De som kjenner meg, kan si flere sannheter om meg; jeg verdsetter lange, varme dusjer høyt. Jeg elsker sjokolade og katta mi. Min største fobi er edderkopper, samme hvilken størrelse eller farge de kommer i, og det er det samme om du forteller meg at de verken er giftige eller biter. Sist, men ikke minst; jeg trives i mitt eget selskap og setter muligheten til privatliv høyt.
En perfekt dag innebærer altså en varm lang dusj, og å trekke seg tilbake i et edderkoppfritt rom for å lese en bok i stillhet mens jeg gumler sjokolade, med katta malende fornøyd på fanget. Selvfølgelig setter jeg også vennene mine høyt, så når jeg blir lei av kvalitetstiden med meg selv, sender jeg gjerne en melding til en av mine gode venner, for å høre om de ikke vil bli og se den siste Varg Veum-filmen, eller kanskje ta en kopp kaffe på yndlingskaféen. Etter å ha vokst opp på en gård i ”ødemarken”, som mine venner ville kalt det, med flere mil til både kino og kafé, sverget jeg på at jeg aldri skulle tilbake til landbygda. Jeg er en ekte byjente, og det perfekte liv for meg innebærer å ha ti minutters gåtur til alt jeg kunne ønske meg, og å være omgitt av venner, men med muligheten til å trekke meg tilbake på min lille hybel når behovet skulle melde seg.
Fra Trondheim til Nueva Trinidad
Så hadde noen sagt til meg for et år siden at jeg neste høst skulle reise til et lite, og for oss norske, ganske ukjent land på den andre siden av verden, for å dele rom med en ukjent tenåringsjente på landsbygda, hadde jeg nok ledd høyt.
Men her er jeg nå. Etter å ha sittet bakpå lasteplanet av en pick-up i tre timer kom jeg frem til en liten landsby med ca 250 innbyggere – halvparten så mange som i hjembygda mi - i El Salvador, på grensa til Honduras. En totalt fremmed dame kom bort til meg, tok sekken min, og sammen begynte vi å traske opp en bratt sti opp til huset der hun bor sammen med sine to barn. Etter flere timer under stekende sol følte jeg sterkt for å ta meg en dusj. Dusjen var på kjøkkenet, vannet var som forventet kaldt, og i taket hang to store edderkopper. Mens jeg skylte shampoen ut av håret nikket jeg bekreftende for meg selv; jeg hadde definitivt tatt et tremils-steg ut av komfortsonen min. Ville jeg takle det?
Norsk versus salvadoransk kultur
Etter en god natts søvn, fulgt av en skål frokostblanding, var tiden inne for også å utfordre salvadorenernes komfortsoner og kultur. Vi hadde blitt advart mot at for en salvadorener er det ekstremt uhøflig å sette en gjest til å arbeide første dag. Jeg spurte ydmykt om jeg kunne gjøre noe, og kryss i taket: jeg fikk lov til å vaske opp! Mens min nye husvert vasket klær, meldte frustrasjonen seg; jeg følte ikke jeg kunne tilby meg å vaske undertøyet hennes, men ville heller ikke fremstå som den late, bortskjemte utlendingen som sank ned i sofaen foran en av de mange populære såpeseriene i landet. Jeg gikk litt målløst rundt, tittet på mobilen min, satte meg utenfor huset for å oppdatere meg på ALBAs handelspolitikk, reiste meg raskt, tittet på mobilen min igjen, og kjente savnet etter norsk sjokolade, katta mi, privatliv og venner. Aller helst ønsket jeg å ringe mamma for litt trøst, men tok meg i det. I stedet gikk jeg ut i bakgården, og kikket skeptisk bort på hanen som så ut til å forfølge meg. Forsiktig nærmet jeg meg familiens hund, og ropte over skulderen ”biter han?”. Neida, det gjorde han ikke, men jeg kommenterte forsiktig, som den dyrevennen jeg er, at lenken hans var da svært kort. Det viste seg å være hunden selv som hadde surret lenken rundt stolpen han var bundet fast i, og min vertsmor kom ut for å fikse på det. Men det var lettere sagt enn gjort, og da hun til slutt ble nødt til å løsne hele lenken for å vikle den ut, satte hunden i et byks mot hønsene, som straks flyktet ned bakken, før han stakk av. Etter mye styr og mye hundesikkel oppover armene fikk vi han bundet fast til stolpen igjen, denne gangen med litt lengre lenke. Min vertsmor tok så til å fortsette med klesvasken, og jeg bestemte meg for å ikke gi meg ennå, til tross for rabalderet jeg hadde stelt i stand. Jeg fikk lov til å koste gulvene, noe som var fort gjort. ”Skal jeg kanskje vaske med vann også?”, spurte jeg forsiktig. Også denne gangen var svaret positivt. Da det var gjort spurte hun meg om jeg ville se litt på tv. ”Skal ikke De?” spurte jeg forskrekket. Hun skulle dusje. Jeg skjønte jeg ikke trengte å hjelpe til med det, så til slutt endte jeg likevel foran en meksikansk såpeopera.