Uttalelse fra landsmøtet i LAG 2013
Hugo Chávez døde tirsdag kveld, og Latin-Amerika mistet med det en av sine største ledere noensinne. Chávez har vært den viktigeste forkjemperen for en ny politisk retning i Latin-Amerika.
I Latin-Amerika har hans bolivarianske prosjekt for å øke det regionale samarbeidet og minske USAs innflytelse ført til dramatiske endringer. Latinamerikanske land fører for første gang en selvstendig økonomisk politikk, etter å ha fått denne diktert av de store internasjonale finansinstitusjonene i 30 år. Ved å endre grunnlovene skrevet under militærdiktaturene blir de fattige og marginaliserte nå virkelig inkludert i politiske beslutningssystemer. Omsider velger Latin-Amerika en retning som er uavhengig av europeiske og nordamerikanske interesser.
Den sosiale og demokratiske utviklingen har i vesten kommet i skyggen av en mediekampanje mot lederfigurene i de mest progressive landene, og særlig mot Chávez. Med avisoverskrifter og notiser basert på manipulert informasjon har presidenten blitt fremstilt som en diktator. Chávez har imidlertid vunnet flere valg og holdt flere folkeavstemninger i sine 14 år som statsmann enn statsmenn i typiske vestlige demokratier. Valgdeltakelsen har økt betraktelig de senere årene. 80 prosent deltok i siste presidentvalg. Til sammenligning var valgdeltakelsen kun 39 prosent i Chile, et land som ofte blir omtalt som et forbilde for regionen.
Demoniseringen av Venezuelas statsleder i norsk og internasjonal presse bidrar også til at FN-statistikk som viser at Venezuela er ett av få land i verden som allerede har møtt flere av FNs tusenårsmål, ikke kommer frem. Ifølge offisielle tall har fattigdomsraten i Venezuela, målt ut fra inntekt, falt fra nesten 43 prosent av husholdningene i 1999 til 26 prosent i 2008. Ekstrem fattigdom har falt fra rundt 17 prosent til sju prosent i samme tidsrom, og de statlige utgiftene til sosiale tiltak har blitt mer enn tredoblet siden 1998. Mellom 2000 og 2009 ble spedbarnsdødeligheten og dødeligheten for barn under fem år nær halvert i Venezuela. Det fjerde tusenårsmålet om å redusere barnedødeligheten med 2/3 innen 2015 er derfor allerede nesten nådd.
Lignende utvikling ser man også i andre land med tilsvarende sosiale programmer. I Bolivia og Ecuador har deler av befolkningen som har vært politisk ekskluderte, nå blitt representerte, og sosiale programmer har blitt finansiert ved at statene har tatt kontroll over naturresurser. Tendenser til en lignende utvikling ser vi også i land som Brasil, Argentina og Nicaragua, hvor en stor del av landets fattige har blitt løftet inn i en voksende middelklasse.
Latin-Amerika huser 570 millioner mennesker, rundt halvparten av verdens petroleumsreserver og størsteparten av verdens vannressurser og biologisk mangfold. At flere land på kontinentet nå bruker politiske og demokratiske midler for å få kontroll over en del av disse ressursene og sørger for jevnere fordeling innad i sine land er en utfordring for mange med økonomiske interesser i Latin-Amerika. Det er også derfor norsk og internasjonal, så vel som latinamerikansk høyreside, vinner på å opprettholde en idé om at venstresidens presidenter i Latin-Amerika bare er klovner og diktatorer. For tilhengere av den nyliberalistiske drømmen som nå ligger i ruiner etter å ha forårsaket en global økonomisk krise, er suksessen til de latinamerikanske alternativene vanskelig å svelge.
Det er liten tvil om at Hugo Chávez har stått i spissen for den latinamerikanske våren, men æren er ikke hans alene. Sterke sosiale bevegelser, progressive partier og et tett og institusjonalisert samarbeid mellom regjeringer har bidratt til dagens positive utvikling i regionen. Disse vil videreføre kampen for et selvstendig velferdssamfunn. Mens en legende gravlegges, fortsetter den latinamerikanske våren sitt sprang.