Den første 1. maifeiringen i Honduras siden fjorårets kupp ble som forventet en maktdemonstrasjon for motstandsbevegelsen (La Resistencia). I følge deltakerne var dette den største 1. maimarkeringen siden diktaturet på starten av 80-tallet. En viktig forskjell fra årets 1. maidemonstrasjon fra tidligere, er at i år deltok svært mange ulike sektorer fra det sivile samfunnet. Tidligere har markeringen av arbeidernes dag i Honduras tilhørt fagforeningene og deres familier, i år har i midlertidig store grupper fra utallige svært ulike organisasjoner samt uorganiserte deltatt over hele landet. Et foreløpig overslag sier at minimum 500.000 har marsjert over hele landet. Dette er store tall i Honduras, et land med rundt 8 millioner innbyggere, og spesielt med tanke på den voldsomme undertrykkelsen som opposisjonen har opplevd siden kuppet 28. juni i fjor.
Etter fjorårets kupp gikk tilhengerne av den avsatte presidenten Manuel Zelaya umiddelbart ut i gatene for å vise sin motstand mot kuppet. Disse demonstrasjonene ble møtt med batonger, tåregass og kuler fra militære og politi utkommandert av kuppadministrasjonen under Roberto Michelleti fra Zelayas eget parti Partido Liberal (PL). Av PLs kongressmedlemmer støttet hele 2/3 kuppet mot sin egen president. Micheletti innførte unntakstilstand for å lettere kunne foreta massearrestasjoner, husransakelser og stenge kontorene til organisasjonene som nå utgjør en del av La Resistencia.
Etter det kontroversielle valget som hele La Resitencia boikottet, hvor Porfirio “Pepe” Lobo fra det konservative Partido National (PN) ble valgt til president, har den åpne undertrykkelsen og de voldelige angrepene mot store opposisjonelle demonstrasjoner avtatt. Dette har bakgrunn i en intern maktkamp innad i den nye regjeringen og i kongressen, hvor kretsen rundt Lobo har sett den praktiske nødvendigheten av å tone ned den åpenlyse repressive volden mot La Resistencia, mens andre krefter i ledelsen både i PN og PL, og spesielt mange av disse partienes kongressmedlemmer, ikke ser noen grunn til à moderere den repressive volden. At kretsen rundt Lobo ønsker en, i det minste en kosmetisk, forbedring i menneskerettighetssituasjonen beror for det første på at La Resistencia har aktiv støtte fra minst 45 % av befolkningen og utøver et stort press på regjeringen over hele landet og for det andre på internasjonale forventninger om forbedringer i menneskerettighetssituasjonen som Lobo må forholde seg til.
Menneskerettighetssituasjonen i Honduras som helhet har ikke forbedret seg innsettelsen av Lobo, snarere tvert i mot. Volden mot opposisjonen har blitt mer selektiv og blitt trappet opp i form av trusler, vold, tortur og drap mot aktivister i La Resistencia. Disse handlingene, blir i følge menneskerettighetsorganisasjonen COFADEH og Jan Robberts som jobber ved den svenske ambassadens kontor i Tegucigalpa, utført av medlemmer av hæren og politiet, samt av leiemordere som også jobber som sikkerhetsvakter for flere av familiene som utgjør eliten i Honduras. COFADEH har dokumentert 42 politiske drap på medlemmer av La Resistencia siden kuppet, men påpeker at det eksisterer store mørketall. I tillegg kommer tortur, uoppklarte forsvinninger, seksuelle overgrep og annen vold utført av politi, sikkerhetsvakter og militære.
Mange fryktet at 1. maifeiringen i Tegucigalpa ville ende med voldsomheter og i verste fall drap i likhet med dem dem man så i dagene etter kuppet, men demonstrasjonen forløp fredlig og fullstendig uten voldsomheter til tross for det usedvanlig høye antallet deltakere. Langs hele ruten til toget sto det tungt bevæpnet politi, spesielt foran bygninger som tilhører de rundt ti dominerende familiene i Honduras som også blir sett på som hovedkonspiratorene bak kuppet. Demonstrantene hadde på forhånd gjort det klart at de ønsket en fredlig demonstrasjon, og deltakerne var disiplinerte og lot seg ikke provosere av politiets nærvær. Parolene var preget av motstanden mot fjorårets kupp, det påfølgende valget, drapene på opposisjonelle og støtte til den avsatte Mel Zelaya. Demonstrasjonen startet ved det pedagogiske universitetet og gikk til flyplassen hvor den 19 år gamle Isis Obed Murillo Mencías ble skutt i hodet og drept av politiet 5. juli i fjor, bare sju dager etter kuppet. Plassen utenfor flyplassen har blitt døpt Plaza Isis Obed av motstandsbevegelsen. Mens tusenvis av demonstranter strømmet til Plaza Isis Obeb ble appeller holdt av lederne av La Resistencias mange ulike organisasjoner og av Mel Zelayas kone, som ble mottatt med stor jubel. Flere demonstranter uttrykte et håp om at La Resistencia vil samle seg i en valgallianse med en felles presidentkandidat ved neste valg, og flere nevnte at et navn for denne valgalliansen/partiet ville bli Partido Resistencia Popular (PRP). Uansett om dette blir en realitet er det liten tvil om at den folkelige motstanden mot den sittende regjeringen og den uholdbare menneskerettighetssituasjonen i landet vil fortsette av en bevegelse som framstår som sterk, uredd og godt organisert.
En aktivistveteran i 50-årene ved navn Hector sa at “Vi har ingen regjering! Valget på Lobo var kun en smart måte å legitimere kuppet på. De gjorde det på akkurat samme måte som narkobaronene hvitvasker pengene sine på. I Honduras finnes det kun tre partier: Partido National, Partido Liberal og Partido Militar (det militære partiet). Av disse tre er Partido Militar det sterkeste. Men ingen av disse har legitimitet eller anstendighet. Folket og demokratiet i Honduras er de menneskene som går på gaten I Honduras i dag.”