Blomsten har skylda

Artikkelen har tidligere stått på trykk i LatinAmerika #2 2017

Forslaget til den nasjonale urfolkskongressen og den zapatistiske frigjøringshæren EZLN om å danne et nasjonalt urfolksråd, som vil fremme en kvinnelig kandidat til presidentvalget i 2018 for å «knuse makta i et av dens egne rom», fillerister om dagen den partipolitiske venstresida i Mexico. Parallelt pågår et omfattende og frigjørende utdanningsprosjekt. Under ConCiencias, et vitenskapelig treff mellom 200 finlandshettekledde elever og forskere fra naturvitenskapene, tok zapatistene sin vitenskapelige nysgjerrighet og rebelskhet et steg videre under årsskiftet 2016/2017.

Zapatistbarnas autonome utdanning

Siden zapatistenes frigjøringskamp ble en offentlig kjent virkelighet på 90-tallet, har deres kontinuerlige endringer og kreative nyvinninger i hvordan drive politisk kamp fått mye oppmerksomhet. Zapatistene har inspirert organisasjoner i mange geografier, og ikke minst provosert mange aktører, også på den institusjonelle venstresida. Autonom utdanning har helt fra begynnelsen vært en av pilarene zapatistene bygger frigjøringsprosjektet sitt på. Som et ekko av tankene til Frantz Fannon, den martininske psykiateren som skrev boka Jordas fordømte, og som en gang sa «Vi må riste av oss det tunge mørket som er blitt tvunget på oss», tok zapatistene barna sine ut av det offentlige skolevesenet. Deretter begynte de å bygge opp et omstendelig utdanningssystem, som fortsatt er under konstruksjon. De autonome barne- og ungdomsskolene har år etter år blitt styrket, på tross av lavintensitetskrigen som føres i urfolksgrendene i Chiapas. Deres viktighet kan illustreres av at skolene i flere tilfeller blir mål for paramilitæres angrep.

Vil dyrke bevissthet

Utdanningsmodellen til zapatistene utvikles i forskjellig rytme i de fem autonome sonene. Skolene er per se en kritikk av det offentlige utdanningssystemet, men fremfor alt representerer de et kollektivt svar til landsbyenes behov for kunnskap av praktisk og teoretisk verdi. Zapatistene avfeier ikke utdanning. De er et uttrykk for en sosial bevegelse som ser på utdanning som et potensielt frigjøringsprosjekt, på samme måte som Movimento Sem Terra (MST), De jordløses bevegelse, i Brasil. Som zapatistene krever de en verdig og horisontal utdanning som fremmer et kollektivt frigjøringsprosjekt. En av forskjellene er hvordan bevegelsene forholder seg til den offentlige utdanningen. Mens bevegelser som MST kjemper for å endre utdanningen fra innsiden, har zapatistene brutt med staten og alle dens institusjoner. Som en utdanningspromotør på ungdomsskolen i det autonome senteret Oventik uttrykker, «vi vil dyrke bevissthet», er målet og praksisen å avkolonialisere tankene og ideene, samt å forvandle skolen til et samlende sted, for å «forsvare livet».

Zapatistbarneskoler finnes i hver grend, og utdanningspromotørene jobber både gratis og kommer fra de samme grendene som barna de har ansvar for. En utdanningspromotør er underlagt lokalsamfunnets beslutningsorganer og formidler de sosiale, kulturelle og politiske aspirasjonene til urfolksgruppene de selv kommer fra. De jobber innenfor rammene som er gitt av et militant frigjøringsprosjekt knyttet til aspekter som autonom forvaltning av naturressurser, helse, justis og medier. Den autonome utdanninga betyr med andre ord enda et uttrykk for zapatistenes filosofi om «mandar obedeciendo», å styre mens man lytter til grasrotas krav. I flere av zapatistenes autonome sentere har de også et førskolenivå. Det finnes ingen tydelige aldersgrenser, det er promotørenes ansvar å vurdere barnas fremgang og plassere de på riktig nivå. Ungdomsskolene har også vokst i omfang. Bare i 2015 kom det fem nye ungdomsskoler i området som sogner til Oventik.

Et av de mest grunnleggende trekkene til zapatistenes autonome utdanningsprosjekt er at utdanningen er skapt av kvinner og menn av urfolks- og bondeopprinnelse, som er organiserte i motstand. Det er de som utvikler pensum, og pensum bør ifølge zapatistene kunne gi verktøy for en kritisk virkelighetsforståelse samtidig som det handler om å lære hvor en kommer fra, ens historie og ens nåtid. I skolene brukes en blanding av spansk og tsotsil, tseltal, chol eller tojolabal. Spansk som offisielt språk har, ikke ulikt andre steder i verden med en kolonialistisk historie, eller nåtid, vært et av våpnene for dominans i skoleapparatet. I tillegg til språk, historie og matematikk, inkorporerer zapatistene musikk, agroøkologi, medisin, plantemedisin, kritisk samfunnskunnskap, veterinærkunnskap og likestilling i pensum. Kjønnsrettferdighet og likestilling er del av pensum fra barneskolen. Hvem i Norge kan se for seg at barneskolelærere bruker Silvia Federicis «The Unfinished Feminist Revolution» aktivt i undervisningen?

Hvorfor ConCiencias?

I desember 2016 tok altså zapatistene utdanningsprosjektet et skritt videre. Gjennom 14 dager ble 200 utsendte zapatister og flere tusen tilskuere vitner til hvordan forskere fra naturvitenskapene forklarte og forsvarte sin forskning. De ble møtt med kritiske spørsmål. Etter hvert foredrag ble forskerne nemlig drillet av spørsmål fra de 200 «elevene» sine. «Hvordan kan din forskning komme til gode for samfunnet?», «Hvordan kan dette bidra til å utjevne sosiale forskjeller?» var noen av spørsmålene som ble stilt, og som kanskje irriterte enkelte, fikk andre til å glede seg og noen synlig til å gråte. Det er nok ikke lett å komme under lupen til 200 finlandshettekledde elever, 10 politiske kommandanter og de to Sub-ene Moyses og Galeano fra EZLN.

 «Blomsten har skylda» var tittelen på en av innledningene til Subcomandante Galeano under ConCiencias. Den uvanlige tittelen vekket mye nysgjerrighet i forkant, og kan være illustrerende for hvordan zapatistene fortsetter å puste friske vinder inn i vår tenkemåte og bryter med vertikale organisatoriske praksiser. Historien om blomsten er nemlig historien om helse- og kommunikasjonspromotøren Rosita, som krevde en forklaring fra EZLNs militære leder Subcomandante Insurgente Moyses på hvorfor en blomst har «akkurat den fargen, akkurat den formen og akkurat den lukten? Jeg vil ikke ha svaret om at moder jord med sin visdom har skapt den slik, eller at Gud har skapt den, eller slike ting. Jeg vil ha det vitenskapelige svaret».

«Interessen for vitenskap i zapatistlandsbyene er legitim og reell. Men den er ganske ny, det har ikke alltid vært slik. Interessen stammer fra en av transformasjonene som vår kamp opplever i dag; det vil si fra vår frihet», forklarte Subcomandante Insurgente Galeano til tilhørerne. Moyses kunne ikke svare den nysgjerrige og rebelske compañera Rosita, men kravet hennes førte frem til ConCiencias. Noe zapatistene fortalte at de håper kan være begynnelsen på en kunnskapsutveksling mellom urfolksgrendene og forskerne som svarte på den noe uvanlige invitasjonen.

Noe av den vanlige kritikken til zapatistenes valg om et autonomt utdanningssystem går på at det er vanskelig å få tilgang på universitetsutdannelse. Som et svar på dette forklarte Galeano videre «Vi ønsker ikke å dra til universitetene, vi ønsker å bygge de i våre egne landsbyer og at universitetene lærer bort til og av våre folk. Vi ønsker ikke å dra til de store laboratoriene i metropolene, vi ønsker at de skal bygges her. Vi ønsker at i stedet for politistyrker og militærleirer, i stedet for åpne dagbrudd og luksushoteller, at det skal bygges, under vår kollektive styring, astronomiobservatorier, laboratorier, fysikk-labber, observasjonsposter, studier av og bevaring av naturen». «Vi vil fortsette å være det vi er. Urfolk».

Utfordringen fra zapatistene under ConCiencias strekker seg lengre enn den konkrete dialogen som ble opprettet i desember. Den strekker seg til globale geografier, hvor kritikken mot privatisering av offentlig utdanning er godt kjent. Det samme gjelder kritikken mot universitetene, som institusjoner som forlenger kapitalismens ideologiske prosjekt. Et prosjekt som er bygget på individualisme, fremmedgjøring, fragmentering, konkurranse og, kanskje, en enorm virkelighetsflukt. Pengegivende forskning prioriteres fremfor kritisk forskning. Jordbruksindustri finansierer forskning. Positivisme og falske nøytralitetsprinsipper fortsetter å blomstre. Samtidig er det nødvendig å spørre oss om hva rangering, publiseringspoeng, karaktersystemer og strenge sitatregler gjør med studenter og forskere. Samtidig usynliggjøres lavtlønna yrkesgrupper som vasker universitetets korridorer, steker maten i kantinene og klipper plenene. Kan det være at sinnene og hjertene våre endrer seg, blir mer individualistiske, og kanskje litt mindre solidariske? Historier om stress, angst, isolasjon fra sosiale relasjoner, ekstrem selvopptatthet og depresjon i eksamenstider er vanlige og aksepterte. Om vi tygger på disse spørsmålene blir zapatistenes utdanningsprosjekt ikke lenger til en historie om dem. Det er også en historie om oss. Eller til oss.