Da gjenopprettelsen av de diplomatiske båndene mellom Cuba og USA ble annonsert før jul så mange for seg et bedre samarbeid mellom Latin-Amerika og USA. Politikken mot Cuba hadde feilet, og heller enn å isolere Cuba ble USA isolert fra Latin-Amerika i økende grad.
Likevel, få måneder etter erklærte Obama at Venezuela var en ekstraordinær trussel mot den nasjonale sikkerheten. Selv om USA "inrømmer" en litt slett historie på kontinentet, sier at den kalde krigen er over og at de ser fram mot et nytt fohold med Latin-Amerika, er det lite som tyder på at USAs Latin-Amerika-strategi faktisk har endret seg.
Det er vanskelig å snakke om faktiske endringer, med mindre retorikken følges av konkret politikk. Selv om Obama under OAS-toppmøtet uttalte at Venezuela ikke er en trussel, har ikke erklæringen blitt trukket tilbake og sanksjonene står fremdeles. USA utvider sin militære tilstedeværelse i Honduras, Peru og Colombia, og tilbyr storstilt økonomisk og politisk støtte til den udemokratiske opposisjonen i Venezuela. Endringsprosessene i regionen anerkjennes ikke og ønsket er fortsatt å reversere prosessene som har tatt sted de siste femten årene.
I likhet med forrige toppmøte i Cartagena, Colombia i 2012 resulterte heller ikke toppmøtet i en felleserklæring. I følge latinamerikanske statsledere var USA og Canada hovedårsaken til dette. I følge Bolivias president, Evo Morales skyldes det at de nord-amerikanske landene satte seg på bakbena da helse skulle anerkjennes som en menneskerettighet.
For Latin-Amerika kan toppmøte likevel sees på som en seier. De latinamerikanske statslederne stod samlet i å forsvare Cuba og Venezuela og oppnådde koherens om politisk, sosiale og kulturelle prinsipper. Parallelt med OAS-toppmøtet har det alternative toppmøtet "Cumbre de los Pueblos" blitt avholdt - der de understreket sin motstand mot USAs fortsatte intervensjonisme på kontinentet.