. Under valgkampanjen ble det i tillegg hevdet at støttespillerne hans truet og la press på lokalbefolkningen i området., sier Jomary

Tilfellet ble anmeldt, men det er ikke kommet en rettsavgjørelse enda.

Over 70 menneskerettighetsforkjempere drept i 2022

Den nåværende regjeringen til president Duque overlater et land med store problemer på menneskerettighetsfronten. Både Frankling og Jomary lister opp det ene eksemplet etter det andre.

I stedet for å gjennomføre fredsavtalen, har dagens regjering satt i gang egne programmer for å tvinge bøndene til å gi opp kokaplantasjene ved å involvere politi og hær. – Mer enn 20 personer har blitt drept i slike aksjoner, forteller Jomary.

Når det gjelder tidligere geriljamedlemmer som skrev under på fredsavtalen, er over 320 drept siden signeringen av fredsavtalen.

Ingen av mekanismene i fredsavtalen som skal beskytte menneskerettighetsforkjemperne er blitt innført. Siden signeringen er over 900 menneskerettighetsforkjempere drept.

– Bare i løpet av de første fire månedene i år er over 70 drept. Det vil si at det er det mest voldelige trimesteret for menneskerettighetsforkjempere siden dagens regjering tok over i 2018, sier Franklin.

Men det er ikke bare tallene som skremmer. Konsekvensene som ligger bak tallene er skyhøye, som Jomary kan fortelle:

– Det er veldig smertefullt å leve slik, å se at menneskerettighetsforkjempere og sosiale ledere drepes i sine lokalsamfunn vel vitende om at dette er mennesker som gjør en veldig verdifull jobb. Å finne en erstatning i lokalsamfunnene er vanskelig, det tar lang tid å lære opp nye folk som kan ta over en slik lederrolle. Ikke bare etterlater de seg sin egen familie, men de etterlater også et helt samfunn.

Andre tall som er skyhøye er tallene for straffefrihet. Hos påtalemyndighetene ligger det mer enn 2700 anmeldelser om trusler på menneskerettighetsforkjempere. Kun ti er inne til behandling hos retten og seks har kommet til en rettsavgjørelse.

Norges tilstedeværelse bør styrkes

Før 19. juni, er det få som tør med sikkerhet å si hva som blir Colombias framtid de neste fire årene. Franklin understreker likevel at det uavhengig av regjering er viktig at det internasjonale samfunnet ikke slipper landet ute av synet.

– Det er særlig viktig at tilstedeværelsen fra det internasjonale samfunnet styrkes. Det internasjonale samfunnet trengs som et pressmiddel for at fredsforhandlingene med ELN-geriljaen tas opp og for at andre væpnede grupper også legger ned våpnene. I tillegg er det viktig for at lokalsamfunnene skal kunne delta i rettsprosesser for ofre for konflikten.

Jomary fortsetter:

– Det internasjonale samfunnet må legge press på myndighetene slik at lokalsamfunn blir hørt i beslutninger om prosjekter knyttet til infrastruktur, utvinning av naturressurser og lignende.

–For menneskerettighetsforkjempere trenger vi politiske tiltak som gir oss sikkerhetsgarantier i utvidet forstand, ikke bare fysiske tiltak, slik at vi kan fortsette arbeidet vårt. Og ikke minst må fredsavtalen implementeres. Om vi sammen klarer å presse på for at dette gjennomføres, tror jeg vi kommer ganske langtm avslutter hun.