Jeg reiste rundt på Cuba i to uker, hvor jeg fikk oppleve en liten smakebit av landets kultur, natur, menneskene, deres næringsliv og samfunnsforhold. Revolusjonens far er alvorlig syk, og revolusjonens gnist blant befolkningen begynner å forsvinne. Vil landet nå bli ført i en mer liberal og kapitalistisk retning? Er det liberalisering kubanerne trenger for å komme seg ut av sine langvarige økonomiske problemer? Styresett og leveforhold på Cuba vil kanskje endre seg veldig innen neste gang jeg besøker øya.
Omfattende oppsigelser
I september 2010 offentliggjorde ledelsen på Cuba at en halv million statsansatte vil bli sagt opp i løpet av 2011 (les mer her). Målet er å redusere antallet offentlige ansatte for å redde landets vaklende økonomi. Siden bruddet med Sovjet på 90-tallet har velstanden på Cuba sunket betraktelig, og frem til i dag har utgiftene vært mye større enn landets inntekter. Sysselsettingen fungerer dårlig, i tillegg til et minimalt arbeidsmarked.
Vi snakket med en norsk jente som bor på Cuba. Hun fortalte at antall ansatte på offentlige arbeidsplasser kan være fire ganger så mye som det er behov for. For eksempel kan det være 15 servitører som jobber samtidig på en restaurant, mens vi her i Norge ikke ville hatt mer enn tre til fire på vakt. Samtidig som det er veldig mange ansatte, er arbeidsmoralen lav. Dette tenker jeg at kan være en viktig grunn til at ledelsen ønsker å si opp de offentlige ansatte.
Innføring av privat virksomhet
Samtidig med kuttene i offentlig sektor åpner staten for at 178 ulike yrker og næringer skal kunne drives av private og selvstendig næringsdrivende. Disse vil også kunne få oppstartslån og muligheter til å ansette andre (les mer her). Også i 1994 fikk 154 yrkesgrupper tillatelse til å være selvstendig næringsdrivende, i følge boken Markedes pris, av Latin-Amerikagruppene i Norge. Dette ble strammet inn igjen siden, da det gikk bedre med økonomien.
Disse yrkene er helt avgjørende for kubanerne i dag, for det gjør det mulig for dem å øke inntektene ved å selge tjenester til turister eller andre kubanere. Likevel er det noen som mener denne omleggingen av politikken har ført til større klasseskiller i det kubanske folket. Selv for dem som tar høyere utdannelse er det få yrker hvor de kan tjene mer enn 15 konvertible pesos (ca 100 norske kroner) i måneden. Det en kubaner kan tjene utenom, på tjenester til turister, svarte markeder, eller penger tilsendt fra venner og familie i utlandet, er helt avgjørende for deres økonomiske status. Omleggingen av politikken kan altså føre til at det slår sprekker i likhetssamfunnet på Cuba.
Min opplevelse av Cuba var et voldsomt fokus på byråkratiet, som førte til et lite effektivt arbeid. Ofte virket det som de ansatte var på arbeidsplassen, for å være der åtte timer, uten noen mål, motivasjon eller ambisjoner om å gjøre en god jobb. De arbeidsplassene hvor vi merket at ting fungerte, og hvor vi fikk god service, var de stedene som var privat drevet. Her visste kubanerne at de kunne tjene mer penger på oss hvis de gjorde en god jobb. Å åpne for mer privat virksomhet øker konkurransen, og motivasjonen øker. I tillegg vil oppsigelsene føre til at de som er overflødig på arbeidsplassene vil kunne omplasseres, og være til mer nytte for samfunnet, og produksjonen kan øke. Samtidig vil oppsigelsene føre til en rekke arbeidsløse mennesker som ikke nødvendigvis vil klare å tjene penger som privat næringsdrivende. Dette kan føre til økende sult og fattigdom.
Kubanerne finner alternative løsninger for å tjene penger
I følge boka Dette er Cuba – alt annet er løgn, av Vegard Bye oppstod det en ”stjel og selg-mentalitet” som en konsekvens av landets økonomiske krise. Denne mentaliteten finnes fremdeles blant befolkningen. Høyt utdannede mennesker, for eksempel ansatte statsbyråkratiet, skaffer seg heller arbeid som baker, fabrikkarbeider, bilmekaniker og skomaker. Lønnen er dårlig, men det gir dem muligheten til å stjele varer som kan selges videre. Uansett hvor man reiser, er det alltid noen på gaten som har noe å tilby av varer og tjenester. Arbeidsgiverne er klar over at det forsvinner artikler fra arbeidsplassene, og det er sosialt akseptert, fordi dette er måten kubanerne overlever den harde hverdagen, og kan spise seg mette. Det er viktig å legge til at ikke alt som selges langs gaten er stjålet, men kan også være egenprodusert eller gaver fra utlandet.
Gjennom satsningen på gratis utdannelse til alle har revolusjonen har skaffet kubanerne glimrende muligheter til utdannelse. Likevel er det mange kubanere som mener utdannelsen ikke gir utkomme nok til et anstendig liv. Selv mennesker som er meget høyt utdannet, må ofte ha en ekstra jobb, eller ty til det svarte markedet.
Noe av det vi opplevde under oppholdet var kubanerne som ville veksle eller selge oss lokale penger. Disse pengene hadde bilde av kjente frigjøringshelter som Che Guevara og Maximo Gomez og er populære blant turister. Utenom dette var tilbudet av tjenester omfattende; kubanerne har mange kontakter og kjenner alltid noen som kjører taxi, leier ut ”Casa Particular” (rom eller leilighet i deres private hjem), gir dykkekurs, eller noen som selger suvenirer eller sigarer. Noe annet interessant var de prostituerte på Cuba. Prostitusjon er veldig utbredt, og nærmest normalisert og sosialt akseptert i samfunnet. Vegard Byes bok forteller at menn kan oppleve å plukke opp jenter på byen, som krever å få penger morgningen etter. Menn som bor alene på et hotell kan også bli oppringt midt på natten av en jente som vil holde dem med selskap. Dette er jenter som kan vise seg å egentlig være servitriser eller lærere, men som trenger ekstra inntekter for å spe på.
Det nye mennesket trenger også motivasjon
Cubas kommunistiske system bygger på Che Guevaras «hombre nuevo», det nye mennesket, mennesket som arbeider fordi det ønsker fellesskapets vel, ikke for egen vinning. Det sosialistiske fellesskapsidealet og de tre musketerenes «en for alle, alle for en». Dette fungerer bare så lenge det er til fordel for enkeltmenneskene, for befolkningen på Cuba. Når det ikke finnes noen motivasjon for å jobbe, ingen gevinst å vinne, vil samfunnet svekkes.
Lykkelandet
Likevel er befolkningen på Cuba lykkelige, i følge Globalis. Landet ligger på sjette plass med en lykkeindeks på 61,9 i 2006, mens land som Norge har en indeks på 39,2 og USA nesten nederst med 28,9. Dette er kanskje et bevis i seg selv at økonomisk velstand, teknologi og materialisme ikke er nødvendig for at kubanerne skal være lykkelige. Kanskje burde vi i vesten la oss inspirere av kubanerne?