25. september ble en voldelig
politiaksjon rettet mot bolivianske
urfolk som protesterer mot
regjeringens plan om veibygging
gjennom nasjonalparken og
urfolksterritoriet Tipnis. Territoriet
ble i 2003 gitt til tre urfolksgrupper
som har sine tradisjonelle
territorier der. Uten provokasjon
fra aktivistene kastet
politiet tåregass inn i teltleiren
og tok seg inn i folkemassen
mens de slo rundt seg med
politikøller og skjold. De unge
deltakerne som satt vakt prøvde
å forsvare seg med pil og bue. De
som kom seg unna løp med det
lille de klarte å bære med seg.
Skjelvende av frykt sto de
mellom trærne og fulgte med på
hvordan familie og venner ble
banket opp, bundet og fikk
munnen teipet igjen, for deretter
å bli slengt inn i busser.
Hvordan kunne dette skje i et
land der presidenten er av
urfolksavstamning, der det er en
grunnlovsrett å protestere, og
der det hevdes at en sosial
endringsprosess finner sted?
Integrasjon og utvikling er
regjeringens hovedargumenter
for veibyggingen. President Evo
Morales’ regjering argumenterer
med at veien vil skape en fysisk
forbindelse mellom Andes- og
Amazonasområdene. Og for dem
som finansierer prosjektet, Den
brasilianske utviklingsbanken
(BNDES), er veien en viktig del
av de regionale planene for en
korridor som forbinder handelsruter
mellom Atlanterhavet og
Stillehavet.
Det som ikke blir sagt, er at det
finnes en rekke interesser som
går imot parkens territorielle
integritet og som virker styrende
på regjeringens hånd. Kokabønder
opererer i sin søken etter jord
illegalt i den sørlige delen av
parken. Heller enn å kaste ut
disse bosettingene, valgte
regjeringen å legalisere området,
slik at kokabøndene fikk eiendomsrett
til en tredjedel av det
opprinnelige parkområdet.
Øst for Tipnis har kvegeiere
sakte, men sikkert latt kveget
spise seg innover i parken.
Kvegeiere og soyaprodusenter er
de viktigste økonomiske lobbygruppene
i lavlandet i Bolivia, og
jordbrukssektoren er den tredje
viktigste kilden til inntekt for
regjeringen, etter gruvedrift, olje
og gass. Mens regjeringen tidligere
var på krigsstien mot denne
økonomiske sektoren, som var
alliert med autonomibevegelsen i
lavlandet, har nye allianser blitt
formet med agro-industrien.
I tillegg har flere gassblokker
blitt identifisert i parken. Åpningen
av slike er sett på som den
eneste måten å skaffe nok midler
til pakken av sosiale programmer
regjeringen har satt i verk, og for
å møte både intern energietterspørsel
og avtaler om salg av gass
til Brasil og Argentina.
Manglende konsultasjon med
urfolk og hensyn til miljøanalyser,
samt motstridende uttalelser
om integrasjon og utvikling,
gjorde at Tipnis-
organisasjonen
brukte sine forbindelser med
Cidob, paraplyorganisasjonen for
lavlandsurfolk, for å organisere
motstand mot veiutbyggingen.
Cidob har gjort det klart at de
ikke er mot verken veien eller
regjeringen, men mot den
foreslåtte ruta, som skal gå
gjennom nasjonalparken og
urfolksterritoriet. Mange av
urfolkslederne som støtter
marsjen har vært ivrige støttespillere
til det regjerende partiet
(MAS), og tidligere urfolksmarsjer
har vært viktige drivkrefter
for de endringene som førte til
Morales’ seier i 2005.
Samtidig mener de at regjeringens
motiver for å gå inn i Tipnis
vil ødelegge det unike biologiske
mangfoldet og true urfolksgrupper
som lever der. Protestmarsjens
grunnlag vokste da 34
urfolksgrupper fra lavlandet,
hovedorganisasjonen for urfolk i
høylandet (Conamaq), og en
gruppe miljø- og menneskerettighetsorganisasjoner
samlet seg
om kravet fra Tipnis ved å
organisere en 800 kilometer lang
marsj til hovedstaden La Paz. For
de mange deltakende organisasjonene
har truslene den planlagte
veien representerte i Tipnis
vært symptomatisk for trusler de
også møter på.
Marsjen hadde vart i over 40
dager da den ble stanset av
motprotester fra kokabønder. I
frykt for konfrontasjoner mellom
urfolksmarsjen og kokabøndene
sendte regjeringen over 500
politifolk til området, for å
«bevare freden». Regjeringen
hevdet også at de hadde bevis for
forbindelser mellom urfolksledere
og andre som ønsket å
destabilisere landet, med dokumentert
kontakt mellom enkelte
urfolksledere og USaid, samt
USAs ambassade. Men majoriteten
av dem som marsjerte var
genuint motivert og knyttet til
kampanjen for å stanse utbyggingen
av veien. Anklagene har
heller ikke stanset den økende
støtten til marsjen andre steder i
Bolivia, og opposisjon både fra
høyre og venstre har knyttet sine
politiske plattformer til marsjen.
Ministre fra regjeringen ble flere
ganger sendt for å forhandle, men
fordi de avslo å diskutere hvor
veien skulle gå, har forsøkene
feilet. Da presidenten kom hjem
fra en utenlandsreise, reiste han
for å diskutere veien med enkelte
lokalsamfunn i parken, men dro
aldri til selve marsjen. Marsjen
sto på sitt, de ville fortsette til La
Paz, og ikke vende tilbake til det
de så på som et forsøk på å splitte
lokalsamfunnene.
Dagen før politiaksjonen ble
utenriksministeren sendt for å
gjøre et siste forsøk på å forhandle.
Mens han prøvde å bygge tillit
basert på egen etnisitet, avsto
også han fra å diskutere hvor
veien skal gå. En gruppe kvinner
tok ham dermed i armen og fikk
han til gå flere kilometer i
varmen for å vise den prisen de
må betale for å delta i marsjen.
Dette ble fremstilt i pressen som
kidnapping, som igjen førte til
ordren om politiaksjon, ikke
lenger for å bevare freden men
for å knekke marsjen.
Den bolivianske presidenten har
offisielt beklaget den overdrevne
aksjonen, og veiutbyggingen har
blitt stanset inntil en offentlig
konsultasjon er gjennomført.
Forsvarsministeren har gått av og
har uttrykt sin avsky mot regjeringens
viten om politiaksjonen.
Innenriksministeren har også
gått av, og mange mistenker ham
for å ha gitt ordre til aksjonen. I
gata høres fyrverkeri fra protester.
Studenter og den nasjonale
fagforeningen (COB) viser sin
solidaritet med Tipnis. I andre
byer er lignende aksjoner
planlagt. På nyhetene vises
blokkerte veier og folk som
marsjerer i støtte for Tipnis, og
for sin rett til å marsjere og bli
hørt.
De 300 som ble anholdt har
blitt sluppet fri etter massiv
støtte, og det er bestemt at
marsjen skal fortsette. Bolivia er
rystet av hendelsene, men
kampen for en annen, bærekraftig
modell som ikke er bygget på
tvilsom lovlighet eller vekst uten
grenser gjenlyder i stadig flere
marsjerende føtter.
John Andrew McNeish,
Førsteamanuensis Noragric, UMB/
seniorforsker, Chr. Michelsens institutt
john.mcneish@umb.no
Cecilie Hirsch,
Doktorgradsstipendiat
Senter for Utvikling og Miljø (SUM, UiO)/
internasjonale
miljø- og utviklingsstudier (Noragric UMB),
cecilhi@sum.uio.no