Sugerørspolitikk

Som utviklingsstrategi for fattige land mistet nedbygging av stat og privatisering av offentlige foretak all troverdighet i løpet av nittitallet. «Strukturtilpasningsprogrammer var blitt iverksatt i over nitti land i sør og ledet i de aller fleste tilfellene til mer fattigdom, større ulikhet og stagnasjon», skriver Oddvar Smukkestad i Utvikling eller avvikling. Markedsliberalismen som har rådet de to siste tiårene har ført til at de rikeste tyve prosentene av menneskeheten har økt sin andel av de totale inntektene i verden fra 60 prosent til 80 prosent. Llikevel fortsetter både USA, EU og Kina å signere nye frihandelsavtaler med fattige land, og de samme argumentene som har blitt kraftig tilbakevist, brukes fortsatt for å få støtte i befolkningen.


Falske lovnader

Vanlige argumenter for frihandelsavtaler er at de skal skape nye internasjonale markeder for lokal produksjon, gi billigere varer til forbrukerne gjennom fjerningen av tollmurer og skape flere arbeidsplasser gjennom åpning for utenlandsk investeringskapital. Dette har ikke vært tilfellet i El Salvador som det siste tiåret har skrevet under frihandelsavtaler med Mexico, Chile og USA. Fra avtalene ble signert til 2007 har El Salvadors totale eksport til disse landene økt med 2,6 millioner dollar, mens importen har økt med 880,7 millioner dollar. Frihandelsavtalene har forverret en allerede dårlig handelsbalanse og et større potensielt marked har i liten grad hjulpet lokal produksjon.

Landet har hatt en årlig inflasjon på rundt 4 prosent siden år 2000. Uten en sterk fagbevegelse har denne økningen ikke nådd lønningene, og de som hadde minst har fått enda mindre å rutte med. Sysselsettingen i jordbruket har i perioden 2001-2007 sunket med 33 prosent, og i industrien med 15 prosent. Utenlandske investeringer har økt, men de har stort sett gått til oppkjøp av eksisterende industri og investering i den beryktede tekstilindustrien (maquilaene), og har ikke bidratt til nye arbeidsplasser.


Mister kontroll

I tillegg til at argumentene for frihandelsavtalene ikke har holdt mål, har avtalene hatt en rekke andre konsekvenser. Frihandelsavtalen med USA er en del av Central American Free Trade Agreement (CAFTA). Denne avtalen setter begrensninger for hvordan staten kan regulere markedet og innebærer privatisering av offentlig eiendom. En effekt av nedbyggingsprosessen av staten er at subsidieringen av gasstanker for matlaging kanskje må fjernes og prisen vil da gå fra 5,5 til 13 dollar for en tank, en betydelig økning for mange salvadoranere. I tillegg kan subsidieringen av bussene forsvinne, noe som vil ramme skoleelever, studenter og pendlende arbeidere.

Privatiseringen av skogsområder gjør at stadig flere opplever forurensning av vannet sitt, og uttørking av elver på grunn av avskoging. På landsbymøtet i San Fransisco Echeverría 23. september fikk vi besøk fra den lavereliggende nabolandsbyen Cinquera, som var bekymret for vannkilden sin. Privatisering, dyrking og sprøyting av nye områder rundt elven har ført til lavere vannføring og forurensning av drikkevannet deres.

Videre blir markedene oversvømt av utenlandske varer, noe som hindrer lokale initiativer. I konkurranse mot de store internasjonale selskapene har ikke den salvadoranske industrien en sjanse. I tillegg subsiduerer USA sitt jordbruk tilstrekkelig til at de utkonkurrerer de salvadoranske bøndene. Konsekvensen blir en enorm arbeidsledighet, urbanisering, og et stort press på lønninger og velferdsgoder i de jobbene som finnes.

Mulighetene for å komme seg ut av CAFTA er små: «Vi kommer oss kun ut hvis USA vil ut og nå har Obama nok med å redde sitt eget land», hevder Wilmer Roa fra Senter for Utveksling og Solidaritet. Dette gjør at demokratisk valgte regjeringer i liten grad har mulighet til å gjøre grunnleggende forandringer i landet uten å bli møtt med sanksjoner fra nord. Advokat Edgar Reynado mener at eneste løsning er en revolusjonær regjering som kan starte opp helt nye og mer rettferdige handelssamarbeider. Da sikter han til Det Bolivarianske Alternativet for Folkene av vårt Amerika (Alba) og Kina som mulige markeder. Alba ble startet av Hugo Chavez, og er et latinamerikansk alternativ til USA sin politiske og økonomiske dominans i området. Dagens medlemmer er Venezuela, Bolivia, Cuba, Nicaragua, Ecuador og enkelte av de karibiske øystatene.


Når kan frihandel være gunstig

Som argumentasjon for det indre markedet i EU nevnes stordriftsfordeler, altså at med et større produsert kvantum kan hver enkelt vare bli billigere. Innenfor jordbruk finnes ikke denne fordelen. Bøndene dyrker allerede på den beste jorda, og hvis de skal produsere mer må de ta i bruk dårligere og dårligere jord, og effektiviteten synker.

For at frihandel skal kunne gagne et land må de ha industri med stordriftsfordeler. Dette er noe de fleste fattige land mangler, og i den grad de har det er den ikke konkurransedyktig på et internasjonalt marked. Erik Reinert skisserer i Global økonomi – Hvordan de rike ble rike og hvorfor de fattige blir fattigere en løsning hvor små, fattige land på samme utviklingsstadium kan tegne frihandelsavtaler seg imellom og på sikt bygge opp en industri som kan være konkurransedyktig og inkluderes i et internasjonalt marked.


Et rikere Norge

I mars 1847 la den svensk-norske Toll- og sjøfartskommisjonen frem sin innstilling om tollmurer. Nordmennene ville øke tollen, mens «kolonimakten» Sverige ville bygge ned tollmurene. Et argument var at staten trengte inntektene, men, som den norske historikeren John Sanness sier, «hovedargumentet var at den spede norske industrien ville bli kvalt i fødselen hvis den ikke fikk tollvern mot den modnere og sterkere svenske.» Tollen ble økt. I disse dager sitter den norske regjeringen og utarbeider en frihandelsavtale med Columbia. Denne har blitt kraftig kritisert for å foregå bak lukkede dører av organisasjoner fra begge land. Gjennom press fra blant annet Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG), har avtalen blitt utsatt gang på gang. LAG ønsker en større grad av gjennomsiktighet i utredelsen av avtalen.

Norge har altså skiftet side i denne kampen mellom i-land og u-land. Vi dytter en politikk vi ikke godtok overfor oss selv, på de fattige landene. Når økonomene og politikerne underskriver nye frihandelsavtaler jubler mediene, «Se på overskuddet vårt. Norge er rikere enn noen gang!», mens landene som sitter igjen med underskuddet, som El Salvador, ikke blir nevnt med ett ord. At fattigdommen er et direkte resultat av disse avtalene blir ikke diskutert. Det eneste som kommer frem i norske medier er konsekvenser av fattigdommen, som at landene ikke har råd til å ordne opp selv etter naturkatastrofer, hungersnød og uvær. Da sitter vi hjemme i godstolene foran TVen og tenker «Joda, det er synd på dem, men det har ingenting med oss å gjøre». Min påstand er at det har det, og det vi kan gjøre er å organisere oss og jobbe for alternative løsninger, ettersom dagens løsning ikke fungerer.


Litteratur:
Smukkestad, Oddvar. Utvikling eller avvikling? En innføring i økonomisk og politisk utviklingsteori. Oslo: Gyldendal Aka­demisk, 2008.
Reinert, Erik. Global økonomi – Hvordan de rike ble rike og hvorfor de fattige blir fattigere. Oslo: Spartacus Forlag, 2004.