I undersøkelsen Hundreårsmarkeringen Norge 1905-2005 sa 92 prosent seg helt eller delvis enig i at Norge var «en rik nasjon som deler sine ressurser med andre gjennom humanitær aktivitet og fredsarbeid». I Makt- og Demokratiutredningen fra 2003 ble det slått fast at «bildet av Norge som en moralsk og humanitær stormakt har blitt et nytt nasjonalt symbol [...] som former nordmenns nasjonale identitet». Denne oppfattelsen har sine røtter blant annet i den sosialdemokratiske tradisjonen som vektlegger verdier som omfordeling og solidaritet, samt fra den kristne misjonstankegangen hvor nestekjærlighet og frelse står sentralt. Hvordan opprettholdes bildet av Norge som godhetsstormakt? Har dette noe hold i virkeligheten?
Ola Nordmann redder verden
Ideen om fredsnasjonen Norge underbygges av landets rolle som fredsmegler i store konflikter, av Nobels Fredspris og av at Norge er en viktig bidragsyter i FN og andre internasjonale samarbeidsorganisasjoner. Dette utgjør grunnlaget for forståelsen av Norge som en fredsbyggende nasjon. Selvbildet opprettholdes av en kontinuerlig indoktrinering gjennom media, utdanningsvesenet og politikere, hvor det for eksempel fortelles om vår involvering i fredsforhandlinger på blant annet Sri Lanka, Filippinene, i Guatemala og konflikten mellom Israel og Palestina.
Dobbeltmoral er bedre enn ingen moral
Det er viktigere for selvbildet at praksisene pågår enn selve resultatene av dem, altså at de fører til mer fredelige forhold. En kan derfor spørre seg om selvbildet har hold i virkeligheten. Først og fremst, Norge har soldater i krigen i Afghanistan. Norge hadde soldater i Irak. Norge har også vært involvert i krig før, blant annet på Balkan. I Irak har regimet som ble innført som følge av krigen åpnet for handel med landets ressurser. Et resultat av dette er at Statoil har fått gjennom en avtale som sikrer Norge 15 prosent av verdens største oljefelt som ikke er utvunnet. Vi gjør i Irak det vi nektet og nekter utenlandske aktører å gjøre på norsk sokkel; ran av naturressurser!
Tre mot en er feigt
Videre har fredsprosesser som Norge har vært engasjert i, særlig i forhold til Midtøsten og Sri Lanka, blitt hyllet på en måte som ikke reflekterer virkeligheten og bidratt til å gi et overdrevent positivt bilde av Norges rolle som fredsskaper. Den norske involveringen i fredsforhandlingene i Midtøsten gjennom Oslo-avtalen eksemplifiserer dette. Prosessen opplevde store tilbakeslag, og allerede før 2000 ble den ansett som død. Avtalen har blitt kritisert for ikke å være et forsøk på å tilby palestinerne et reelt alternativ, men for å støtte den sterkeste parten; Israel. Kritikken av fredsprosessen på Sri Lanka har i stor grad gått ut på at Norge har favorisert tamilene fremfor singaleserne, og dermed at Norge ikke har ivaretatt rollen som en objektiv tilrettelegger. Denne kritikken begrunnes blant annet med at det bor ti ganger flere tamiler enn singalesere i Norge, Norge ga moderne radioutstyr til tamilene, Norge både er tilrettelegger i fredsprosessen og leder for observatørkorpset, i og med at norske observatører ikke har etterforsket de politiske drapene som tamilene har stått bak. Den sistnevnte anklagen stilte også Amnesty International og Human Rights Watch seg bak.
Vi leker ikke butikk
I løpet av 2007 solgte Norge våpen for 2.16 milliarder kroner, noe som rangerte Norge som den syvende største våpeneksportøren i verden. Mesteparten av våpeneksporten gikk til land innad i NATO, med USA som viktigste handelspartner. Går vi i mot USAs utenrikspolitiske interesser og for eksempel støtter opp om sosialdemokratiske regjeringer står vi i fare for å gå glipp av viktige våpenavtaler til en verdi av flertallige hundre millioner kroner. I 1986 valgte Norge å trosse USAs press om å isolere Nicaragua, og Kongsberg Våpenfabrikk mistet en avtale verdt 300 millioner kroner. Ved en senere anledning uttalte hele Norges Gro Harlem Brundtland at vi ikke har råd til å miste en slik avtale til, og inneforstått i dette at vi ikke kan føre en utenrikspolitikk som strider imot USAs interesser. Oppfattelsen av Norge som fredsnasjon har altså ikke hold i virkeligheten. Fredsavtalene fører ikke til ønskede resultater og oppfattes ikke som objektive. I tillegg driver Norge med våpeneksport og er innblandet i militære krigsoperasjoner gjennom NATO og FN.
Gir fra pengebingen
Sammen med fredsaktivitetene utgjør bistandsarbeidet kjernen for bildet av Norge som en godhetsstormakt. Ideen om Norge som en bistandsnasjon underbygges i stor grad av de store beløpene som gis til utviklingsarbeid, og troen om at disse går til et godt formål. Vi er et av landene som gir mest av BNP i økonomisk bistand. I 2009 ga den norske stat 2.95 milliarder dollar i økonomisk bistand, noe som rangerte oss som nummer tolv på listen over statene som gir høyest bistand til utviklingsland. I tillegg til dette gir privatpersoner store bidrag til ulike organisasjoner. Dette utgjør grunnlaget for selvbildet av Norge som en bistandsnasjon. Selvbildet opprettholdes blant annet gjennom de årlige TV-aksjonene hvor hele nasjonen går sammen for å vise den norske givergleden til inntekt for Den Gode Sak.
Misvisende hjelp
Er det sant at bistandsaktiviteten reflekterer Den Gode Sak? Bidrar overføringene til å bekjempe fattigdomsproblemene og utfordringene relatert til dette? Bistandsoverføringene bidrar til å skape og opprettholde historiebestemte og dype kulturelle konstruksjoner av verden; forståelsen av vår plass i verden og oppfatningen av andres virkelighet. Konsekvensen er at det konstrueres et bilde av Norge på toppen som rik, god og giver, og av de fattige på bunnen, som mottakere. Dette hindrer utviklingslandene sin mulighet til å utvikle seg selv til selvstendige aktører, og danner og vedlikeholder en struktur hvor noen er avhengige av andre. Det oppstår slik en enveiskommunikasjon med hensyn til verdihierarkier og samfunnsoppfatninger, hvor vi ser på våre ideer, kulturer og institusjoner, altså vår utvikling, som overlegen. Samtidig forklares fattigdommen i Sør ut i fra lokale problemer som korrupsjon, naturkatastrofer, overbefolkning og så videre, og ikke som resultat av de internasjonale strukturene. Det er nemlig disse strukturene som må endres; strukturer som gjør det mulig for USA å kontrollere El Salvadors politikk, og frarøve dem deres selvbestemmelsesrett, eller som gjør det mulig for Norge å inngå avtaler med oljenasjoner i Sør uten de samme arbeidsforholds-, miljø- og skattekrav som den norske stat krever i Norge.
Strukturen er problemet
Pengeoverføringer fra Nord til Sør tar ikke et oppgjør med de strukturene som fører til fattigdom. Viktigheten av produksjon har forsvunnet fra utviklingsdebatten, og fattigdomsproblemer adresseres gjennom overføring av inntekt fra et sted til et annet. Fattigdomsreduserende tiltak har ingen langvarig virkning hvis man ikke ser på årsakene som fører til fattigdommen; altså på det internasjonale økonomiske system som gjør noen rike på bekostning av at andre forblir fattige. Journalist Per Christian Magnus uttalte følgende om TV-aksjonen i 2008: «TV-aksjoner er en lettvint måte å gi seerne det de ønsker seg. De får god samvittighet, og organisasjonene masse penger. Men jeg tror i minimal grad innsamlingene får betydning for de store problemene i verden. Det er det strukturelle som skaper disse problemene».
Ta fra de fattige, og gi til de rike
Norge og Vesten tjener på hvordan verdens økonomiske system fungerer i dag, mens andre taper på det. Godheten, det at vi gir – dekker over realitetens skyggesider. Vi legitimerer at vi troner høyest i hierarkiet ved å overføre en liten del av vårt overskudd til utviklingslandene, men er i realiteten lite villige til å ta et oppgjør med årsakene som har ført til, opprettholder og forsterker forskjellen mellom rike og fattige nasjoner. Kort sagt er Norge og Vesten rike fordi de fattige landene forblir fattige. Vi tjener på en fortsatt import av billige råvarer, slik at vi også kan fortsette å produsere dyre industrivarer. Fordi den økonomiske strukturen favoriserer Vesten over utviklingslandene, får ikke disse økt teknologisk utvikling som behøves for å utvinne ressurser og å utvikle industri. En vestlig styrt struktur opprettholder dagens situasjon; vi utnytter utviklingslandene og deres ressurser, og de forblir således avhengige av oss. Hvis man ønsker å endre den skjeve fordelingen som eksisterer i verden, må man ta et oppgjør med den norske bistandsdebatten.
Godhetsstormakten og bistandspraksisene fremstår som verdier man ikke skal stille spørsmålstegn ved. Utviklingspolitikken har en bred politisk oppslutning, noe som legger føringer for hvilken debatt og kritikk som er mulig, og ikke minst hva som er ønskelig fra folkets og politikernes side. Det er viktig å bryte ut av dette mønsteret for å kunne forandre utviklingspolitikken, og for å forsøke å endre strukturene som fører til urettferdighet, og som ikke bare utvikler et selvbilde som er behagelig å speile seg i.