Denne rapporten er skrevet på bakgrunn av et femten dagers besøk i Honduras i mai 2019. Latin-amerikagruppene i Norge (LAG) sin brigade “Granitos” besøkte lokalsamfunn som organiserer seg med garifunaorganisasjonen OFRANEH (Organización Fraternal Negra de Honduras), urfolksorganisasjonen COPINH (Comité Cívico de Organizaciones Populares e Indígenas de Honduras) og den sosiale bevegelsen Movimiento Amplio. I tillegg til dette besøkte brigaden Radio Progreso og Equipo de Reflección, Investigación y Comunicación (ERIC), Movimiento Amplio sin lokalradio Radio Dignidad, den frie mediekanalen Contra Corriente, organiserte i Coordinadora de Organizaciones Populares del Aguan (COPA) og småbonde-fagbevegelsen Central Nacional de Trabajadores Campesinos (CNTC).
Disse møtene har skapt en økt forståelse for det politiske landskapet som de sosiale organisasjonene lever i. I tillegg har solidariske bånd blitt knyttet på tvers av nasjonaliteter og organisasjoner. Vi tar med oss mye inspirasjon, motivasjon og styrke fra den organiserte kampen for et rettferdig Honduras i vårt videre arbeid
Ti år etter statskuppet er situasjonen i Honduras kritisk. Sittende president ble gjeninnsatt i 2018, et direkte brudd på grunnloven som innebærer at landet uoffisielt er et diktatur. Med dette følger en sterk militær tilstedeværelse og innblanding av USAs ambassade. Korrupsjon gjennomsyrer systemet i Honduras og vanskeliggjør politisk innflytelse fra sosiale bevegelser. Regjeringen har blant annet vedtatt en lov som vil kriminalisere all offentlig protest, denne trer i kraft i november. Dette vil i praksis kriminalisere journalistikk som er kritisk til staten, hvor alle involverte (skribenter, redaktører, sjefer, eiere) vil bli holdt personlig ansvarlige, med en strafferamme på 1-3 år.
Politisk kontekst
For tiden foregår det en massiv mobilisering blant leger, sykepleiere og lærere som streiker, demonstrerer og setter opp veiblokader over hele landet. Protestene kommer på bakgrunn av et lovforslag om omstrukturering av utdanning og helsevesenet. Det fryktes at lovendringen vil føre til privatisering av helse- og skolevesenet. I løpet av den siste måneden har stadig flere sektorer og organisasjoner tatt del i demonstrasjonene, som har utviklet seg til å bli en nasjonal politisk streik. De streikende møter på stor motstand fra staten, blant annet gjennom svertekampanjer i media, der de blir kriminalisert for å streike. På nasjonal TV vises propagandasnutter der lærerne og helsearbeidere anklages for ordensforstyrrelser, og å finne på falske anklager mot regjeringen og for å bryte innbyggernes rett på helse- og skoletilbud. Protestene blir også møtt med vold fra politiet og militæret. Så langt har minst to personer blitt drept, flere hundre er skadd, mange er anholdt og rettsforfulgt og det meldes om bruk av tortur.
På tross av at regjeringen til slutt trakk de to dekretene, fortsetter protestene, da regjeringen ikke har imøtekommet den nyetablerte plattformen til forsvar for helse og utdanning sine krav til en nasjonal dialog.
Samtidig har også fengselsvakter gått ut i streik grunnet manglende lønnsøkninger som de tidligere har blitt lovet. Her har staten reagert kjapt og ser nå på muligheter i budsjettet til å etterkomme kravet. Dette sender tydelige signaler om hva statens prioriteringer er. Etter over en måned med streik, står mange barn fortsatt igjen med et enda dårligere eller fraværende skoletilbud og pasienter uten helsehjelp, fordi staten ikke etterkommer kravet fra de mange streikende over hele landet. Privatiseringen av det offentlige skolevesenet vil gjøre det enda vanskeligere for majoriteten av barna i landet å få tilgang på utdanning. Mangel på utdanning kan være en konkret mekanisme for å forhindre befolkningens mulighet til å delta aktivt i samfunnsdebatten. Å ha en befolkning som i liten grad er skolert kan tenkes å opprettholde systemet, ettersom disse menneskene ikke vil ha samme mulighet til å delta i offentlige debatter.
Migrasjonskaravaner, gjengvirksomhet og narkotrafikk gjenspeiler en mer kompleks realitet enn den som ofte blir fremstilt. På tross av dette er det sterk kultur for å organisere seg, både på lokalt og nasjonalt nivå.
Les hele rapporten her.
