På verdensbasis finnes det 1.5 millioner menonitter som lever i så forskjellige land som Kongo, Brasil og USA. Det er riktignok store variasjoner mellom levesett i de ulike landene, noen grupper følger de gamle skriftene mindre slavisk og lever integrert i det moderne samfunnet, mens andre lever i kolonier helt avkuttet fra omverdenen. Menonittene er en folkegruppe uten statsborgerskap, som vil si at de verken oppfyller de plikter eller mottar de goder som dette ville gitt dem. Ca 20.000 menonitter har valgt å bosette seg i Bolivia, ikke langt fra der jeg har mitt brigadeopphold i delstaten Santa Cruz. De flyktet hit fra Mexico på 1940-tallet, da den Mexicanske staten vedtok en lov som sa at alle landets barn skulle innrulleres i skoleverket. Dette stred mot menonittenes eget livssyn, som sier at barn og ungdom bare skal undervises i bibellære i tillegg til litt matematikk og språk.
Min lille landsby, Aguascalientes har blitt et populært turistmål for menonittene, grunnet de varme kildene som finnes paa stedet. Her velger mange av dem å tilbringe de få fridagene de unner seg hvert år. Første gang jeg selv besøkte badeplassen i landsbyen sammen med min familie, ble jeg møtt av en gruppe på ca tredve menonitter, hvor henholdsvis mennene var ikledd snekkerbukse, skjorte og cowboyhatt og kvinnene var iført fotside blomstrete kjoler og stråhatt med vid brem. Det var et syn som jeg på ingen måte var forbredt på midt ute på den bolivianske landsbygda. Fra de topp moderne teltene strømmet det ut barnesang, små skumle jentestemmer som sang på gammeltysk, menonittenes eget språk. Det er en blanding av tysk og hollandsk og virker relativt uforståelig for en som verken fulgte med i tysktimene eller har nevneverdig kjennskap til treskolandets fonetikk. Mange snakker riktignok også spansk, men dette språket er forbeholdt mennene. Det er bare et av mange eksempler på hvor tradisjonelt de menonnitiske samfunnene fremstår, kvinnene er henvist til å oppdra barna og ellers følge husbondens befalinger. En liten kuriositet er at kvinnene også må bade med klærne på, noe som virker utålelig i førti varmegrader.
Hjemme i koloniene sine, som er lukket for innsyn for alle andre enn menonittene selv, driver majoriteten med jordbruk. Noen kolonier driver på en mer tradisjonell måte enn andre. Det er mange som avstår fra all bruk av moderne hjelpemidler som f.eks. bensindrevne traktorer o.l. De fleste menonittene i Bolivia bruker hest og kjerre både som fremkomstmiddel og i åkeren, og dyrker jorda på den tradisjonell måten. Allikevel er det svært høy produktivitet i menonittenes jordbruk, og mye av soyaen og hveten som de produseres eksporteres til Brasil hvor flere store selskaper har gjort seg avhengig av menonittenes jordbruksproduksjon.
En av årsakene til at dette har vært mulig, er at på 80-tallet ble menonittene tildelt store landområder av den bolivianske regjeringen, for å øke produktiviteten i jordbruket. De siste årene har dette blitt et svært omstridt tema, som en følge av at den nåværende regjering har begynt å legge frem planer for jordreform, noe som utvilsomt vil komme til å ramme menonittene. Dette har skapt engstelse blant mange bolivianske menonitter, som frykter at de blir nødt til å flykte fra Bolivia, slik som tidligere generasjoner har blitt tvunget til, først fra Europa og i senere tider, USA og Mexico.
Jeg har flere ganger selv prøvd å få mennonittene i tale på badeplassen, uten å lykkes. Kanskje det er fordi de tror jeg er en av dem, en avhopper? Alle ser nemlig europeiske ut, de fleste med lyst blondt hår. Det er ikke lov å verken gifte seg eller å få barn med ikke-menonitter og hvis man først velger å forlate kolonien kan man ikke returnere. Dette gjør at unge menonitter har lite valgfrihet, og lever et liv som allerede er forutbestemt av deres egne skikker og kultur. Men hvem vil vel ønske å forlate familien sin og sitt samfunn til fordel for verdenen utenfor hvor mangelen på både språkkunnskaper og utdannelse vil gjøre livet mye vanskeligere?
I sommer ble de bolivianske menonittene rammet av en forferdelig tragedie, da syv menn fra koloniene ble fengslet for å ha voldtatt seksti av sine egne kvinner. Det har bidratt til at en sterk skepsis mot menonittene har bredt seg blant mange bolivianere. Dette har dessverre vært svært uheldig for alle bolivianske menonitter, ettersom de er et svært fredfullt folkeslag som har fred og ikkevold som viktige grunnpilarer i sitt livssyn. Det er allikevel ingen tvil om at menonittene lever helt på siden av det bolivianske samfunnet. De har lite eller ingen kontakt med resten av befolkningen, og deres liv går videre ganske uberørt av som skjer ellers i samfunnet. Uavhengig om jordreformene blir iverksatt, vil nok uansett staten komme til å måtte stille strengere krav til at menonittene må gi mer tilbake til landet som tok imot dem for 70 år siden. Inntil videre vil de uansett fortsette å være et lystig innslag i hverdagen til undertegnede, som synes menonitter i Bolivia er noe bortimot det merkeligste han har sett.
PS. For et innblikk i menonittenes liv, kan dere se den nydelige mexicanske filmen ”Stille Lys” som gikk på kino i fjor.