Tre år uten Bertha, tre år uten rettferdighet

Mars er måneden vi tar til gatene for å forsvare elvene, vannet og livet. Mars er måneden Bertha Cáceres ville fylt 48 år. Mars er måneden hun ble brutalt drept i sitt eget hjem. Tre år etter hennes død er det viktig å ikke glemme hvem hun var og hva hun sto for. Enda viktigere er det å lære av hennes kamp for å bygge videre på denne.

Bertha var aktivist, utrettelig og med en kampvilje uten sidestykke. Som alle personer var hun full av motsetninger, men hun bar hun et verdig sinneover urettferdighet og undertrykking, og en sterk tro på at dette er en kamp vi en gang skal vinne.

Hun var mest kjent som leder av COPINH (sammenslutningen av folkelige og urfolksorganisasjoner i Honduras) og for deres kamp motvannkraftverket Agua Zarca i Rio Blanco.Vannkraftverket ble etablert uten forhåndskonsultasjon eller samtykke, med (penge)støtte fra både Kina, Finland, Nederland og den mellomamerikanske banken for økonomisk integrering.

Hun blir ofte redusert til en miljøverner. Uten ønske om å fornærme miljøvernere, men det er å begrensende. Hun kjempet for retten til vannet og til liv. Hun var feminist, anti-kapitalist, anti-imperialist og anti-rasist. Hennes drivkraft var en tro på en annen verden med plass til mange ulike verdener, uten diskriminering, undertrykking, vold og maktovergrep. Hun trodde på folkelig deltakelse fra grasrota. 

Motstandenmot Agua Zarca-prosjektet ble slått hardt ned på: militarisering av lokalsamfunnet, voldelige utkastelser, flerfoldige trusler mot aktivister, politisk motivert fengsling, og flere drap. Bertha var ikke den første og dessverre ikke den siste.

Etterforskninga av drapet ble manipulert fra første sekund og er spekket med uregelmessigheter. Takket være sterkt internasjonalt press, solidaritet og en utrettelig innsats fra COPINH, familien til Bertha og advokatene deres kom det i 2018 likevel endelig en domfellelse mot åtte gjerningsmenn. I år åpnet endelig påtalemyndighetene tiltale mot tidligere leder av Desarrollos Energéticos (DESA) som står bak vannkraftprosjektet. 

Dette er likevel seiere med en sterk bismak. Ikke en eneste formell anklage eller tiltale har blitt presentert mot Atala-familiensom eier DESA, staten, eller selskapet i seg selv. Dette på tross av at dommen mot de åtte gjerningsmennene sier tydelig at selskapet er involvert, og at det ble overført penger fra dem til drapsmennene. På tross av at drapet tyder på å være en militær operasjon. På tross av at gjerningspersonene hadde koblinger til USA-trente elitetropper. På tross av at flere statsansatte er tiltalt for maktmisbruk, dokumentforfalskning, svindel i tilknytning til vannkraftlisensene for at lisensene for vannkraftverket ble innvilget i det hele tatt.

At påtalemyndighetene ikke følger disse bevisene er, ifølge COPINH, en tydelig indikator på at rettsapparatet i Honduras ikke er beredt til å skape hverken reell eller helhetlig rettferdighet, og at de som beordret drapet på Cáceres er beskyttet av straffefriheten og korrupsjonen som herjer rettsvesenet i dette landet. 

I anledning treårsdagen for drapet på Bertha Cáceres kalte COPINH på sosiale og folkelige bevegelser verden over til å lære mer om hennes tanker og kamp. Under markeringen uttalte Laura, Berthas datter, at «vi står overfor mange utfordringer i våre kamper. Vi møter svertekampanjer, kriminalisering, vi må gjenopprette ødelagte sosiale relasjoner i lokalsamfunnene, og å bryte med utvinningsindustrien og deres makabre strategier der de ønsker å drepe den sosiale motstanden»

Ingen burde miste livet for å forsvaret vannet, naturressursene og livet. I Honduras er virkeligheten en annen, det er et av de farligste landene i verden for aktivister. Det føres et målrettet og offensivt angrep mot organisasjoner og folk som forsvarer folks grunnleggende rettigheter og lokalsamfunns, urfolks og småbønders rett til jord og naturressurser. Bak står en næringslivselite og en politisk elite som er villig til å sikre egen økonomisk vinning for enhver pris, inkludert menneskeliv.

De siste årene har den folkelige kampen mot utvinningsprosjekter og ressursran økt betraktelig. Betingelsene er harde og angrepene mot dem er mange. Det gjør deres kamp bare enda mer verdig. Det forplikter oss til å videreføre og styrke kampen for en verden som har plass til alle