Da Manuel Zelaya ble avsatt av sine egne soldater for et år siden, hadde sterke krefter i Honduras arbeidet aktivt i alle tenkelige kanaler for å få kuppet til å fremstå som legitimt. Elitens kontroll over viktige posisjoner i Honduras rettssystem var avgjørende for gjennomførelsen av kuppet og de klarte delvis å legitimere kuppet nasjonalt og internasjonalt. Selv om eliten neppe selv var overbevist om sin egen løgn, ble frykten for et sosialistisk diktatur og at Zelaya ønsket gjenvalg av seg selv plantet i deler av befolkningen av Honduras store aviser og tv-kanaler. Disse mediene eies i hovedsak av noen få familier som er Zelayas politiske fiender. Familiene som har dominert Honduras i et halvt århundre gjorde det, gjennom kuppet den 28. juni 2009, klart at de ikke var villige til å gi fra seg sin politiske makt over Honduras. Et tilbakeblikk på denne elitens rolle i Honduras historie viser en evne og vilje til å manipulere, brutalisere og korrumpere samfunnet etter behov.
Eliten
Honduras tradisjonelle elite består av familier fra den gamle spanske jordeieradelen. Denne gruppen har i midlertid blitt forbigått fullstendig, i økonomisk forstand, av rike og innovative innvandrere fra Libanon, Palestina og Israel som har kommet til Honduras det siste århundret i tre ulike migrasjonsstrømmer. Disse familiene har slått seg opp på kaffe, palmeolje, maquilaindustri og medievirksomhet. Til tross for ulik religiøs tilhørlighet har disse familiene, i motsetning til sine stridende brødre i Midtøsten ingen politiske eller religiøse motsetninger seg i mellom, og frekventerer i fargerikt felleskap den svært fasjonable ”Arabiske Klubben” sine lokaler nord i Honduras. Både den spanske landeieradelen og deres mellomøstlige venner tilhører, avhengig av politisk preferanse, to ulike politiske partier; det konservative Partido Nacional de Honduras (PNH) og det liberale Partido Liberal de Honduras (PLH). Denne politiske eliten har i utstrakt grad brukt staten til personlige formål og har styrt på nåde av- og i felleskap med hæren, hvis offiserer også tilhører den samme eliten. Elitens sterke innslag fra Midtøsten og deres rolle i kuppet, blant annet gjennom sin kontroll over media, er grunnen til at enkelte i den nåværende venstreorienterte opposisjonen bruker slagordene ”fuera turkos!” (”ut med tyrkerne!”). Det må påpekes at disse slagordene som europeere gjerne forbinder med rasisme fra den hjemlige ytterste høyre fløy har en litt annen mening i dagens Honduras.
80-tallets dødsskvadroner
Begynnelsen på 80-tallet blir, merkelig nok, ofte omtalt som perioden hvor demokratiet gjorde sitt inntog i Honduras. Hæren bestemte seg i 1980 for at man skulle opprette en sivil regjering og lage en ny grunnlov. En landsens lege ved navn Roberto Suazo Córdova ble valgt som president. Dr. Cordova oppdaget raskt at det å være president i Honduras ikke egentlig innebærte mer enn å være et sivilt ansikt utad og være servil ovenfor et USA som trengte landet i proxikrigen sin mot sandinistene i Nicaragua. Den som egentlig styrte Honduras var General Gustavo Alvarez som hadde tette bånd med den brutale, paranoide og rabiat anti-kommunistiske militærjuntaen i Argentina. Den argentinske juntaens selvoppfatning som forsvarere av vestlig sivilisasjon og kristendom mot ateistisk og asiatisk kommunisme ble kopiert av General Alvarez som trengte økonimisk hjelp og en ideologisk rettferdiggjøring av sitt stadig mer brutale regime.
Etter den radikale venstresidens gjennombrudd i latin-amerikanske regjeringskontorer på 2000-tallet kan man se en lignende paranoid anti-sosialistisk retorikk fra høyrefløyen på kontinentet som omtaler seg selv som de siste forsvarere av et demokrati de historisk sett har hatt et, mildt sagt, avslappet forhold til.
General Alvarez terroriserte opposisjonen i landet ved hjelp av dødsskvadroner som mottok opplæring fra argentinske offiserer fram til den argentinske juntaens fall. Deretter tok den amerikanske hæren over som en følge av sitt økende nærvær i landet på grunn av krigen i Nicaragua. Den amerikanske ambassadøren John Negroponte tok over den reelle styringen over Honduras og General Alvarez ble fjernet av sine egne offiserer i en intern maktkamp i 1984. Dette hadde ingen effekt på dødsskvadronene sin virksomhet. Tusenvis av opposisjonelle ble torturert, drept og forsvant i en av de minst demokratiske periodene i Honduras sin historie. Det var under disse forholdene at Honduras grunnlov ble forfattet av en liten elite med først og fremst sine egne personlige interesser i tankene. Historien er et viktig poeng for å vurdere legitimiteten til dagens grunnlov som Zelaya og hans støttespillere ble kriminalisert for å forsøke å forandre.
Institusjonene
På slutten av 90-tallet hadde man en reell demokratisering i Honduras. Hæren trakk seg noe tilbake fra det politiske livet og man fikk de første sivile forsvarsministerne i landets historie. I tillegg kom det internasjonalt press på å gjøre en del viktige statlige institusjoner (riksrevisjonen, høyesterett, valgdomstolen, sentralbanken og riksadvokaten) politisk uavhengige. Reformene ble gjennomført, men på grunn av det demokratiske underskuddet i eliten ble disse institusjonene kun uavhengige i navnet og ikke i praksis. Presidenter og politikere fra de to store partiene fortsatte å plassere sine egne politiske allierte i de viktige posisjonene. Høyesterettsdommerne og riksadvokaten forble fullstendig uinteressert i å ta tak i åpenbar korrupsjon og annen grov kriminalitet i den politiske eliten. Dagens riksadvokat Luis Alberto Rubi ble eksempelvis innsatt av sin venn og politisk allierte, ekspresident Roberto Flores Faccuse. Faccuse satte inn Rubi først og fremst for å sikre seg at han selv ikke skulle bli etterforsket for korrupsjon etter sin avgang. Høyesterettsjustitiarius i Honduras er også en felles venn av Faccuse og Rubi og en meget drivende kraft bak kuppet mot Zelaya, dette til tross for at han blir avskrevet av europeiske diplomater i Tegucigalpa som en “klovneaktig figur”. Det var først under opptakten til kuppet mot elitens nye politiske fiende, Zelaya og hans regjering, at disse institusjonene viste hva deres nyvunnede uavhengighet var verdt. Nettopp på grunn av at de nå kunne opptre uavhengig fra Zelayas regjering var det mulig og motarbeide alle hans forsøk på grunnlovsreformer, anklage han for korrupsjon og grunnlovsbrudd, og til slutt avsette han ved kuppet 28. juni 2009. I og med at rettsapparatet i Honduras er en politisk part, noe som gjør deres juridiske vurderinger lite legitime, bør hovedpremisset for debatten om kuppet mot Zelaya bør ikke være juridiske detaljer, men politiske.
Zelaya
Zelaya kommer selv fra den samme politiske eliten som forfattet denne grunnloven og var selv medlem av det liberale partiet. Den store forskjellen mellom Zelaya og sine forgjengere var at han åpnet opp for Honduras fattige flertall som aldri har hatt tilgang på staten. Selv om Zelaya var en noe vinglete og populistisk president med flere uheldigheter på rullebladet, klarte han å skape en debatt i Honduras om elitens misbruk av sin tilgang på staten og flertallet av befolkningens fullstendig manglende tilgang på den samme staten. Under Zelaya hadde for første gang store deler av den fattige befolkningen en reell mulighet til å kreve og gjennomføre forandringer. Kravet om å forandre en urettferdig grunnlov laget av og for eliten er en viktig del av kampen. Store sosiale sektorer i samfunnet som hadde blitt ignorert og ydmyket i 200 år ble gradvis en politisk faktor under Zelaya. Mange av disse er aktive i opposisjonen (La Resistencia) i dag, og de fleste av dem stemte aldri på Zelaya.
Tilbake til 80-tallet?
Valget 29. november 2009 ble avholdt som planlagt til tross for at landet var preget av politisk vold og at den eneste reelle opposisjonen, La Resistencia, boikottet valget som de så på som en ren hvitvaskelse av kuppet. Den konservative landeieren Porfirio ”Pepe” Lobo fra PNH vant valget over et splittet Partido Liberal. Lobos regjering ble de facto anerkjent av de fleste nord-vestlige land, inkludert av vår egen rød-grønne Jonas Gahr Støre. Represjonen mot opposisjonelle har etter Lobos inntog skiftet karakter. Dette kan forklares med at Lobo innser at man trenger en viss forsoning om man skal ha håp om politisk og økonomisk fremgang i Honduras. Den politiske kretsen rundt Lobo (som er en minoritet i eget parti og i egen regjering) ønsker og forandre PNH til et mer moderne parti etter tysk kristeligdemokratisk mønster for å utvide velgerbasen sin til deler av arbeiderklassen. Lobos krets driver en lederskole for unge politikere i partiet og påstår at de tar menneskerettigheter og fattigdomsbekjempelse på alvor. Paradokset er at volden i samfunnet etter Lobos intreden har gått markant opp. Opposisjonelle blir i liten grad angrepet når de går i demonstrasjoner, som var vanlig i perioden etter kuppet, men de blir drapstruet og drept av grupper som minner om 80-tallets dødsskvadroner. Volden mot opposisjonelle har blitt mer selektiv og vanskeligere å se for det internasjonale samfunnet. Hvis man ser på statistikker er det i midlertid lett og se at Lobos kamp for menneskerettigheter ikke er noen ubetinget suksesshistorie. Drapsraten har økt med 18 % etter hans intreden, 6 journalister har blitt drept etter nyttår og stadig flere opposisjonelle dukker stadig opp døde og torturerte. Årsakene til denne dramatiske voldsøkningen er usikre, men både ledende menneskerettighetsorganisasjoner i landet og utenlandske diplomater i Honduras mener at det er nok en gang eliten, som gjennom sin kontroll over rettsapparat og voldsapparatet, brutaliserer samfunnet for å skremme opposisjonelle til lydighet og velgerne inn i favnen på de politikerne som roper etter de mest repressive metodene for å få volden under kontroll.
Kuppet i Honduras er bare en fortsettelse på en historie om en liten elites skruppeløse vilje til å beholde egen makt på bekostning av reell demokratisering og utvikling av sitt eget hjemland. Foruroligende i et regionalt perspektiv er at vestlige regjeringer nord for Mexico, uten unntak, har anerkjent Lobos regjering og dermed i praksis fortalt andre vordene kuppmakere i Latin-Amerika at det er greit å gjennomføre et kupp så lenge man gjør ting på en noenlunde elegant måte. Dette er både kortenkt og ansvarsløst. Eller velkalkulert.