Lenin Moreno: tre skuffende år som president i Ecuador

Opprøret i Ecuador fra oktober 2019 startet som protester mot økning i drivstoffprisene, men bak dette finner man strukturelle elementer som utgjør kjernen av befolknings misnøye med Morenos regjering. Morenos uventede sving til høyresida og den nye avtalen med IMF ser ut til å være nerven av denne politiske krisen, i et land med en lang historie med store folkelige demonstrasjoner mot nyliberale reformer som veltet flere regjeringer.

I august 2017 hadde Moreno en historisk støtte av 77%. I dag er det kun 14% av befolkningen som støtter Moreno. Esben Leifsen, sosialantropolog og førsteamanuensis ved NMBU, sier at dette henger antagelig sammen med at Moreno har fungert som en overgangsfigur, en politisk leder som har søkt samarbeid mot sentrum-høyre på bekostning av samarbeid internt i eget parti/politiske bevegelse:

Korona-pandemien forverrer denne politiske krisen i Ecuador. Man kan forstå COVID19 situasjonen i Ecuador i sammenheng med endringene som Moreno-regjeringen har igangsatt, sier Leifsen som har fulgt utviklingen av situasjonen i regionen i 10 år.

Esben Leifsen er aktuell med sin artikkel om Ecuador i «Turbulent høst i Latin-Amerika», årets første utgave av tidsskrift LatinAmerika. LAG reproduserer her Leifsens artikkel om opprøret i Ecuador og inviterer alle til å lese årets første utgave av LatinAmerika tidsskrift som kommer med flere analyser av demonstrasjonene i Chile og Colombia, situasjonen i Bolivia, Guatemala, Honduras og mye mer.

God lesing!

Esben Leifsen. Sosialantropolog og førsteamanuensis ved Noragric - avdeling for internasjonale miljø- og utviklingsstudier, NMBU – Ås.

Publisert i tidsskriftet LatinAmerika #1 2020: Turbulent høst i Latin-Amerika

I likhet med andre opprør i Latin Amerika høsten 2019, startet protestene i Ecuador som en mobilisering mot økte priser innenfor transportsektoren. Og i likhet med andre konflikter i regionen omhandlet den brede folkelige mobiliseringen noe mer omgripende; en innstrammingspakke knyttet til et milliardlån fra Det Internasjonale Pengefondet.

Opprøret er en reaksjon mot en høyredreining som skjer uten et egentlig regimeskifte. Det underliggende stridstema er hvordan avhengigheten til internasjonale kreditorer skal påvirke samfunnsliv i økonomisk forstand. I et land der sivilsamfunnet har vært en avgjørende kraft mot økonomisk nyliberalisering, kommer ikke opprøret overraskende. Den intensiverte bruken av et statlig volds- og overvåkningsapparat mot den protesterende befolkningen vekker derimot oppsikt, som ett av flere eksempler på brutalisering av den politiske virkeligheten i dagens Latin Amerika.

Det landsomfattende og voldsomme opprøret høsten 2019 ble utløst av en enkeltsak; en dramatisk økning i drivstoffprisene som følge av fjerningen av subsidier på diesel og bensin. Men i likhet med opprøret i Chile virket prisøkning innenfor transportnæringen som en bagatell i forhold til de dimensjoner opprøret fikk. Den brede folkelige mobiliseringen i Ecuador kan vi ikke forstå uten den bakenforliggende årsaken – en rekke økonomiske reformtiltak satt som betingelse for innfrielsen av et lån fra Det Internasjonale Pengefondet – IMF. Som del av sin utlånspolitikk krever IMF at land som får lån foretar omstillinger av den nasjonale økonomiske politikken i tråd med deres anbefalinger. Sammen med lånet på 4.2 milliarder USD kom en plan for omstillinger som i generelle ordelag dreier seg om nedbygging av staten, handelsliberalisering, deregulering av arbeidslivet og tilrettelegging for private selskaper(1). er konkret omfatter disse tiltakene oppsigelser av titusentalls statsansatte, gjeninnføring av midlertidige arbeidskontrakter, fjerning av arbeids- og velferdsrettigheter, reduksjon av skatt på kapitalflukt og tilgivelse av ubetalt skatt fra private nasjonale og utenlandske selskaper(2).

Reformtiltak knyttet til IMF-lånet ble introdusert i Lenin Morenos andre regjeringsår. På tross av å være Rafael Correas utpekte etterfølger og også visepresident i hans regjeringer fra 2007 - 2013, står Moreno for en kursendring. Denne fjerner seg fra Correas ny-ekstraktive økonomiske politikk. Ny-ekstraktivisme, slik den har kommet til uttrykk i flere latinamerikanske land i tiårene rundt tusenårsskiftet, bygger på økonomiske vekst-scenarier. Den gjør seg også avhengig av internasjonale markeder og tilgang til det globale finanssystemet. Den skiller seg derimot fra en nyliberal modell gjennom å prioritere økonomisk omfordeling, progressive avgifts- og skattelegging, og gjennom å bygge opp offentlige tjenester, tilbud og institusjoner. Der Rafael Correa sto for en slik økonomisk politikk, går Moreno i en nyliberal retning.

Interessant nok er avhengigheten av storskala naturressurs utnyttelse – ekstraktivisme – en av dimensjonene som ikke er vesentlig endret med Moreno. Ecuadors økonomi fortsetter i all hovedsak å basere seg på oljeinntekter. Under Moreno har vi imidlertid sett en endring i de tiltak som er igangsatt for å redusere Kinas innflytelse i energi og naturressurs sektoren. Kina ble i løpet av Correas regjeringstid en av landets viktigste internasjonale kreditorer. Kina betinger sine lån i tilgang til olje og mineraler i Ecuador. De blander seg derimot ikke inn i landets økonomiske politikk og prioriteringer, og de har akseptert å betale høye avgifter til staten fra sin olje- og gruvedrift i landet. Kritikere hevder at Kinas lånepolitikk skaper en uheldig avhengighet og dermed også sårbarhet i den nasjonale økonomien. Den sittende regjeringen har i sin søken etter et alternativ ironisk nok henvendt seg og satt seg i ny gjeld til en finansinstitusjon som betinger lån mot reformer i den økonomiske politikken.

Økonomisk strukturtilpasning preget utvikling og samfunnsliv i Ecuador på 1990-tallet og i første halvdel av 2000. En tilbakevending til denne politikken kommer nå også sammen med en betydelig tilrettelegging for internasjonale selskaper som ønsker å utvinne naturressurser i stor skala – gjennom omfattende konsesjonsgiving og en betydelig nedjustering av skatte- og avgiftsnivået. En viktig konsekvens av slik nedjustering er reduserte inntekter i statskassen. Det at Kina som kreditor betinger lån på en annen måte enn IMF er et underliggende tema i opprøret. Hva som står på spill for folk flest er den prisen de skal betale for landets avhengighet av internasjonale kreditorer.

Selv om den kollektive hukommelsen i mange sammenhenger synes å være overraskende kort i Ecuador, har tilbakevending til en nyliberal økonomisk politikk under Moreno skapt reaksjoner i befolkningen som det er rimelig å knytte til tidligere tiders erfaringer. To forhold framstår som særlig viktige: Det ene er de offentlige innstrammingene på 1990- og tidlig 2000-tallet og som Rafael Correa har beskrevet som ‘den lange og triste nyliberale natta’ (la larga y triste noche neoliberal).  Denne perioden var preget av politisk ustabilitet, og økonomiske tiltak som innebar en nedbygging av staten, deregulering av arbeidslivet og privatisering av offentlige nøkkelbedrifter. Det andre dreier seg om den betydelige velstandsøkningen som det brede lag av befolkningen nøt godt av under Correa-regjerings styre mellom 2007 - 2017. Denne perioden blir av pro-Correa krefter betegnet som ‘det vunne tiåret’ (la decada ganada).

I forhold til den type standarder som for eksempel Verdensbanken bruker for å måle fattigdomsnivå og økonomisk ulikhet kom Ecuador godt ut i Correa-perioden. I 2018 rapporterte Verdensbanken at velstandsøkningen i den fattigste delen av befolkningen økte dobbelt så raskt som gjennomsnittet, noe som førte til en betydelig reduksjon i økonomisk ulikhet(3). Endringen forklares som resultat av investeringer i offentlig sektor. I tillegg til en omfattende satsning på infrastrukturbygging og fattigdoms-reduserende tiltak, ble offentlig utdanning og helse rustet opp, og særlig når det gjelder tilgang, bemanning og ressurser. Det er viktig å huske at den overraskende høye og vedvarende tilslutningen til Correas politisk prosjekt i stor grad kom fra de delene av befolkningen som er avhengige av offentlige tjenester og institusjoner – ikke fra de øvre sosiale lag som foretrekker og kan betale for private helsetjenester og utdanningstilbud til sine barn.

Stilt overfor reformpakken fra IMF, ble det kollektive minnet aktivert under oktober-opprøret. Både erfaringene fra ‘den lange triste nyliberale natta’ og kanskje særlig fra ‘det vunne tiåret’ mobiliserte bredt da offentlige velferdsgoder folk var blitt vant til å ha var under angrep. Oljeprisfallet mot slutten av Correas siste regjeringsperiode synliggjorde sårbarheten til dette velferdsprosjektet gjennom avhengigheten av stabilt høye oljepriser. IMFs økonomiske reformtiltak erstattet denne sårbarheten med en rask demontering av ti års velferdsstatsbygging.

I likhet med protestene i flere latinamerikanske land høsten 2019, slik som Chile, Colombia og Peru, mobiliserte opprøret i Ecuador bredt og dannet spontane allianser. Det begynte som en nasjonalstreik igangsatt av transportfagforbund, og ble etterfulgt av mobilisering blant urfolk fra Andesfjellene og Amazonas-regionen. Fra sine lokalsamfunn gikk de til landets hovedstad, og fikk overveldende støtte fra befolkningen langs veiene. I byene, spesielt i hovedstaden, mobiliserte kvinnekollektiver og bydelsorganisasjoner. Det var ikke uventet at den nasjonale urfolksorganisasjonen, CONAIE, tok lederrollen i de påfølgende forhandlingene med regjeringen. Urfolksorganisasjoner har sammen med miljøaktivister vært viktige sivilsamfunnsaktører i utformingen av alternativer til rådende økonomisk vekstpolitikk. Men der urfolksbevegelsen i sin tilnærming til alternativer til modernisering og økonomisk vekst favner bredere og mobiliserer rundt temaer som kulturelt mangfold, selvråderett, økonomisk solidaritet og naturrettigheter, er miljøbevegelsen mer spesifikt involvert i aksjoner til forsvar for sårbare naturmiljø. I oktober-opprøret manglet viktige miljøsaker momentum - slik som tap av biomangfold, avskoging og forurensing.

I lys av de voldsomme konfrontasjonene mellom folk og statsmakt høsten 2019, framstår det som paradoksalt at Lenin Moreno hadde forsoning som en av sine hovedsaker i valgkampen to år tidligere. Et viktig mål for Correa-regimet var å få statlig kontroll over landets sterke sosiale bevegelser gjennom etableringen av et eget sekretariat for folkelig deltakelse og et program for såkalt ‘borger-revolusjon’ (revolución ciudadana). Institusjonalisert folkelig deltakelse innskrenket rommet for bruken av protest som demokratiske virkemiddel, og konfliktene rundt denne innskrenkingen ble intensivert mot slutten av Correas regjeringstid. 

Moreno kom til makten blant annet på løfter om å dempe konfliktnivået mellom myndigheter og ulike samfunnsaktører. Han avviklet sekretariatet for folkelig deltakelse kort etter at han inntok regjeringspalasset. Over tid viser det seg likevel at dette ikke betyr at maktbruken avtar, snarere har vi sett en intensivering i statlig vold og overvåkning. Status Ecuadors ombudsmann gjorde opp etter to knappe ukers konfrontasjoner i alle deler av landet i oktober var 8 døde, 1340 skadde, og 1192 arrestert(4). Ikke siden militærdiktaturet på 1970-tallet opplevde Ecuadors befolkning statsvold av slike dimensjoner. Dette kommer sammen med en urovekkende økning av hatefulle ytringer som i stor grad retter seg mot folkelige bevegelser, og særlig urfolk.

I et kommuniké fra den nasjonale urfolksorganisasjonen, CONAIE, advares det sterkt mot den form for rasisme som nå får økt spillerom, og som den sittende regjeringen understøtter gjennom sin ‘konflikthåndtering’. Hatefulle uttrykk og maktbruk vitner, ifølge CONAIE, om et «tilbakeskuende samfunn som er langt unna å anerkjenne en sunn interkulturell sameksistens». Tilbakevendingen til en nyliberal politikk og en tilbaketrekking av staten har tilsynelatende gitt sivilsamfunnssektoren et større spillerom. Likevel er det høyst usikkert hvordan den brutaliseringen vi nå opplever vil betinge og begrense den folkelige politiske mobiliseringen. Bekymringer fra ledelsen i den nasjonale urfolksorganisasjonen, og mange andre med dem, reflekterer en mer generell trend i Latin Amerika, særlig utpreget i land som Bolivia og Brasil – en vilje til maktbruk for å opprettholde politiske agendaer og ‘reformer’ som dreier mot høyre.

(1) IMF 2019: IMF Country report 19/79.

(2) Kieschnick, H. 2019: The social costs of IMF policies in Ecuador. Global Policy Forum. Weisbrot, M. & A. Arauz 2019: “Headwinds to growth”: The IMF program in Ecuador. Centre for Economic and Policy Research.

(3) World Bank 2018: Ecuador: Systematic country diagnostic. WB Documents.

(4) Defensoría del Pueblo Ecuador 2019: Séptimo informe ejecutivo, personas detenidas, paro nacional - estado de excepción Ecuador octubre 2019.