For henne er det åpenbart at hun får plass i Kongressen. Hun vet også at regjeringen allerede har bestemt seg for å utnevne henne til senatspresident. Ana María Romero de Campero har vært tilskuer på første rad og aktiv deltaker i de siste 30 års politiske og sosiale liv i Bolivia. Som journalist, informasjonsminister og ombudskvinne har hun hjulpet kokabønder, prostituerte, barn, innsatte, homofile, syke og andre befolkningsgrupper som er marginaliserte enten av staten, militæret eller andre fundamentalister. I regjeringspalasset gratulerer de hverandre med å henne som kandidat på toppen av listen til MAS (Sosialistpartiet i Bolivia) i La Paz, et av fylkene der partiet til president Evo Morales kommer til å gjøre det stort, ifølge prognosene.
Som direktør for den katolske avisen Presencia kritiserte hun Hugo Banzers militærdiktatur som styrte Bolivia mellom 1971 og 1978. Hun var informasjonsminister i regjeringen til Walter Guevara Arze, som satt i kun 20 dager, til den ble avsatt av ett av de nesten 200 statskuppene som har funnet sted i landet. Som ombudskvinne, mellom 1998 og 2004, var hun på nippet til å få en ny periode, men det ble forhindret av daværende president Gonzalo Sánchez de Lozada, som samme år rømte til USA, etter hans påståtte innblanding i massakren av 67 personer i Gasskrigen i El Alto.
På den tiden sluttet Romero de Campero seg til sultestreiken som i flere byer tok til for å kreve avgangen til Sánchez de Lozada fra det revolusjonære nasjonalistpartiet (MNR). Året etter grunnla journalisten stiftelsen Unir, som spesialiserer seg i kommunikasjon, konfliktløsning og oppmuntring til dialog.
Ved begynnelsen av 2010 vil hun eventuelt ta sin plass i Senatet, som MAS regner med å kontrollere. Det samme gjelder for underhuset.
I intervjuet med Página 12, sa hun at hun har «mange ideer som er vanskelige å sammenfatte i ett svar.» Med kontroll over Kongressen (til nå har han kun underhusrepresentanter), håper Morales å få godkjent de hundre lovene som er nødvendige for at den nye grunnloven gir som resultat de endringene han daglig profeterer i diverse bolivianske media. Ifølge private meningsmålinger vil aymara-presidenten bli gjenvalgt med mellom 55 og 57 prosent av stemmene.
- Morales håper at du i Senatet vil bli et bindeledd mellom regjeringen og middelklassen.
- Jeg ville heller sagt at med invitasjonen presidenten har gitt meg, har han sendt en beskjed til middelklassen og til de politisk bevisste generelt, i den forstand at at han ønsker at alle skal føle seg inkluderte i byggingen av den nye flernasjonale staten.
- Hvorfor er det så vanskelig for regjeringen å gi middelklassen et godt inntrykk?
- Det er ikke det som er saken. De opprettholder støtten fra lavere middelklasse, men taper hos den høyere og midtre middelklassen. Det som har skjedd med denne regjeringen er at den latente rasismen i samfunnet har steget til overflaten gjennom diverse manifestasjoner. Blant dem ser vi en økende fiendtlighet fra nykonservative maktgrupper, som har vanskelig for å godta at en urfolksperson regjerer i Bolivia og påvirker deres interesser. De ville ha godtatt ham dersom han var svak og lettpåvirkelig. Videre har den politiske diskusjonen mye etnisk innhold. Den defensive holdningen og selvaksepten hos urfolkssektoren har også vært aggresiv. For å sammenfatte: i landet ser man en økende avstand mellom endringsagentene og de som ikke godtar endringene, både på ideologisk og kulturelt grunnlag, og som et uttrykk for en dyp rasisme med røtter i kolonitidens bolivianske samfunn.
For å forandre tingenes tilstand er det nødvendig å jobbe mye med holdninger, fordommer og dialog. Presidenten er bevisst på fenomenet, og vil at den neste regjeringen skal være bygd på åpenhet og bekrefteltese av de sosiale framskrittene. Jeg tror dette er viktig, og derfor har jeg bestemt meg for å støtte ham.
- Tror du at din rolle i Senatet vil bestå i å forhandle med opposisjonen?
- I gitte øyeblikk, ja, selv om det åpenbart ikke er en oppgave én person kan gjøre alene. I alle tilfelle har jeg, midt i en omfattende politisk drakamp, presidentens vilje i ryggen når det gjelder å legge til rette for de hundre lovene som må godkjennes for at formuleringene i den nye grunnloven skal bli til virkelighet.
- Hvordan er forholdet ditt til opposisjonen nå?
- Normalt. Jeg leser listene deres og ser navnene til personer som det går an å føre en dialog med. Andre vil inn i Kongressen for å bryte med det gamle og tenke utenfor boksen. Det er mange som ikke liker at jeg har blitt med i MAS, fordi dette gjør diskursen deres, som går ut på at presidenten er autoritær og sekterisk, svakere.
- Hvordan er forholdet ditt til kirken?
- Normalt.
- Er du politisk aktiv i MAS?
- Jeg er ikke politisk aktiv i MAS, og har aldri vært det i noe parti, men min sympati for de fattige, min kamp for menneskerettigheter og min tilknytning til den kristne etikken er gamle og kjente.
- Hvis du kommer inn i Kongressen, vil du jobbe for at kvinner får den representasjonen de fortjener i staten?
- Jeg har alltid gjort det, og jeg vil garantert utnytte denne priviligerte rollen for å fortsette å jobbe for likhet på alle nivå. Jeg kommer til å oppmuntre kvinners deltakelse overalt hvor jeg kan, og sammen med kvinnebevegelsen vil jeg studere lovgivning for å fremme rettighetene deres, som forøvrig i boliviansk historie har utviklet seg parallelt med urfolks rettigheter. I 1952 fikk begge gruppene retten til å stemme og bli valgt.
- Ser du feil hos regjeringen?
- Såklart. Noen er resultater av uerfarenhet og mangel på planer, andre av dimensjonen på endringene man har frembrakt.
- Hvordan vil du evaluere de Morales fireårige presidentskap?
- Jeg tror det har vært veldig hardt, og man har brukt mye tid på å diskutere med regionene når det gjelder autonomi, og dessuten i valgene og de to folkeavstemningene. Vi har sett mye gode intensjoner, men lite handling, men det er helt tydelig at man har innført en ny måte å styre på, og å betjene de sosiale behovene som lenge har vært undertrykt.
- Hvilke anses du for å være hovedproblemene som Bolivia har?
- Det første og viktigste er fattigdom, den dårlige fordelingen av innteker og ulikhetene denne skaper, som er helt nødvendige å jevne ut. 70 prosent av det bolivianske folk lever i fattigdom, og 35 prosent av dem i sosial eksklusjon. Et annet problem som skulle kunne løses, er kravet om regionsautonomi, som er inkludert i grunnloven.
- Hvor lenge har du kjent presidenten?
- Jeg så ham for første gang i 1989, da jeg var direktør i Presencia. Han kom for å besøke avisen etter å ha avsluttet en marsj på hesteveier fra Cochabamba til La Paz. Jeg tror han er en upretensiøs mann med gode intensjoner, klar som vann, sier det han tenker, og det skaper mange ganger problemer. Vi har et forhold basert på gjensidig respekt og ærlighet, selv om forholdet mellom en ombudskvinne og en kokabondeleder av og til var spent. Jeg har ikke sett ham mye siden han ble president, men vi møttes noen ganger før jeg godtok forslaget hans, og det gledet meg å se at makten ikke har forandret ham.
- Hvilke erfaringer har du fra din tid i staten, først som informasjonsminister, og deretter som ombudskvinne?
- Den første var veldig kort, 20 dager i regjering og 15 dager med motstand mot kuppet fra oberst Alberto Natusch Busch. Jeg sverget på å ikke komme tilbake til politikken. Det er 30 år siden. Den andre erfaringen varte i fem år og viste meg alt man kan gjøre og forandre fra statlig hold iløpet av en god regjeringsperiode. Det var denne erfaringen som fikk meg til å stille som kandidat til Senatet. Jeg tilhører generasjonen av journalister som banet vei i arbeidet med å få slutt på diktaturene og grunnlaget for uenighet som fantes innad i landet.
- Da visepresidenten for Komiteen Pro Santa Cruz, Guido Nayar var regjeringsminister for Hugo Banzer, anklaget han deg for å stå i ledtog med narkotikasmuglere.
- Før du sa det nå visste jeg ikke at han framsatte disse anklagene da jeg var ombudskvinne. Det skjedde altså for mer enn et tiår siden, og med så mye vann under brua kan jeg ikke gjøre annet enn å le av det. Jeg hadde et vanskelig forhold til regjerings- og forsvarsministeren da jeg jobbet med tilfellene av overgrep som fant sted i kokautryddingspolitikken man på den tiden førte, i samarbeid med USA.
- Som ombudskvinne fikk du innsyn i forholdene flere bolivianske regjeringer hadde til den amerikanske ambassaden. Hvordan utviklet dette forholdet seg gjennom årene?
- Det har alltid vært basert på mye innblanding fra den amerikanske ambassaden side, og regjeringene før Morales innrettet seg stortsett etter deres politikk. Man anså det ikke for å være verken mulig eller politisk korrekt å utfordre dem. Da jeg var direktør i Presencia hadde jeg et beryktet møte med ambassadør Robert Gelbard, som fikk så hatten passet for å prøve å påvirke den politiske linjen i avisen. Ved en anledning la jeg på da vi snakket i telefonen, og det førte til en en langvarig trakassering av avisen. Da stilte kirken opp, og biskopene støttet meg fullt og helt.
- Hva mener du om media i Bolivia?
- Akkurat som i andre land, blir noen skamløst brukt for å forsvare politiske og økonomiske interesser. De som faktisk bedriver skikkelig journalistikk, kan man telle på én hånd.
- For noen dager siden ble en gruppe journalister skutt på av politiet i Santa Cruz mens de jobbet med en nyhetssending.
- Dette er en svært alvorlig sak som ikke fikk den oppmerksomheten den fortjente av verken staten, ombudsmannen eller påtalemakten. Det bekymret meg veldig at selv om jeg banket på mange dører, klarte vi ikke å avsløre identiteten til og straffe de involverte politimennene innenfor den tidsrammen en slik sak fortjener. Presidentens dør var ikke blant dem jeg banket på. Han var på reise, men i ettertid har jeg delt min frustrasjon med ham.
- Vil du jobbe for å forandre valgloven for å øke urfolksrepresentasjonen i Kongressen?
- Jeg kommer til å jobbe med minoritetene fra lavlandet. Med grunnlag i deres initiativ vil vi kunne jobbe sammen. I dagens Bolivia er det ikke plass for formynderi.