Den antisykliske politikken man har implementert i landet har tonet ned virkningen av den globale krisen, og den bolivianske økonomien vil i 2009 ha en vekst på nesten fire prosent, den største i Latin-Amerika, uttalte Terrier. Ifølge funksjonæren fra IMF har Bolivia implementert en korrekt politikk: oppsparte skatteinntekter og internasjonale reserver fra oppgangstider i 2005-2007, som senere har gjort det mulig å ta i bruk en antisyklisk økonomisk politikk i 2009. Terrier minnet om at i tidligere kriser har landene i regionen vanligvis økt rentesatsene og redusert budsjettunderskuddet. Nå senker mange av de latin-amerikanske landene rentene og frigjør økonomiske reserver for å stimulere økonomien.
Fra 2005 til 2008 økte det offentlige forbruket i Bolivia med ni prosent per år, mens inntektene økte med 18 prosent årlig. Den bolivianske finanspolitikken inkluderte en økning i offentlig forbruk for å tilfredsstille interne behov, og dessuten økte budsjetter for programmer for sosial beskyttelse, bemerket funksjonøren. Han pekte på inflasjonsregulering, framskritt i «av-dollariseringen» og tilliten fra andre økonomiske medspillere, som skyldes store internasjonale reserver.
Landet nådde historiske mål i den makroøkonomiske politikken iløpet av de siste tre årene: BNP økte fra 1010 til 1651 dollar, de internasjonale reservene fra 1700 til mer enn 8000 millioner dollar, og offentlige investeringer fra 629 millioner i 2005, til 1851 millioner i 2009. Utenlandsgjelden minket fra 4400 til 2400 millioner dollar, og staten oppnådde budsjettoverskudd.
Valutapolitikk
En av de viktige lærepengene fra den internasjonale finanskrisen gjaldt reaksjonen man så fra valutapolitikken til de sør-amerikanske landene, spesielt med hensyn på krakket etter Lehman Brothers-konkursen i september 2008, kommenterte Gabriel Loza, president i Bolivias Sentralbank (BCB). Akkurat som i tidligere finanskriser devaluerte flere av landene i regionen sine valutaer i håp om slik å bedre kunne møte effektene av den økonomiske katastrofen. Bolivia devaluerte ikke, og holdt valutakursen stabil, i all hovedsak på grunn av at omstendighetene forut for krisen viste en sterk makroøkonomi og lite internasjonal avhengighet, både med tanke på finans og bankvirksomhet, forklarte Loza. Sentralbanken økte valutatilgangen fra 15 til 50 millioner dollar daglig, og gebyret på transaksjoner til utlandet fra 0,2 til 0,6 prosent, samt senket gebyret på transaksjoner til utlandet fra 1 til 0,6 prosent. Sentralbanken stabiliserte valutamarkedet, begrenset bruken av dollar, og valutakursen unngikk en unødvendig omvei via sterk stigning, plutselig fall og ny stigning for å nå nivået man hadde før krisen.
Med betydelige internasjonale reserver og høy dollarbruk, ville det ikke være nødvendig å devaluere den nasjonale valutaen under krisen, og dette var avgjørelsen myndighetene tok, uthevet Terrier.