I Latin-Amerika har hans bolivarianske prosjekt for å øke det regionale samarbeidet og minske USAs innflytelse ført til store endringer. Latinamerikanske land fører for første gang en selvstendig økonomisk politikk, etter å ha fått denne diktert av de store internasjonale finansinstitusjonene i 30 år. Ved å endre grunnlovene skrevet under militærdiktaturene blir de fattige og marginaliserte nå inkludert i politiske beslutningssystemer. Omsider velger Latin-Amerika en retning som er uavhengig av europeiske og nordamerikanske interesser.
Den sosiale og demokratiske utviklingen har i vesten kommet i skyggen av en mediekampanje mot lederfigurene i de mest progressive landene, og særlig mot Chávez. Avisoverskrifter og notiser basert på manipulert informasjon har hele veien forsøkt å fremstille de bolivariske presidentene som en diktatorer. Den samme mediekampanjen ser vi fortsatt i Venezuela og mot etterkommeren til Chávez, Nicolas Maduro. Samtidig vinner de flere valg og Chávez holdt flere folkeavstemninger i sine 14 år som statsmann enn i noe annet typisk vestlig demokrati. Valgdeltakelsen har økt betraktelig de senere årene.
Demoniseringen og kritikken av Venezuelas statsledere, både av Chávez og Maduro, i norsk og internasjonal presse bidrar også til å drukne FN-statistikk som viser at Venezuela er ett av få land i verden som har møtt flere av FNs tusenårsmål. Ifølge offisielle tall har fattigdomsraten i Venezuela, målt ut fra inntekt, falt fra nesten 50 prosent av befolkningen i 1998 til 23,9 prosent i 2012. Ekstrem fattigdom har falt fra rundt 17 prosent til ni prosent i samme tidsrom, og de statlige utgiftene til sosiale tiltak, som utdanning og helse, er mer enn tredoblet siden 1998. Mellom 2000 og 2009 ble spedbarnsdødeligheten og dødeligheten for barn under fem år nær halvert i Venezuela. Økonomisk ulikhet i befolkningen er blant den laveste i regionen.
Lignende utvikling ser man også i andre land med tilsvarende sosiale programmer. I Bolivia og Ecuador har deler av befolkningen som har vært politisk ekskluderte, nå blitt representerte, og sosiale programmer har blitt finansiert ved å ta kontroll over naturresurser. Tendenser til en lignende utvikling ser vi også i land som Brasil, Argentina og Nicaragua, hvor en stor del av landets fattige har blitt løftet inn i en voksende middelklasse.
Gjennom initiativet Mercosur ble den USA-initierte frihandelsavtalen FTAA begravd. Regionale institusjoner som ALBA, CELAC og UANSUR har bidratt til å løsrive det latin-amerikanske kontinentet fra amerikansk kontroll og har vært en milepæl for regionalt samarbeid og integrasjon.
Latin-Amerika huser 588 millioner mennesker, rundt halvparten av verdens petroleumsreserver og størsteparten av verdens vannressurser og biologiske mangfold. At flere land på kontinentet nå bruker politiske og demokratiske midler for å få kontroll over en del av disse ressursene og sørger for jevnere fordeling innad i sine land er en utfordring for mange med økonomiske interesser i Latin-Amerika. Det er også derfor norsk og internasjonal, så vel som latinamerikansk høyreside, vinner på å opprettholde en idé om at venstresidens presidenter i Latin-Amerika bare er klovner og diktatorer. For tilhengere av den nyliberalistiske drømmen som ble sterkt svekket etter å ha forårsaket en global økonomisk krise, er de latinamerikanske alternativene vanskelig å svelge. Nå ser vi at også systemkritiske partier i Sør-Europa henter inspirasjon fra den latinamerikanske våren. Disse kan ryste Europa og EU, slik Chávez rystet USA.
Det er liten tvil om at Hugo Chávez har stått i spissen for den latinamerikanske våren, men æren er ikke hans alene. Sterke sosiale bevegelser, progressive partier og et tett og institusjonalisert samarbeid mellom regjeringer har bidratt til dagens positive utvikling i regionen, tiltros alle hinder. Disse vil videreføre kampen for et selvstendig velferdssamfunn. Den latinamerikanske våren er ikke over.
(Innholdet er basert på uttalelsen fra Landsmøtet 2013)