Mexico i protest

”Ikke mer blod!” var slagordet da urfolksorganisasjonen EZLN lørdag 7. mai sluttet seg til en nasjonal mobilisering mot President Felipe Calderons feilslåtte krig mot narkotika.

Fem år etter at det høyrekonservative regjeringspartiet PAN erklærte ”krig mot organisert kriminalitet”, er rundt 40 000 mennesker drept, mange har forsvunnet, og militære styrker dominerer gatebildet i mange mexicanske byer. Likevel får narkotikakartellene prege mexicansk politikk mer enn noen gang. I store områder må sivilbefolkningen leve med vel begrunnet frykt for å havne i kryssilden. Og det som begynte som bred folkelig støtte til Calderons politikk og krigen mot narkotika er i dag vendt om til frustrasjon og sinne. Meningsmålingene viser at stadig færre mexicanerne tror på demokratiet.

 

Lei av volden

For mange mexicanere er drapet på den kjente poeten og journalisten Javier Sicilias sønn og hans fem venner sist mars blitt til den siste dråpen i glasset. Drapet har fremkalt en spontan, nasjonal bevegelse mot volden som herjer landet. Sicilia har erklært at han ikke lenger vil skrive poesi. ”Vår verden er ikke lenger ord verdig”, skrev han i sitt siste dikt, og inviterte til en Marsj for Fred og Rettferdighet, som skulle vandre i stillhet de 90 kilometerne fra delstatshovedstaden Cuarnavaca til Mexico City. Tusenvis av mennesker i 25 av Mexicos 31 delstater sluttet seg til, og marsjerte i helgen under slagordet Estamos hasta la Madre -vi er dritt lei.

 

Mange av organisasjonene som marsjerte denne helgen har selv fått kjenne hvordan det er å bli definert som statens ”interne fiende” i en krig mot ”organisert kriminalitet”, som mottar bred internasjonal støtte. USA har, på tross av den mexicanske regjeringens gjentatte feiling i å oppfylle minstekrav til menneskerettigheter fremsatt av FN i en rapport fra 2009, kanalisert millioner inn i militær støtte gjennom programmet Iniciativa Merida, som bygger på erfaringer fra såkalt antinarkokrig i Plan Colombia. I Guerrero, en av landets fattig delstater, og som i en årrekke har vært rammet av politisk konflikt, rapporterer menneskerettighetssentre at drapsofre stigmatiseres som narkolangere, og slik tør ingen å kreve etterforskning av drapene. I Chiapas blir urfolk som kjemper for sine territorielle rettigheter foran planlagte enorme turistkomplekser, utsatt for waterboarding, for å presse frem tilståelser på fabrikkerte saker om ran og organisert kriminalitet.

 

EZLN

Blant organisasjonene som støtter initiativet, er trolig EZLNs tilslutning av størst nasjonal betydning. EZLN, Den Zapatistiske hæren for nasjonal friggjøring, har  siden 2007 latt det passere fire år med nesten total stillhet. Men i år inviterte urfolksorganisasjonen alle medlemmene av Den andre kampanjen til å marsjere sammen med zapatistene selv. Den andre kampanjen er det nasjonale nettverket av organisasjoner som støtter EZLNs politiske linje med tro på sosial endring fra grasrota, og ikke gjennom politiske partier. Zapatistene og deres støttespiller marsjerte i San Cristobal de las Casas, en liten by plassert i høyfjellene i zapatistenes egen delstat, Chiapas, i det sørlige Mexico. ”Ødeleggelse, død og frykt er panoramaet som preget vårt land”, skrev EZLN i invitasjonen. ”Ikke bare har denne krigen feilet i å nå sine mål, men den har tegnet et landskap av brent jord”.

 

Å kjempe for livet

EZLNs deltakelse skaper optimisme. ”Ikke siden 2001-marsjen[1] har så mange zapatister deltatt på noen mobilisering, sier Moises Zuñiga Santiago, fotograf i den nasjonale avisen La Jornada.

 

Mellom femten og tjue tusen zapatister, samt deres støttespillere opptok flere kilometer av San Cristobals trange gater lørdag ettermiddag. ”Dette er første gang EZLN velger å slutte seg til en mobilisering som har blitt initiert av noen andre”, sier Moises. Han mener zapatistenes retur til det offentlige rom vil inspirere den sosiale bevegelsen til å ikke gi opp håpet på sosial og politisk endring. David, en av EZLNS politiske kommandanter, la vekt på EZLNs støtte til et større, nasjonalt krav, da han fra en scene på byens katedralplass leste opp EZLNs brev til  forsamlingen. ”I dag er vi ikke her for å snakke om våre egne sorger, vår egen kamp, våre egne drømmer, liv og død. I dag vil vi ikke uttale oss om hva vi mener bør gjøres. I dag representerer vi ti tusenvis av zapatister, og vi er her for å støtte dem som kjemper for livet selv”.

 

Videre oppfordret EZLN til å glemme innbyrdes forskjeller.  ”Det dreier seg verken om hvilken religion vi tilhører, det å være urfolk eller ei, å være rik eller fattig, eller å være fra venstresiden eller høyresiden i politikken. Det dreier seg om at for å kunne være slik vi velger, for å kunne velge ideologi, politikk eller religion, for å kunne diskutere og bestemme ting, så er fred, frihet, rettferdighet og livet i seg selv nødvendig”.



[1] Zapatistene marsjerte til Mexico City i 2001 med håp om å reformere grunnloven til å garantere urfolks selvråderett, slik San Andres-avtalene fra 1996 skisserte.

Susanne Normann, styreleder LAG
Land
Tags