I årene etter revolusjonen i 1959 nasjonaliserte den cubanske staten de fleste store og mellomstore bedrifter på Cuba. Men i mange år eksisterte en sektor med små, privateide bedrifter side om side med de statseide bedriftene, selv om landet allerede betegnet seg som «sosialistisk».
Det var først i 1968 under «den revolusjonære offensiven» at de fleste av de fortsatt eksisterende småbedriftene, de såkalte timbiriches eller kioskene ble tatt over. Disse siste nasjonaliseringene fant sted i en spesiell historisk kontekst hvor Cuba var mer isolert enn noensinne, like etter "Che" Guevaras død og mens den kinesiske kulturrevolusjonen raste. Med statens overtakelse av småbedriftene fjernet man et fungerende nettverk av tjenester som en aldri siden har klart å erstatte på fullverdig vis. Mange cubanske kommunister mener i dag at en lot seg rive med av stemningen i øyeblikket og at "offensiven" var et feilsteg. Den dag i dag beskrives de statlige småbedriftene ofte, også i den offisielle pressen, som steder hvor det finner sted utbredt nasking, hvor man får dårlig service og produktiviteten er lav.
Men hvordan løse dette problemet uten å skru tilbake tiden og å gjeninnføre kapitalismen? Dette er et spørsmål som cubanske akademikere har syslet i en årrekke og nylig åpnet partiavisen Granma for en bred debatt omkring emnet. Kan hende var konklusjonen alt gitt på forhånd; det er jo snakk om en kontrollert debatt. Men en rekke ulike syn har i allefall blitt luftet. Her har man sluppet til alt fra lesere som synes å ha privatisering som løsning på alt, til personer som mener at staten kan drive omtrent all økonomisk virksomhet. I følge sistnevnte gjelder det bare å endre organiseringen internt i de statlige bedriftene. Problemet er at man har eksperimentert med ulike driftsmodeller i flere tiår, for det meste uten veldig gode resultater.
Inspirert av Venezuela
Ingen av disse retningene har noen bred støtte i den cubanske befolkning. Derfor er det spennende at tilhengerne av en slags tredje vei de siste månedene har blitt dominerende i debatten. Disse ønsker å innføre en ny modell for drift av småforetakene som minner om den såkalte sosialismen for det 21. århundret som innføres i nabolandet Venezuela.
Deres forslag blir nå prøvd ut i et pilotprosjekt som i første rekke omfatter frisør- og skjønnhetssalonger, men som etterhvert kan bli utvidet til å gjelde en rekke små produksjons- og servicebedrifter som f.eks. små bygge- og reparasjonsfirmaer, verksteder, restauranter og barer.
Arbeiderstyring
Mer enn privatisering er det snakk om en desentralisering av det som partiavisen kaller for «folkets eiendom». Arbeiderne vil nå eie og kontrollere sine virksomheter og kan dele fortjenesten likt seg i mellom. Det finnes ikke eiere og arbeidere, som i tradisjonelle kapitalistiske bedrifter, men medeiere eller kooperativmedlemmer som alle stiller likt og kan ta beslutninger i fellesskap. Det er fortsatt staten som skal eie lokalene der hvor virksomheten drives, kanskje også produksjonsmidler (verktøyer, maskiner). Arbeiderne «leier» disse og skal betale en skatt som blir fastsatt av lokalmyndighetene og som kan være ulik fra sted til sted. Det skal finnes et tak på størrelsen på bedriftene; når det gjelder frisørsalongene er f.eks. maksgrensen tre frisørstoler. Ingen kan kjøpe opp andres virksomheter. Slik prøver en å unngå monopolisering, noe som kunne føre til tap av mangfold (tenk 7/ Eleven). Dessuten unngår en fremveksten av en kapitalistisk sektor i samfunnet som etter hvert ville presse på for mer radikale endringer i økonomien, noe som ikke nødvendigvis er i tråd med flertallets ønsker og behov.
Det radikale med den nye modellen, dersom den blir innført slik det har blitt skissert i en rekke leserbrev i avisen Granma, er altså at skillet arbeider-kapitalist ikke eksisterer i disse bedriftene. Det finnes ingen lønnsmottakere eller noen som lever på andres arbeid, "utbyttere" om en skal holde seg til marxistisk terminologi. I så måte har cubanske myndigheter tilnærmet seg sine kritikere på venstresiden, f.eks. trotskister og anarkister som i mange år har kritisert «statskapitalismen» i Sovjetunionen og på Cuba, som i følge dem skaper fremmedgjorte, lite motiverte arbeidere. Alternativet de har foreslått har hele tiden vært autonome, arbeiderstyrte bedrifter. Dermed er det ikke alle som vil se på de nye reformene på Cuba som et kompromiss med kapitalismen, men snarere et skritt videre, en mer "moden" sosialisme. Først tok staten over de kapitalistiske bedriftene, 40-50 år senere har arbeiderne nådd et så høyt sosialt bevissthetsnivå at de er i stand til å drive dem selv, i fellesskap. Ja, den nye modellen tar i noen grad i bruk markedsmekanismer, men markedet er jo ikke noe som er spesifikt for kapitalismen; det fantes lenge før kapitalismen oppstod. "Sosialistisk markedsøkonomi" er ingen ny tanke.
Hvor langt vil reformene gå?
Det er viktig å fremheve at det som nå skjer med frisørsalongene ikke er et isolert tilfelle. Også i andre sektorer finner endringer sted. Kort tid etter at Raúl Castro ble erklært som president i 2008 erklærte myndighetene at juridiske personer kunne søke om å få tildelt bruksretten til statseid jord som ikke er i bruk. Bøndene får benytte jordflekken i et bestemt tidsrom, f.eks. 25 år, med mulighet for fornyelse. Teknisk sett er jorden fortsatt statlig. Flittige bønder kan søke om å få tildelt mer jord, men det finnes et tak på cirka 40 hektar, ingen kan ha større enheter.
I en latinamerikansk sammenheng kan ikke denne modellen uten videre avvises. I verdensdelen dominerer privateide storgods (latifundios) og "smågods" (minifundios). Førstnevnte er store, ofte ineffektive, og gjerne med elendige arbeidskår for de ansatte. Eierne har stor makt og mishandling og vilkårlige oppsigelser av arbeiderne er ikke uvanlig. De sistnevnte, los minifundios, tilhører småbønder og er så små jordflekker at eierne ikke kan leve av dem. Samtidig er det mye jord som står ubrukt eller blir underutnyttet i Latin-Amerika. Dette er ikke noe særcubansk fenomen. Kan denne nye modellen med bruksrett til statlig jord gi en høyere levestandard for bøndene, bedre utnyttelse av landets jordarealer, og at staten kan spare 1,5 milliarder dollar som en bruker på å importere mat hvert år?
De økonomiske reformene finner altså sted både på landsbygden og i byene. En kan stille seg flere spørsmål. Hvor langt den cubanske ledelsen er villig til å gå i denne reformprosessen, hvor mye makt man tør å overflytte fra staten til arbeidereide virksomheter. Vil bedriftene få frie nok tøyler til at kreativiteten kan blomstre, eller vil de nye kooperativene nedlesses med tilleggsskatter og restriksjoner? Vil de få tilgang på mikrokreditter, f.eks. gjennom den nye fellesbanken Banco del ALBA, som Cuba er tilsluttet? Og, kanskje litt mer perifært, vil man etter hvert - for eksempel i det USAs press mot landet en gang opphører - tillate uavhengige mediekooperativer etter modell fra den venezuelanske «community media»-modellen?