Vold og sosial utrenskning i Honduras
Etter kuppet i Honduras ble det, 29. november 2009, gjennomført et valg hvor den konservative Porfirio ”Pepe” fra partiet Partido National de Honduras ble innvalgt som president. Lobo fulgte Roberto Micheletti som ledet det brutale interrimregimet etter kuppet. Lobo innså at han måtte forholde seg til motstanderne av kuppet som består av rundt en tredjedel av den avsatte president Manuel Zelayas gamle parti PLH og uttallige organisasjoner, partier, fagforeninger og enkeltpersoner integrert i opposisjonen mot kuppet (”La Resistencia”). Uten en viss forsoning i samfunnet og en nedtoning av den åpenlyse represjonen ville Lobos regjering trolig fått problemer med å oppnå regional anerkjennelse av regjeringen. Til tross for at en del av den åpenlyse represjonen forsvant opplevde Honduras en voldsom økning i volden i landet etter innsettelsen av Lobos regjering. Stadig flere politiske drap blir begått av grupper som ligner 80-tallets dødskvadroner med sterke bånd til hæren. Dette tyder enten på at President Lobo har mistet kontrollen over deler av Honduras sikkerhetsapparat eller at regjeringen selv er involvert i drapene. Eller en kombinasjon av dette.
Framskritt
I følge opinionsundersøkelser i mars og mai 2010, utgjør opposisjonen mot kuppet (La Resistencia) rundt 45 % av Honduras stemmeberettigede befolkning. La Resistencia er på mange måter et resultat av, og et eksempel på, Honduras fattiges nye selvtillit og innflytelse de fikk under Zelayas presidentperiode. Mange hadde trodd at motstanden mot kuppet skulle gi seg etter et par uker, men i motsetning til tidligere opprør har motstanden vært godt organisert og fortsatt hver eneste dag og over hele landet i over et år. Lobo har tatt konsekvensen av den folkelige motstanden til følge, og har til en viss grad klart å sende hæren tilbake til kasernene sine og fått slutt på politiets massearrestasjoner og brutale angrep på La Resistencias demonstrasjoner.
Det viktigste politiske gjennombruddet til Lobo, og La Resistencias største seier til nå, var i Bajo Aguan-distriktet hvor rundt 2000 jordløse og lutfattige bondefamilier, tilhørende La Resistencia, hadde okkupert udyrket mark og krevde 5 hektar til hver familie. Micheletti reagerte med å sende rundt 6000 politi og militære til området. Menneskerettighetsorganisasjonen COFADEH, som ble stiftet på 80-tallet av ofre og etterlatte etter dødsskvadronenes tortur, drap og forsvinninger, har dokumentert et stort antall drap på bønder fra distriktet. Store deler av kongressens medlemmer, både fra PNH og PLH, ønsket å sette bøndene ettertrykkelig på plass våren 2010. Dette ville betydd massakrer, opprør og muligens borgerkrig, for å unngå dette gikk Lobo og hans landbruksminister Cesar Ham (som er en tidligere ledende person i La Resistencia) inn i forhandlinger og gav etter for bøndenes krav. I følge avisen ”El Libertador” (mai 2010) fikk bøndene i Bajo Aguan til sammen 11 000 hektar jord og sonen ble for en periode delvis avmilitarisert.
Volden
Den åpenlyse represjonen som man så under Micheletti-regimet ble under Lobo moderert, men volden mot de opposisjonelle skiftet karakter til noe som ligner situasjonen man hadde på 80-tallet. Dødsskvadroner plukker selektivt ut sine ofre ut i fra politisk eller sosial tilhørighet og dreper dem. Honduras er et av verdens voldeligste samfunn, det blir drept flere mennesker her enn i nesten noe annet land. Før nyttår 2010 døde 58 per 100.000 innbygger som følge av drap (ca. 4600 i året). Etter nyttår og Lobos inntreden som president har drapsraten gått opp med 18 %. Noe av denne voldsomme økningen var direkte knyttet til drap på aktivister fra La Resistencia, men de fleste havner i statistikken over gjengrelatert vold. I likhet med sine naboland, El Salvador og Guatemala har Honduras et voldsomt problem med gjengkriminalitet, de såkalte ”maras”-gjengene. Maras-relatert kriminalitet forklarer i midlertidig ikke den plutselige og voldsomme økningen i volden man så etter nyttår 2010. Lobos popularitet er helt avhengig av om han kan få ned kriminaliteten, og sikkerhetsministeren Oscar Alvarez sin karriere og ambisjoner om å bli Lobos etterfølger ved neste valg står og faller på om han kan få bukt med voldsbølgen.
Det som er helt tydelig, i følge både Bertha Oliva som er leder i COFADEH og fire andre store menneskerettighetsorganisasjonene i landet (CIPRODEH, FIAN, CDM og CPTRT), er at det er grupper i hæren, politiet samt sikkerhetsvakter som jobber for de velstående familiene og deres bedrifter som er ansvarlige for økningen i volden og ikke maras-gjengene. Man er i midlertidig ikke helt enig om regjeringens rolle i dette. Bertha Oliva fra COFADEH og de fleste organisasjonene i La Resistencia mener at Lobo-regjeringen aktivt bruker dødsskvadroner for å undertrykke opposisjonen. Human Rights Watch har også registrert et tilfelle av tortur hvor gjerningsmennene har hilst offeret sitt fra ”Pepe” (Lobos kallenavn).I følge sveriges tidligere ambassadør til Honduras, Jan Robberts, er det personer i Lobos regjering, store deler kongressen, andre private aktører og elementer hæren som er involvert i opprettelsen av dødsskvadroner. Robberts mener i midlertid at Lobo, kretsen hans og sikkerhetsminister Alvarez ikke er involvert fordi at de taper politisk på denne økningen i volden og dermed ikke har interesser av den. Hvis dette medfører riktighet, har Lobo mistet kontrollen over deler av administrasjonen sin og sine egne sikkerhetsstyrker, noe som både er farlig og bekymringsverdig.
Uansett Lobos rolle, ser det ut til at det finnes sterke krefter i eliten som går aktivt inn for å øke voldsnivået i Honduras. En av grunnene til at disse kreftene ønsker denne økningen kan være at befolkningen tradisjonelt stemmer mer høyreorientert, og på de politikerne som roper høyest om autoritære virkemidler, når volden øker. Enkelte politikere har dermed åpenbare interesser av eskalering i volden, politiet og hæren har interesse av dette fordi det vil føre til at de får større ansvarsområder, midler og dermed innflytelse. En annen grunn til at volden øker er den repressive effekten. Terskelen for å involvere seg i opposisjonen blir høyere når sannsynligheten for å bli voldtatt, torturert eller drept blir større.
Politiske drap
Etter kuppets første år hadde COFADEH registrert 46 drap på politiske aktivister, men presiserte at mørketallene er svært store siden situasjonen er så uoversiktelig. Svært mange politiske drap forsvinner blant Honduras 4000-5000 årlige drap. Det ble drept 8 journalister mellom juni 2009 og mai 2010. Jose Munguia og Sandra Zambrano som er aktivister i organisasjonen APUUIHEH som jobber med opplysning om AIDS og kjemper for homofiles rettigheter forteller at 21 aktivister fra homobevegelsen ble drept i det første året etter kuppet. Homofile aktivister og transvestitter blir i tillegg ofte torturert før de blir drept. I tillegg til de politiske drapene, kommer hundretalls av forsvinninger, voldtekter, tilfeller av tortur og annen politisk vold.
Ved flere tilfeller har det vært mulig å identifisere gjerningsmennene, men det har ikke blitt gjennomført en eneste seriøs etterforskning på noen av de nevnte drapene. Den kroniske mangelen på etterforskning i tillegg til at flere soldater, politimenn og sikkerhetsvakter har blitt identifisert av vitner som drapsmenn, styrker åpenbart påstanden om at det er disse gruppene som står bak drapene. Politiets manglende engasjement illustreres gjennom det faktum at i forbindelse med de 8 journalistdrapene har det bare blitt arrestert en person. I tillegg ble arrestanten sluppet fri igjen etter kort tid. Ingen har blitt dømt for noen av de mange politiske drapene i kjølvannet av kuppet. I følge Human Rights Watch har høyesterett i Honduras også sparket fire lavere dommere som tilhører gruppen ”Dommere for Demokrati”, på grunn av disse dommernes motstand mot kuppet. Rettstaten har med andre ord brutt fullstendig sammen og fungerer over hodet ikke for den delen av befolkningen som tilhører opposisjonen.
Sosial utrenskning
Den største gruppen av ofre for høyresidens vilje til å vinne politisk makt gjennom vold, får lite sympati fra noen. Dette er de fattige ungdommene som er medlemmer i maras-gjengene. Sosial utrenskning betyr at bevæpnede menn i sivile klær kjører rundt på nattestid og henretter mistenkte bandemedlemmer. Dette fenomenet er vanlig både i Guatemala, Honduras og El Salvador hvor man også har de største problemene med gjengrelatert kriminalitet i regionen. Sosial utrenskning kan ha noen variabler forskjellige steder. I et eksempel fra Suchitoto i El Salvador i mars i år ble seks ungdommer massakrert i et område hvor man tradisjonelt ikke har hatt maras. I følge avisen La Prensa Grafica viste etterforskningen at to av disse var maras fra hovedstaden og de fire andre var lokale ungdommer de forsøkte å rekruttere. De ble trolig drept av en lokal borgervernsgruppe bestående av sivile som ønsket å hindre at maras etablerte seg i deres kommune. I Honduras har hæren, politiet og private sikkerhetsvakter tradisjonelt stått for brorparten av denne formen for vold. Sikkerhetsministeren Oscar Alvarez har byttet ut deler ledelsen i politiet etter sin inntreden og dette kan ha hatt en innvirkning på økningen i drapsraten, men regelrette massehenrettelser av maras og andre ungdommer utført av dødsskvadroner bestående av sivilkledd politi, sikkerhetsvakter og militære har trolig hatt en større effekt. Fattig og kriminell ungdom er også omfattet av menneskerettighetene, selv om mange vil hevde det motsatte.
Den økende volden er en konsekvens av kuppet og det er lite som tyder på at dette vil forandre seg før Honduras gjennomgår grunnleggende politiske forandringer. La Resistencia forsøker nå å samle seg rundt en felles kandidat til neste presidentvalg og håper på å kunne forbedre menneskerettighetssituasjonen og gjenoppta omfordelingsprosessen som ble startet under president Zelaya. Tillitten fra opposisjonen til Lobos regjering er lik null og det finnes med få forsøk på dialog. Dette er på grunn av de mange menneskerettighetsbruddene som skjer og har skjedd, og regjeringens manglende evne eller vilje til å bedre situasjonen.