Etter at det nyliberalistiske 1990-tallet endte i krise, konkurs og nedgang i flere land i Latin-Amerika ble kursen lagt om. Med venstre- og sentrumsorienterte regjeringer har flere latin-amerikanske land utfordret den nyliberale tankegangen. Gjennom finanspolitiske, realøkonomiske og sosiale tiltak for å regulere kapitalstrømmer, øke nasjonalt eierskap og statlig styring har arbeidsledighet og fattigdom sunket i regionen.
Argentina var blant landene som gjennomgikk en finanskrise ved tusenårsskifte som resultat av finansliberalisering og gjeld hos utenlandske kreditorer. Daværende president Nestor Kirchner neket å betale gjelda på bekostning av befolkningens grunnleggende rettigheter og etter omfattende gjeldsforhandlinger gikk flertallet av kreditorene med på å rekonstruere gjelda. Argentina stod imot Verdenbankens og IMFs betingelser og krevde at kreditorene tok ansvar for sin investeringer. Kreditorene aksepterte 2/3 tap på sine gjeldsobligasjoner, noe som var avgjørende for at Argentina klarte å overholde sine betalingsforpliktelser. Rekonstrueringen gjorde det mulig for Argentina å fokusere på økt sysselsetting og fattigdomsreduksjon, heller enn tilbakebetaling av renter og avdrag.
Nok en gang har Argentinas økonomiske situasjon nådd overskriftene. Gjeldsholderne som nektet rekonstruering i 2002 var i all hovedsak gribbefond. Gribbefondene kjøpte statsgjeld som var i ferd med å bli slettet til en brøkdel av prisen og har siden krevd full tilbakebetaling. Gjennom det amerikanske rettssystem har gribbefondene nå saksøkt Argentina, med kjennelse om full tilbakebetaling og rett på utbetaling før hovedkreditorene. Slik kan gribbefondene sabotere muligheten for å finne en løsning på krisen. Argentina nekter å betale tilbake gjelden, det ville ført til at kreditorene som godtok rekonstruering også ville hatt krav på full tilbakebetaling og gjelden ville ha økt fra $1,3 mrd til $200 mrd. Ringvirkningene av en ny gjeldskrise kan bli alvorlig for argentinerne, med sosiale konsekvenser som økt arbeidsledighet og høyere levekostnader. Dette var tilfelle i Argentina etter forrige krise, men også i Europa etter finanskrisen i 2008.
LAG støtter Argentina i deres avgjørelse om å nekte å tilbakebetale gjelden til gribbefondene. Kreditorene må ansvarliggjøres. Slik systemet er i dag er kreditorenes investeringer nærmest risikofrie ettersom det ikke finnes noen internasjonal konkurslovgivning og rekonstruering er frivillig. Kreditorene får høye renteinntekter med utgangspunkt i den risikoen de kalkulerer på forhånd, men er ikke forpliktet til å ta ansvar og dele risikoen i nedgangstider. På denne måten tjener de på sine investeringer uavhengig av konjunkturene, mens landet som er lånetaker kan risikere å ende opp i en langvarig og umulig gjeldssituasjon.
Videre, betingelsene som er knyttet til lån og gjeldsslette, ofte satt av Verdensbanken og IMF, går i kapitaleiernes og finanssystemets favør. Kravene om privatisering og liberalisering frarøver staters mulighet til å investere i utdanning, helse og infrastruktur inntil gjelden er tilbakebetalt. De sosiale konsekvensen av konkurs rammer de fattigste hardest, mens den økonomiske eliten ofte tjener mer, og øker dermed det sosiale gapet i befolkningen.
Det er også svært kritikkverdig at gribbefondene har benyttet seg av det amerikanske rettssystemet fremfor internasjonale domstoler i sitt søksmål. At domstolen ikke tok til etterretning økonomiekspertens råd om å avvise søksmålet kan være en maktdemonstrasjon fra amerikansk side, i et forsøk på å vinne tilbake noe av sin innflytelse i regionen. Økonomiske nedgangstider vil kunne sverte den sittende regjeringen i Argentina og øke makten til den tradisjonelle eliten.
Kilder: Rorg, Klassekampen, SLUG, Handelskampanjen