Den lange marsjen

Bolivias urfolks kamp for sine territorier kan tvinge regjeringen til å endre kurs.

25. september ble en voldelig

politiaksjon rettet mot bolivianske

urfolk som protesterer mot

regjeringens plan om veibygging

gjennom nasjonalparken og

urfolksterritoriet Tipnis. Territoriet

ble i 2003 gitt til tre urfolksgrupper

som har sine tradisjonelle

territorier der. Uten provokasjon

fra aktivistene kastet

politiet tåregass inn i teltleiren

og tok seg inn i folkemassen

mens de slo rundt seg med

politikøller og skjold. De unge

deltakerne som satt vakt prøvde

å forsvare seg med pil og bue. De

som kom seg unna løp med det

lille de klarte å bære med seg.

Skjelvende av frykt sto de

mellom trærne og fulgte med på

hvordan familie og venner ble

banket opp, bundet og fikk

munnen teipet igjen, for deretter

å bli slengt inn i busser.

Hvordan kunne dette skje i et

land der presidenten er av

urfolksavstamning, der det er en

grunnlovsrett å protestere, og

der det hevdes at en sosial

endringsprosess finner sted?

 

Integrasjon og utvikling er

regjeringens hovedargumenter

for veibyggingen. President Evo

Morales’ regjering argumenterer

med at veien vil skape en fysisk

forbindelse mellom Andes- og

Amazonasområdene. Og for dem

som finansierer prosjektet, Den

brasilianske utviklingsbanken

(BNDES), er veien en viktig del

av de regionale planene for en

korridor som forbinder handelsruter

mellom Atlanterhavet og

Stillehavet.

Det som ikke blir sagt, er at det

finnes en rekke interesser som

går imot parkens territorielle

integritet og som virker styrende

på regjeringens hånd. Kokabønder

opererer i sin søken etter jord

illegalt i den sørlige delen av

parken. Heller enn å kaste ut

disse bosettingene, valgte

regjeringen å legalisere området,

slik at kokabøndene fikk eiendomsrett

til en tredjedel av det

opprinnelige parkområdet.

Øst for Tipnis har kvegeiere

sakte, men sikkert latt kveget

spise seg innover i parken.

Kvegeiere og soyaprodusenter er

de viktigste økonomiske lobbygruppene

i lavlandet i Bolivia, og

jordbrukssektoren er den tredje

viktigste kilden til inntekt for

regjeringen, etter gruvedrift, olje

og gass. Mens regjeringen tidligere

var på krigsstien mot denne

økonomiske sektoren, som var

alliert med autonomibevegelsen i

lavlandet, har nye allianser blitt

formet med agro-industrien.

I tillegg har flere gassblokker

blitt identifisert i parken. Åpningen

av slike er sett på som den

eneste måten å skaffe nok midler

til pakken av sosiale programmer

regjeringen har satt i verk, og for

å møte både intern energietterspørsel

og avtaler om salg av gass

til Brasil og Argentina.

Manglende konsultasjon med

urfolk og hensyn til miljøanalyser,

samt motstridende uttalelser

om integrasjon og utvikling,

gjorde at Tipnis-

organisasjonen

brukte sine forbindelser med

Cidob, paraplyorganisasjonen for

lavlandsurfolk, for å organisere

motstand mot veiutbyggingen.

Cidob har gjort det klart at de

ikke er mot verken veien eller

regjeringen, men mot den

foreslåtte ruta, som skal gå

gjennom nasjonalparken og

urfolksterritoriet. Mange av

urfolkslederne som støtter

marsjen har vært ivrige støttespillere

til det regjerende partiet

(MAS), og tidligere urfolksmarsjer

har vært viktige drivkrefter

for de endringene som førte til

Morales’ seier i 2005.

Samtidig mener de at regjeringens

motiver for å gå inn i Tipnis

vil ødelegge det unike biologiske

mangfoldet og true urfolksgrupper

som lever der. Protestmarsjens

grunnlag vokste da 34

urfolksgrupper fra lavlandet,

hovedorganisasjonen for urfolk i

høylandet (Conamaq), og en

gruppe miljø- og menneskerettighetsorganisasjoner

samlet seg

om kravet fra Tipnis ved å

organisere en 800 kilometer lang

marsj til hovedstaden La Paz. For

de mange deltakende organisasjonene

har truslene den planlagte

veien representerte i Tipnis

vært symptomatisk for trusler de

også møter på.

Marsjen hadde vart i over 40

dager da den ble stanset av

motprotester fra kokabønder. I

frykt for konfrontasjoner mellom

urfolksmarsjen og kokabøndene

sendte regjeringen over 500

politifolk til området, for å

«bevare freden». Regjeringen

hevdet også at de hadde bevis for

forbindelser mellom urfolksledere

og andre som ønsket å

destabilisere landet, med dokumentert

kontakt mellom enkelte

urfolksledere og USaid, samt

USAs ambassade. Men majoriteten

av dem som marsjerte var

genuint motivert og knyttet til

kampanjen for å stanse utbyggingen

av veien. Anklagene har

heller ikke stanset den økende

støtten til marsjen andre steder i

Bolivia, og opposisjon både fra

høyre og venstre har knyttet sine

politiske plattformer til marsjen.

Ministre fra regjeringen ble flere

ganger sendt for å forhandle, men

fordi de avslo å diskutere hvor

veien skulle gå, har forsøkene

feilet. Da presidenten kom hjem

fra en utenlandsreise, reiste han

for å diskutere veien med enkelte

lokalsamfunn i parken, men dro

aldri til selve marsjen. Marsjen

sto på sitt, de ville fortsette til La

Paz, og ikke vende tilbake til det

de så på som et forsøk på å splitte

lokalsamfunnene.

Dagen før politiaksjonen ble

utenriksministeren sendt for å

gjøre et siste forsøk på å forhandle.

Mens han prøvde å bygge tillit

basert på egen etnisitet, avsto

også han fra å diskutere hvor

veien skal gå. En gruppe kvinner

tok ham dermed i armen og fikk

han til gå flere kilometer i

varmen for å vise den prisen de

må betale for å delta i marsjen.

Dette ble fremstilt i pressen som

kidnapping, som igjen førte til

ordren om politiaksjon, ikke

lenger for å bevare freden men

for å knekke marsjen.

Den bolivianske presidenten har

offisielt beklaget den overdrevne

aksjonen, og veiutbyggingen har

blitt stanset inntil en offentlig

konsultasjon er gjennomført.

Forsvarsministeren har gått av og

har uttrykt sin avsky mot regjeringens

viten om politiaksjonen.

Innenriksministeren har også

gått av, og mange mistenker ham

for å ha gitt ordre til aksjonen. I

gata høres fyrverkeri fra protester.

Studenter og den nasjonale

fagforeningen (COB) viser sin

solidaritet med Tipnis. I andre

byer er lignende aksjoner

planlagt. På nyhetene vises

blokkerte veier og folk som

marsjerer i støtte for Tipnis, og

for sin rett til å marsjere og bli

hørt.

De 300 som ble anholdt har

blitt sluppet fri etter massiv

støtte, og det er bestemt at

marsjen skal fortsette. Bolivia er

rystet av hendelsene, men

kampen for en annen, bærekraftig

modell som ikke er bygget på

tvilsom lovlighet eller vekst uten

grenser gjenlyder i stadig flere

marsjerende føtter.

John Andrew McNeish,

Førsteamanuensis Noragric, UMB/

seniorforsker, Chr. Michelsens institutt

john.mcneish@umb.no

Cecilie Hirsch,

Doktorgradsstipendiat

Senter for Utvikling og Miljø (SUM, UiO)/

internasjonale

miljø- og utviklingsstudier (Noragric UMB),

cecilhi@sum.uio.no

Cecilie Hirsch, Doktorgradsstipendiat Senter for Utvikling og Miljø /Noragric
Land