I Bolivia står Morales og MAS i bresjen for den ”kulturelle og demokratiske revolusjonen”, mens Rafael Correa og Allianza País (AP) leder det de kaller den ”folkelige revolusjonen” (la revolución ciuadadana”) i Ecuador. Morales kom til makten i 2006, mens Correa overtok presidentstolen i 2007.
Både Correa og Morales skaper et alternativ til nyliberalismen basert på kravene til de sosiale bevegelsene om en sosial fordelingspolitikk, rettigheter og demokratisering, samt større statlig deltakelse. For Morales og MAS er de sosiale bevegelsene de sentrale aktørene i endringsprosessen. For Correa er de viktige aktørene innvalgte representanter, staten og enkeltborgeren. AP består av middelklassen, deler av miljøbevegelsen, akademikere, samt den gamle og nye venstresiden.
Ulike opposisjoner
Begge presidentene vant historiske seire; Morales med 54 prosent og Correa med drøye 56 prosent. For Morales har imidlertid manglende flertall i senatet vært en stor utfordring for implementering av MAS’ politikk. I Ecuador stemte folket for at kongressen skulle avvikles og det ble nedsatt en grunnlovgivende forsamling med all makt. Da den hadde avsluttet sitt arbeid ble en midlertidig kongress nedsatt med representanter fra forsamlingen. Med flertall i disse har AP i større grad kunnet igangsette sin politikk. I Bolivia har kravet om to tredjedels flertall i grunnlovgivende forsamling ført til at MAS i større grad måtte forhandle med andre partier og grupper. I Bolivia er samtidig opposisjonen, som stadig har satt kjepper i hjulene for regjeringen, mye sterkere enn i Ecuador.
I begge landene har vi sett en klar dreining til venstre. I Ecuador innebærer dette blant annet økt bruk av statlige midler og økte statlige investeringer. Sosiale støtteordninger har blitt styrket, slik som boligstøtte og billigere strømpriser for fattige. Finansieringen har først og fremst skjedd gjennom redusert betaling av utenlandsgjeld og økte skatter for høytlønnede. Ecuador kommer ikke til å videreføre frihandelsavtalen med USA, og en større andel av inntekter fra oljeindustrien skal gå til staten. Staten fasiliteter kreditt til småprodusenter og har stoppet alle spekulative gruvekonsesjoner. En lignende fordelingspolitikk og statlig deltakelse føres i Bolivia.
Ulik demokratiforståelse
I forholdet mellom staten og de sosiale bevegelsene har de to regjeringene hatt en ulik tilnærming. Ifølge Correa kan særinteressene til de sosiale bevegelsene være motstridende med landets nasjonale prosjekt, og han har ved enkelte tilfeller vist en negativ holdning til organisasjonenes mobiliseringer. Dette hadde vært mindre sannsynlig i Bolivia med MAS- regjeringen. De største motsetningene i Ecuador finnes mellom regjeringen og urfolksorganisasjoner samt miljøaktivister vedrørende oljeutvinning og gruvedrift, samt med kvinneorganisasjoner angående abortspørsmålet. Correa har blant annet kalt mobiliseringer for ”anarkistisk uorden” og mener dette viser en barnslighet hos venstresiden. Correa sitt sterke utvinningsfokus i gruve- og oljeindustrien kolliderer med flere av de sosiale bevegelsene som fremmer lokalsamfunns rett til å motsette seg utvinning i deres områder. Dette kan dermed vise en ulik demokratiforståelse hos Correa og de sosiale bevegelsene. Correa sitt demokratibegrep dreier seg i større grad om et liberalt demokrati, der de som vinner i valg er de som har noe å si, mener historiker Pablo Ospina.
Dette er annerledes enn det demokratibegrepet vi ser i Bolivia. Den nye grunnloven i Bolivia prioriterer deltakende demokrati fremfor representativt, og anerkjenner lokalsamfunns demokratiske tradisjoner og alternative organisasjonsformer. MAS-regjeringen fremmer videre deltakelse fra de sosiale bevegelsene i utarbeidelse av offentlig politikk. Diskursen til de to presidentene er dermed også svært ulik.
Frir til enkeltmennesket
Correa har uttalt at han vil ”garantere at offentlig politikk er utviklet av aktører med demokratisk legitimitet”. I Ecuador er ikke protester, mobiliseringer og deltakelse fra organisasjonene i statlige organ sett på som demokratiske mekanismer i samme grad som Bolivia. I Ecuador er heller ikke selvbestemmelse innenfor urfolksområder anerkjent.
Morales på sin side er avhengig av de sosiale bevegelsene for å bygge staten, utvikle lovforslag og offentlig politikk. For Correa er en stat med demokratisk legitimitet likestilt med en rekke institusjoner fri for påvirkning og deltakelse fra ”særinteresser”, mener Ospina. Dette innebærer å fjerne næringslivsinteresser i statlige institusjoner, men vil også innebære en fjerning av deltakelse fra for eksempel arbeidere og urfolksorganisasjoner.
Det virker dermed som legitimiteten kun kan komme gjennom stemmeseddelen. Correa og AP appellerer ikke til organisasjonene som sådan, men til enkeltmennesket gjennom sin diskurs om enkeltborgeren. Det ser dermed ut som aktøren som skal garantere universialismen og det felles beste for landet er teknikere og intellektuelle fra middelklassen, sier Ospina.
Mer bevegelse enn parti
Det er heller ingen grunn til å romantisere prosessen i Bolivia som sådan. MAS står også overfor store utfordringer. Det er en bevegelse mer enn et politisk parti. Mangfoldet i MAS representerer både bevegelsens styrke og dens svakhet. På den ene siden en bred og mangfoldig base, men på den andre siden må de tilfredsstille svært ulike krav og prosjekter. Videre ser vi at mange av bevegelsene beholder sin uavhengighet, noe som er viktig for et sterkt sivilsamfunn, mens det på den andre siden resulterer i et ustabilt og sårbart parti. Partiet har også en utfordring i å appellere til middelklassen i byene. Utfordringen er å vise middelklassen at de også vil tjene på endringsprosessen.
Correa har vunnet hos middelklassen. Han satser videre på å bygge et sterkt parti og en sterk stat. Morales’ base er de sosiale bevegelsene, men har en utfordring i å inkludere både middelklassen og de uorganiserte. I Ecuador avholdes president- og kongressvalget i april og AP stiller denne gangen med egne representanter. President og kongressvalg avholdes i Bolivia i desember. I verken Ecuador eller Bolivia er det kandidater som kan true de sittende presidentenes popularitet. Truslene mot endringsprosessene kan imidlertid ligge lenger frem i tid.
Denne artikkelen er basert på artikkelen av historiker Pablo Ospina ”El Ecuador de Rafael Correa” og intervju med representanter fra sosiale bevegeler og sivilsamfunnsorganisasjoner i begge land.