Guatemala by 1.mars 2012. Nasjonalteateret er fylt til randen av skuelystne som har benket seg foran lerretet for å se premieren av Pamala Yates nye dokumentar som forteller historien bak produksjonen av When the mountains tremble, filmen som ble resultatet av hennes første opphold i Guatemala tilbake i 1982. Hun og kameraten Newton Thomas Sigel gjør opptak både av geriljasoldater og regjeringens soldater, de filmer angrep, drepte, overlevende og brente landsbyer. Og de intervjuer daværende president og øverste militære leder, general Efraín Rios Mont. Filmrullene ble smuglet ut av Guatemala underveis og bidro til å gjøre verden oppmerksom på den blodige konflikten i USAs bakgård, en konflikt som skulle koste hundretusener av liv. Men historien slutter ikke her; noen ganger skaper dokumentarfilmer like mye historie som historien den i utgangspunktet ønsket å dokumentere.
Ríos Montt i retten. Filmcrewet fra 1982 er nå samlet på scenen, litt eldre har de blitt, men engasjementet har ikke forsvunnet i løpet av årene som har gått. Første gang de var i Guatemala var Efraín Rios Montt general og de facto president, nylig kommet til makten gjennom statskupp. Da When the mountains tremble hadde sin første offisielle visning i Guatemala for ni år siden, var Ríos Montt presidentkandidat og midt i en valgkamp. Men i dag, under premieren av oppfølgeren, sitter ekspresidenten på tiltalebenken anklaget for folkemord. Deler av bevismaterialet er hentet fra rullene med råmateriale som Pamela Yates nå har gjennomgått på nytt for å finne bevis for at Ríos Montt var medvirkende til menneskerettighetsbruddene som ble begått. Yates og resten av crewet har jobbet i flere år for dette, og Ríos Montt er den første som har blitt stilt for retten etter at fredsavtalene ble signert i 1996. Det skjedde torsdag 26. januar i år og anklagen lød på overgrep mot kvinner, å ha drevet 29.000 mennesker på flukt, folkemord og autorisasjon av massakrer.
Et sandkorn. Filmen som blir vist denne kvelden er en behind the scene- dokumentar som gir innblikk i utfordringene og opplevelsene knyttet til den første dokumentaren; hvordan de fikk innpass hos geriljaen og hos hæren, hvilke farer og utfordringer de møtte på både under filmingen og i arbeidet med å offentliggjøre den i USA. Den viser i tillegg hvordan opptakten til rettssaken mot Ríos Montt har forløpt seg; innsamling av bevis, vitners fortellinger og gjennomgang av offentlige dokumenter. Pamala Yates finner også tilbake til noen av dem hun filmet i 1982, og én av dem er Rigoberta Menchú, fortellerstemmen i When the mountains tremble. Den gang en ung og ukjent overlevende som forteller urfolkets historie gjennom sin egen families skjebne. I dag, leder av Guatemalas eneste urfolksparti, fredsprisvinner og presidentkandidat i fjorårets valg. Hun sitter der som beviset på at Guatemala har gått en lang og kronglete vei siden den første filmen ble laget. Likevel er det langt igjen til det samfunnet Menchú den gangen kjempet for.
-Jeg har vært et sandkorn, jeg som så mange andre, sier hun. Vi bruker dette uttrykket – et sandkorn - som et bilde på at vi er små deler av en større helhet. Det er et utrykk som viser ydmykhet. Og nettopp det ble navnet på den nye dokumentaren: Un granito de arena – et sandkorn.
For de få. Men pressen er oppsiktsvekkende fraværende i teateret denne kvelden. Og selv om salen er fylt til randen, er det fristende å anta at denne filmen ikke blir pensum for den jevne guatemalaner. Hvilken konflikt? svarer en ung guatemalaner når jeg nevner dokumentaren over en øl i et av byens finere vannhull. Kommentaren illustrerer kontrasten mellom de som fortsatt er berørt av konflikten, og de som aldri noensinne ble det. Et samfunn delt på midten av etnisitet, økonomiske vilkår og politiske deltagelse; medvirkende årsaker til folkets opprør mot myndighetene i utgangspunktet. I dokumentaren fra 1982 illustreres dette skillet gjennom bilder fra en skjønnhetskonkurranse i et av hovedstadens mest eksklusive hoteller, hvor overklassekvinner i urfolksdrakter kjemper om missetittel. I grell kontrast serveres bilder av soldater som laster våpen i helikoptre, lik, gråtende familiemedlemmer og brente landsbyer.
I dag er en annen general fra denne tiden, Otto Péres Molina, president i Guatemala og noen spør seg om hva som egentlig har endret seg i de 15 årene som har gått etter fredsavtalene.
Gjorde jeg nok for å beskytte menneskene jeg filmet? Hvor er de i dag, ble de drept i konflikten? spør Pamala Yates seg selv fra scenen. Denne filmen er mitt kjærlighetsbrev til Guatemala, til et land som har fulgt meg hele mitt voksne liv. Du kan bestille begge filmene på facbooksiden Un granito de arena.