Chávez gikk nylig av med seieren i folkeavstemningen i Venezuela, som endte med et solid flertall for å endre grunnloven, slik at presidenten og parlamentarikere kan stille til gjenvalg et ubegrenset antall ganger. Venezuela får med andre ord omtrent samme ordning som den vi har i Norge, og det burde ikke lede til stor dramatikk. Likevel har norske aviser nær unisont skreket opp og løftet advarende pekefingre om diktatorvelde.
Diktator på livstid
Aftenposten gikk så langt som til å skrive at ”president Hugo Chávez hjernevasket et flertall til å tro at Venezuela er best tjent med at han sitter på livstid”. Mon tro om det ikke er hjernen til Aftenpostens kommentator som har fått seg en liten vask? For folkeavstemningens resultat ga ikke Chávez fullmakt til å sitte på livstid, han må fortsatt velges hvert sjette år. Og Venezuelas innbyggere ville vel ikke likt å høre at de ikke lenger har dømmekraft, men bare har latt seg lure.
Det er nok av grunner til å være skeptisk til Chávez – bare spør de opposisjonelle – men det er grenser for hvor karikert framstillingene av ham kan være før de blir komiske. Det gjelder for så vidt den andre veien også. En voldsom hyllest av typen vi kan finne i Klassekampen er heller ikke spesielt tillitsvekkende. Klassekampen skiller seg ut i det norske medielandskapet, fordi avisen jubler over Chávez’ framgang og ser utviklingen i Venezuela som ren klassekamp. Kan vi tro på det avisen skriver?
De som støtter Chávez beskylder gjerne opposisjonen for å dominere media i landet, mens hans kritikere sier at det er Chávez selv som sitter med all kontroll. Hvorfor er det så ytterst få stemmer som kan gi noe annet enn forutsigbare og endimensjonale framstillinger? Hvor er de nyanserte kommentarene, skrevet av journalister som ikke automatisk roper opp om diktatur eller revolusjon?
Mest om de mektige
At dekningen av Latin-Amerika er unyansert henger sammen med at den er liten. Det er gjerne først når man får en viss størrelse på nyhetsdekningen av et område, at de forklarende og drøftende kommentarene kommer etter. Ser vi bort fra de spesielle 80-åra, da alle konfliktene på kontinentet ble sett i lys av den kalde krigen og ”USAs bakgård” var hett nyhetsstoff, kan vi vel trygt si at dekningen av Latin-Amerika alltid har vært sparsommelig.
Medias logikk har sørget for at journalister automatisk blir trukket mot de mektige landene i verden. Guatemala og Peru har ingen sjanse i konkurranse med USA. Med få unntak får Latin-Amerika alltid minst oppmerksomhet når man sammenligner med andre deler av verden. Min egen hovedoppgave om temaet tok for seg den historiske dekningen i et utvalg årstall fra 1902 til 2002, og viste blant annet at Afrika ble omtalt dobbelt så ofte, og Midtøsten nærmere tre ganger så ofte. (Afrika har i større grad enn Latin-Amerika bistand og misjon, mens Midtøsten har ”alt”: terror, religion, konflikter, krig og ikke minst USA).
Mer enn halvparten av avistekstene om Latin-Amerika var skrevet i notisform, noe som tillater svært lite analyse og bakgrunnsinformasjon. Notisene kommer dessuten ofte rett fra nyhetsbyråene – kanskje en byråkorrespondent fra USA – og redigeres sjelden. Dette leder oss til USAs innflytelse på norsk Latin-Amerika-dekning. For én ting er at dekningen har et lite omfang og kommer i et lite format, og noe annet er hvilke fortolkningsrammer som preger dekningen.
USAs innflytelse
Norske journalister ser i mange tilfeller ut til å kjøpe USAs måte å se nyhetssaker fra Latin-Amerika på. Det behøver ikke å bety at norske journalister er hjernevasket av filmer med meksikanske banditter eller retorikken til USAs presidenter, men Norge har et kulturelt, politisk og militært fellesskap med USA og det er fortsatt relativt få norske journalister som behersker spansk og portugisisk godt nok. Samtidig preges journalister av produksjonspresset i redaksjonene. Da tar man ganske enkelt det som er lettest tilgjengelig, og det er gjerne stoff fra CNN, New York Times, AP og andre nordamerikanske kilder.
Ettersom USA og Venezuela har et anspent forhold, og USA er avhengig av oljen til Chávez, vil jeg tro at media i USA ga folkeavstemningen i Venezuela mye mer oppmerksomhet enn folkeavstemningen om en ny og mer rettferdig grunnlov i Bolivia. Selv president Obama kaller Chávez en diktator. Dette har nok påvirket norske medier, som i løpet av januar og februar produserte mer enn seks ganger så mange nyhetssaker om folkeavstemningen i Venezuela som den i Bolivia, selv om sistnevnte var av langt større historisk betydning.
Medielogikken
Både i Norge og internasjonalt preges mediebildet av at journalister løper i flokk. Redaktørene er redde for å tape terreng på sakene som alle andre skriver om. Dessuten skal nyhetene helst ikke være for nye. Nyhetene bør visstnok handle om noe folk allerede kjenner litt til fra før hvis de skal være interessert i å lese dem.
Den siste tidas nyhetssaker om narkokrig i Mexico passer godt med en slik logikk, for vi vet jo hva meksikanske banditter er. Svette, sleipe, uberegnelige karer med skjeggstubber og dårlig engelsk. I min studie av den historiske Latin-Amerika-dekningen var Mexico det landet som i sterkest grad ble knyttet til kriminalitet. Selv om reisereportasjer fra Yucatán gir narkobanditt-artiklene en viss konkurranse, ser det fortsatt ut til at bildet som farlig, ustabilt og voldelig er Mexicos lodd.
Journalister sosialiseres inn i medias mønstre for hvordan man skal velge og hvordan man skal vinkle saker. Det skal litt til for en journalist å bryte ut av redaksjonens rutiner og krav for å oppsøke helt andre saker om helt andre tema, og kjempe for å få dem publisert. Men det er mulig. Det finnes eksempler på journalister som viser at de har både kunnskapsnivået og engasjementet som trengs for å få fram et fornuftig bilde av Latin-Amerika. Heldigvis. Måtte de fortsette på livstid!
Denne artikkelen er skrevet spesielt for LAGs medlemsblad LatinAmerika, første nummer 2009.