Et år med AMLO som president i Mexico

I anledning AMLOs første år som president publiserer LAG en analyse av hans regjering og regjeringsplattform, skrevet av Noé Mendoza, doktorgradskandidat i Internasjonale miljø- og utviklingsstudier (Noragric) ved NMBU. I denne teksten, som ble publisert i tidsskriftet LatinAmerika #2-2019, drøfter Mendoza de viktigste punktene i AMLOs program, motsetningene til hans regjering, spenninger med grasrotbevegelsene, og Mexicos endringsmuligheter.

Noé Mendoza. Publisert i LatinAmerika #2-2019

Et Latin Amerika mot klokka
Etter 30 år med strengt neoliberale regjeringer i Mexico, overtok et parti som tilsynelatende tilhørende den politiske venstresida, regjeringsmakta i landet: Movimiento de Regeneración Nacional (MORENA). Partigunnleggeren Andrés Manuel Lopez Obrador (populært forkortet AMLO) ble valgt til president høsten 2018, med 53% av stemmene. AMLO oppsummerer sin poltikk i slagordet «Velferd for alle, de fattige først», og øremerker en stor del av det føderale budsjettet sjenerøse sosiale programmer rettet mot selvbergingsjordbruk og marginaliserte grupper. Programmet hans hevder å ikke bare representere et skifte i politisk ideologi, men et regimeskifte med referanser til den meksikanske uavhengigheten i det 19. århundre, de liberales kamp mot de konservative kreftene i 1850-årene, og den sosiale revolusjonen i det 20.århundre. Derfor beskriver AMLO sitt prosjekt som den fjerde transformasjonen av Mexico (4T).

At partiet MORENA sitter med regjeringsmakten i dag, virker utypisk for vår tid. ALMOs 4T-prosjekt ville ha funnet allierte og lignende politiske bølger lenger sør på kontinentet for 12 år siden, men Mexico beveger seg nok en gang uavhengig av resten av Latin-Amerikas politiske klokke. 

Gjennom det siste århundre har Mexico tendert til å svinge i motsatt retning av øvrig latinamerikansk politikk. Mens det postrevolusjonære regimet i Mexico presset fram en omfattende jordbruksreform og nasjonalisering av olje- og elektriske næringer uten større nord-amerikansk innblanding, har andre latinamerikanske forsøk på å bygge en suveren stat blitt avbrutt av nord-amerikanske makter gjennom imperialistiske verktøy som intervensjons- og handelspolitikk.

Under den kalde krigen ble den meksikanske staten en sui generis i Latin-Amerikansk kontekst. Et spesielt tilfelle, alliert med amerikanske interesser. USAs politiske elite brukte Mexicos autoritære ettparti-regime som antikommunistisk barriere og kilden til politisk stabilitet for deres sørlige bakgård. Siden den gang har utfallet av de politiske spenningene i Mexico hatt en tendens til å ha ulikt utgangspunkt og komme på andre tidspunkt enn de politiske svingningene i resten av Latin-Amerika.

Hva representerer AMLO?
Innenfor ettpartiets hegemoni som definerte meksikansk politikk i det forrige århundre, var det mange ideologier som spente fra en suveren, anti-amerikansk tilnærming til en mer liberal pro-amerikansk holdning. Den suverene strømningen samsvarte med læren om revolusjonær nasjonalisme, som hadde fotfeste i meksikansk politikk fram til den kalde krigens slutt. Etter Berlinmurens fall overtok en ny generasjon teknokrater partiet og oppfordrer staten til å fult ut omfavne nyliberalismen. 30 år etter representerer AMLO et brudd med denne ortodokse meksikanske nyliberalismen, og introduserer tilbakekomsten av en fornyet revolusjonær nasjonalisme. Slik som for 100 år siden, er politikken basert på en stat som investerer offentlige midler på store infrastrukturprosjekter, hovedsakelig basert på ikke-fornybare energikilder som administreres av offentlige selskaper. 

AMLOs presidentskap og partiet MORENA klarte å mobilisere og oppnå bred politisk makt i 2018. Partiet har relativt flertall i senatet og i Underhuset, og har vevet en bred koalisjon. MORENAs økonomi- og finanspolitikk ligner mer Brasils tidligere president Lula da Silvas første periode, enn på Chavezs bolivarianske tilnærming. En stor forskjell er likevel at Det brasilianske arbeiderpartiet aldri kunne håpe på å oppnå et nasjonalt hegemoni, som den posisjonen MORENA i dag har oppnådd i det meksikanske parlamentariske systemet med få politiske partier.

Hvor mektig er denne makten?
MORENA og AMLOs mulighet til å tvinge fram strukturelle endringer i Mexico avhenger av tre forhold:

Eliten:
Internt har den meksikanske finanseliten styrer mediehusene og har juridisk makt og styrke til å kunne stagge 4T-prosjektet, selv om de ikke representerer en solid opposisjon. AMLO har likevel klart å splitte noen og samarbeide med andre av de mest fremtredende posisjonene i eliten. 

Narkokartellene:
En stor og forvirrende fiende til 4T-prosjektet er de mektige multinasjonale organisasjonene kjent som narkotikakarteller. Narkotikarelatert vold og usikkerhet fortsetter å skyte i været siden 2006 og AMLOs sikkerhetsprogram ser ikke ut til å gi løsninger. Det er flere mindre tiltak på bordet, som å tilby amnesti til de minste aktørene i verdikjeden; bønder som tvinges til å dyrke ulovlige avlinger og unge som distribuerer narkotika i byene. Hovedfokuset er likevel fortsatt på å kjempe kartellene ved hjelp av en offisiell narkotikahær. Eksperter har oppfordret til å skifte paradigmet fra en militær strategi til å bruke til økonomiske virkemidler i kampen mot kartellene. Dette inkluderer ikke bare å følge pengene, men også å redusere lønnsomheten til varene deres gjennom narkotikaregulering. Forslag om å regulere marihuana og opium får stadig større oppslutning, men den virkelige hindringen for denne poltikken ligger nord for den meksikanske grensen. 

Storebror:
USAs interesser er den store begrensningen for AMLOs 4T-prosejkt. Særlig ettersom saker som migrasjon og narkotikaregulering er utenfor hva den maksinaske staten råder over. Den veldige asymmetrien mellom USA og Mexico, sistnevntes ekstreme økonomiske avhengighet av førstnevnte, gir den amerikanske regjeringen mulighet og makt til å forme meksikansk politikk. Mexico har tradisjonelt hatt en stabil geopolitisk posisjon i regionen. I realiteten har USA vært den eneste aktøren landet forholder seg til og som har hatt betydelig politisk påvirkningskraft, både under de foregående neoliberale regjeringer og under det nye regjeringsprosjektet. Likevel er det i dag en liten åpning mot Mellom-Amerika. Det kommer av at AMLOs regjering ønsker å bygge ut den regionale infrastrukturen og utvide energisektoren, ved å innlemme Guatemala, Honduras og El Salvador i prosjektet.

Reaksjoner fra grasrotbevegelsene
AMLOs planer for Sør-Mexico involverer en industrikorridor i Tehuantepeceidet, det smaleste landområdet mellom Atlanterhavet og Stillehavet, og et Tren Maya, et tog som forbinder Riviera Maya med turiststeder i delstaten Chiapas. Industrikorridoren representerer en langvarig ambisjon fra den meksikanske staten om å konkurrere med Panamakanalen, mens målet med Tren Maya er å fremme turisme utover i flere deler av landet enn på den karibiske kysten. Grasrotbevegelsene i landet som innehar en anti-kapitalistisk holdning, er sterkt kritisk til disse megaprosjektene.

Organisasjonene i den nasjonale urfolkskongressen, skildrer AMLOs 4T som en forsiktig avledning av global kapitalisme. De frykter for eget levebrød og for ødeleggelse av naturen som resultat av AMLOs offentlige investeringsprogrammer. Disse programmene heves av grasrota å ha et bakenforliggende mål om å utvide muligheten for akkumulering av formue til nye grenser. Etter deres syn er 4T «business-as-usual», men med en ekstra ingrediens; en diskurs dekorert med ord og konsepter hentet fra urfolks egen motstandsbevegelser. Eksempelvis ber AMLO om tillatelse av Moder Jord til å gripe inn i naturen, eller å erklære at de som styrer over mennesker må regjere ved å være lydige til folket. Det siste er en idé om en lydig makt som i stor grad kommer fra Zapatistbevegelsen, en autonom urfolksorganisering i Chiapas.

Hva forventes av 4T?
AMLO fortsetter å bruke en sterk anti-neoliberal retorikk, selv om det offentlige budsjettet og de makroøkonomiske variablene i praksis ikke er løsrevet fra den neoliberale økonomiske læren. I et land med enorme økonomiske ulikheter, gjennomfører ikke denne tilsynelatende venstreorienterte regjeringen en skattereform som skattlegger de velstående klassene og letter for de fattige. Kombinasjonen av finanspolitisk ortodoksi, store sosiale programmer og mengder av offentlige utgifter som tar sikte på å redde industrisektoren, vil sannsynligvis kjøre økonomien til stagnasjon. Løsningen er å styrke energisektoren. Hvis ikke det skjer, vil veksten trolig avta. Narkotikarelatert vold er den store utfordringen for landets maktmonopol, og scenariet ser ikke lovende ut gitt de geopolitiske begrensningene og mangelen på handlingsrom meksikanske politikere har på denne arenaen. 

Mexico vil gjøre sitt beste for å unngå konfrontasjon med USA, selv om det måtte gå på bekostning av egne prinsipper. I den latinamerikanske fronten av venstreorienterte strømninger er det ingen som burde stole på Mexicos tilsynelatende radikale posisjon. 

Likevel vil AMLO og hans regjering være avhengig av prinsippene om ikke-intervensjon og selvråderett. Disse prinsippene var viktige for meksikansk utenrikspolitikk på 1900-tallet og AMLOs regjering trekker på den samme tradisjonen for å motarbeide utenlandsk intervensjonisme i dag. Eksempelvis i forbindelse med krisen i Venezuel. AMLOs regjering vil likevel ikke adoptere bolivariske mål om å etterstrebe latinamerikansk integrasjon. 

Hvis de høyreorienterte regjeringenes comeback i Latin-Amerika blir kortvarig, eksempelvis i land om Argentina, kan erfaringer fra Mexico bli en trekkraft for en ny bølge av venstreorienterte regjeringer på kontinentet. For at Mexico skal ha en innflytelsesrik rolle i latinamerikansk politikk må AMLO oppnå gode resultater før perioden avsluttes i 2023, og MORENA må overskride et dominerende paradigme av meksikanske politikere vilje til å tjene USAs interesser. MORENA kan transformere meksikansk politikk og lede en regional politisk endring, hvis de klarer å dyrke fram en ny generasjon politikere og hente innsikt fra de nye intellektuelle som er opptatt av avkolonialisering, som sakte blomstrer i 4T.