De privilegertes perspektiv - en heads up fra Argentina

Artikkelen har tidligere stått på trykk i LatinAmerika #2 2017

Heldig som jeg er, har jeg høsten 2016 kunnet reise gjennom Sør-Amerika. Jeg avslutter mitt opphold på kontinentet med en ferie i Buenos Aires. Her bodde jeg våren 2013, og det har vært spesielt å dra tilbake til et sted som ligger så nært mitt hjerte. Luktene, lydene, bygningene, den typiske Porteño-aksenten; alt dette vekker gamle minner og skaper ny nysgjerrighet. For noen dager siden uttrykte jeg min glede ved å være tilbake i en Instagram-post med følgende tekst:

«Why do I love Buenos Aires? A touch of elegance, sensuality, passion, a mess of ideas, cultures. Politics. Restaurants lit by candle lights and red wine until 3 am. Never too late. Bright and dark. Room to think. Room to be.»

Noen timer senere dro jeg til et av Buenos Aires’ berømte Søndags-markeder, Feria de Mataderos. Mens jeg satt på en gaterestaurant og nøt en Choripan til lunsj, kom det en mann på min alder bort til meg og spurte om jeg hadde noen mynter til overs. Jeg kunne også kjøpe sokker; han kunne tilby hvite, sorte eller blå. Hvis jeg ville ha tyggegummi – chicle, solgte han det og. Det som var klart var at han trengte penger. Han var en av de mange millionene av argentinerne (33 prosetn) som lever i fattigdom, uten evne til å dekke utgiftene til nødvendige dagligvarer. Mens han strakk den åpne hånden sin mot meg, fikk jeg øye på arrene på underarmen hans: Tendras una moneda, por favor? – Kan du hjelpe meg med noen penger, vær så snill? Da jeg så på han, tenkte jeg på hans historie, hans perspektiv. Eleganse, sensualitet, lidenskap. Er det også det han ser? Hva er Buenos Aires for han?

Instagram-post’en om Buenos Aires reflekterer det Buenos Aires betyr for meg, og mitt perspektiv er et resultat av at jeg er privilegert. Buenos Aires handler åpenbart ikke kun om restauranter opplyst av stearinlys frem til tre på morgenen, og jeg ser det som nødvendig å skrive om disse andre perspektivene. Hvilkeperspektiver er de mektigste i Argentina, og hvordan påvirker de Argentinas folk?

For å forstå Argentina i dag, må vi gå tilbake i historien. Dette landet bygger nemlig på sterke politiske tradisjoner som operer i samfunnet i dag.

Eva Perón («Evita»), sannsynligvis den viktigste kvinnelige karakteren i nyere argentinsk historie, sa: «når de rike tenker tanker om de fattige, har de dårlige ideer». Hun var aldri Argentinas president, men som landets førstedame og forkjemper for de lavere klassers rettigheter, ble hun av den argentinske kongressen tildelt tittelen “nasjonens spirituelle leder” i 1952.

En karakter som Evita er imidlertid alltid både elsket og hatet. Da hun døde av livmorhalskreft som 33-åring samme år, dro tre millioner argentinere inn til hovedstaden for å ta del i begravelsen hennes. Det var imidlertid også de som foraktet henne, inkludert folk fra middelklassen. Hvorfor? Som et resultat av Juan og Eva Peróns politikk, begynte de lavere klassene å få råd til de samme varene som middelklassen. Like etter at hennes død ble annonsert, vendte Evitas fiender til gaten med plakater som sa: «Viva el cancer!» (Lenge leve kreften!)

Evita selv kom fra en fattig familie. Som ung kvinne dro hun inn til hovedstaden for å etablere seg som sanger og skuespiller. I 1944 møtte hun Juan Perón, som ble president to år etter. Deres ideer skapte den såkalte «Peronismen»: en politisk bevegelse som verken kan plasseres på høyresiden eller venstresiden, og som bør sees på som et alternativ til både kapitalismen og kommunismen. Juan Perón mente bevegelsen var basert på Justicialismo, som har sosial rettferdighet som sin kjerneverdi. Her kan staten intervenere i økonomien, gjennom subsidier, skatter og en proteksjonistisk politikk, med det mål å skape økonomisk uavhengighet og politisk autonomi. Siden staten skal fungere som en aktiv mekler mellom arbeid og kapital, har den dessuten likheter med den Skandinaviske velferdsmodellen. Ifølge Juan Perón var bevegelsen et symbol på kampen til “de skjorteløse”, los descamisados – en bevegelse som appellerte til de fattige, de undertrykte, arbeidere, unge og kvinner. I dag mener mange at Evitas ord har fått ny relevans. Med Mauricio Macri som president, har de såkalte descamisados blitt glemt?

I et land som tradisjonelt har glorifisert arbeiderklassehelten, representerer den nåværende regjeringen et avvik. Da forretningsmannen og tidligere president for den legendariske fotballklubben Boca Juniors, Mauricio Macri, vant presidentvalget i november 2015, avsluttet han samtidig tolv år med Kirchnerismo (regjeringene til Néstor Kirchner, 2003-2007 and Cristina Kirchner, 2007-2015). 

Néstor og Cristina styrte på mange måter landet i tradisjonen til Eva og Juán Perón, med en proteksjonistisk handelspolitikk, høye eksportskatter, subsidier for å få ned prisene på elektrisitet og bensin, valutakontroll, sosiale velferdsprogrammer og et gratis, offentlig utdanningssystem.

Macri, derimot, leder sitt selvlagde parti Cambiemos (La oss gjøre en endring), som formelt er stemplet som senter-høyre, men som i realiteten har ført en typisk høyreving-politikk. Han har vært tydelig på sin motstand mot abort, han er imot avkriminaliseringen av marihuana, og vise-presidenten, Gabriela Michetti, har vært en sterk opponent mot en lovendring som ville gi likekjønnede retten til å adoptere.

Det er imidlertid Macris neoliberale økonomiske politikk som har fått særlig oppmerksomhet i 2016. I 2015 gikk han til valg med det ambisiøse løftet om å eliminere fattigdommen i landet. I likhet med andre populistiske kampanjer à la Farages Brexit-kampanje eller Trump i USA, ville han dessuten innføre strenge innvandringskontroller og lovet ro og orden i et kriminalisert samfunn.

2016 har etterlatt seg millioner av argentinere som er desillusjonerte med sin økonomiske situasjon. For å restabilisere økonomien, åpnet Macri Argentina opp for global handel og innførte sterke innstrammingstiltak. Han kuttet eksportskatter (gruveselskapene fikk 46 millioner argentinske pesos i skattekutt), stoppet valutakontroller og devaluerte pesoen. Macri har stanset alle subsidier som av Kirchner-styret ble brukt med det formål å redusere prisen på elektrisitet og bensin. Hva er resultatene? 

Den forrige regjeringen var på ingen måte perfekt. Den var etterforsket for innblanding i flere korrupsjonssaker og skapte et økonomisk kaos. Mens prisene på basisgoder ble holdt på et kunstig lavt nivå, ble pesoens verdi holdt på et kunstig høyt nivå. Det var derfor uunngåelig at Macri ville overta en økonomisk hengemyr.  

Argentina har dessuten en 200-års historie med seks misligholdelser av gjeld og 10-års sykluser med økonomiske kriser. Mens Kirchner-regjeringene løy om inflasjonen, har Macri-administrasjonen ikke sagt annet enn “vi skal ikke lyve om inflasjonen.” Macri har kanskje ikke løyet om inflasjonen, men statistikken er udiskutabel: inflasjonen har skutt i været, og det har også fattigdomsraten.

Under mitt opphold i Buenos Aires deltok jeg på en av disse guidede turene kalt «Free Walking Tours». Etter å ha presentert lignende statistikker som de over, sa guiden min «fortell meg hvem du skattlegger, og jeg skal si deg hvem du styrer for.» I landet som ifølge statsivter Rosendo Fraga er preget av «en sosialisme uten plan og kapitalisme uten marked», ser det ut til at Macri ønsker å forbedre det sistnevnte. Macri har ikke sviktet det frie marked, men han har sviktet de fattige.

På et tidspunkt under touren begynte guiden min å snakke om formidlingsevnene til Juan Perón. Han forklarte at uavhengig om man er enig med hans politiske ideer eller ei, kan man ikke bestride hans intelligens eller hans retoriske talent. Perón kunne starte en diskusjon med en person som representerte et helt annet syn, og avslutte samtalen ved å ha vunnet motstanderens forståelse eller støtte. Dette er også grunnen til at det er så mange ideologisk ulike mennesker som identifiserer seg med Peronismen.

“Noen ganger, når du lytter til hans taler, er det som om han snakker til nåtiden", sa guiden min. “Han adresserer akkurat de samme problemene som vi står ovenfor i dag, og jeg tar meg i å tenke: Kan ikke Juan Perón bare våkne opp fra de døde?"

I en tale i den argentinske kongressen I 1948 uttrykte Juan Perón noen av ideene som min guide refererte til:

“Peronisme er humanisme i praksis; peronisme er en ny politisk doktrine, som avviser ondene i tidligere politiske prosjekter; I den sosiale sfæren er den et prosjekt som skaper mer likhet mellom folk… Kapitalistisk utnytting bør erstattes av en sosial-økonomisk doktrine der vår rikdom, som vi har tvunget opp fra jorden vår, blir rettferdig fordelt blant alle de som har bidratt med sin innsats til å skape den.»

Mens gutten jeg møtte på Feria de Mataderos returnerer til samme sted, i samme ærend, en uke senere, er jeg tilbake i Norge. Mens det går opp for meg at Instagram-publikasjonen min er trangsynt og ukritisk, vil hans liv fortsette å dikteres av andre langt mektigere enn han selv. Mens jeg skriver denne teksten er Mauricio Macri i ferd med å legge ned flere offentlige arbeidsplasser og privatisere offentlig utdanningstilbud – med velkjente begrunnelser om ineffektivitet og for dårlig kvalitet på lærerne.

Men dette handler ikke bare om Mauricio Macri, akkurat som USA ikke bare handler om Trump. Han og jeg er vevd inn i et globalt system av strukturell ulikhet som livnærer seg av å holde meg oppe og han nede. Jeg kan ikke unnslippe min privilegerte posisjon, men jeg kan utfordre perspektivet mitt, og aldri vike bort fra bevisstheten som følger av å gjøre det. Det er en bevissthet som anerkjenner at jeg og han lever i et gjensidig avhengighetsforhold, og at det ikke er sånn at min posisjon ikke har noe med hans å gjøre. En bevissthet som minner om at denne verden ikke bare er urettferdig, men også uakseptabel, og at jeg – vevd inn i dette systemet av ulikhet – har et ansvar for å jobbe mot det.