Til vi skal til himmelen

Tunge, mørke skyer ligger over Sitio del Niño i det vi kjører inn i landsbyen en søndagsettermiddag i september. Et par minutter før hadde vi krysset sonegrensen og beveget oss inn et område som myndighetene har erklært ubeboelig. Likevel lever det tusenvis av mennesker her. Langs veien ble vi møtt med store plakater som minnet om områdets tragedie, og hvor plakatforfatterne forlangte rettferdighet for de rammede. Inntrykkene dette gir, sammen med minnene fra sjokkerende avisutklipp, danner en dyster bakgrunn for landsbyen og området. Over hustakene kan vi skimte høye piper fra en fabrikk som nå er nedlagt. I disse tomme lokalene finner vi stridens kjerne.

«Du kan ikke se med det blotte øye hva som er galt her», sier Carlos Mejía, miljøaktivisten som er leder av Movimiento sin Plomo (MSP) — bevegelsen mot bly. I syv år har han og mange andre av landsbyens innbyggere kjempet en hard kamp mot rike miljøforbrytere. Carlos Mejía har rett. På overflaten skiller Sitio del Niño seg lite fra andre landsbyer i hovedstadsområdet. Forskjellen er usynlig; den ligger i luften, grunnvannet og i innbyggernes blodårer. Forskjellen er bly.


Like barn leker best

Selv om de fleste av El Salvadors innbyggere lever i fattigdom, finnes det en liten andel rike. Noen av dem har formuer som teller mange milliarder dollar. Den lokale industrien og de lokale selskapene har ofte det kjennetegn at de ikke er eid av mange deleiere, men ofte av én familie. I denne saken er det spesielt én familie som går igjen; den mektige Lacayo-familien. Dette dynastiet har gjennom førti år vært største hovedeier i selskapet Baterías de El Salvador, som også er kjent som Record. Selskapet har gjort det skarpt i både produksjon og resirkulering av bilbatterier, og er Mellom-Amerikas største på sitt felt. Lacayoene har også gode venner i høyrepartiet ARENA. Vennskapet er så nært at Miguel Lacayo, styremedlem i Record, satt som finansminister under president Fransisco Flores fra 1999 til 2004. Det er greit å ha bekjentskaper i en salvadoransk høyreregjering, men enda bedre er det å sitte der selv.

I 1994 valgte Lacayo-familiens konsern Record baterías de El Salvador ut Sitio del Niño til sin nye investering. Innbyggerne merket den hektiske byggeaktiviteten i området, men fikk ikke vite hva som ble bygget. Noen trodde det var en ny maquila-fabrikk, og de fleste slo seg til ro med den forklaringen. Etter åpningen av fabrikken lyste fabrikkledelsen ut stillinger i lokalmiljøet, og det viste seg da at fabrikken skulle drive med resirkulering av bilbatterier. Eierne valgte fra da av en ny tilnærming til lokalmiljøet. De gikk fra å skjule virksomheten til å markedsføre seg selv som lokalmiljøets barmhjertige hjørnesteinsbedrift. De ga arbeid, de ga utstyr til skolene i Sitio del Niño, tilbød gratis helsesjekk for barna og tok dem sågar med på Pollo Campero, den salvadoranske versjonen av Kentucky Fried Chicken.


Den sleipestes rett

Resirkulering av brukte bilbatterier er en komplisert og ressurskrevende affære. Batteriene inneholder naturlig nok batterisyre, som inneholder store mengder av giftstoffet bly. Norske myndigheter har, sammen med de fleste andre vestlige land, svartelistet stoffet til bruk i nesten alle produkter. Bly i batterier er fremdeles lovlig, men strengt regulert og nøye overvåket. I USA stiller blant annet The Environmental Protection Agency strenge krav til deponering av de blyholdige avfallsstoffene, og batteriprodusentene er pliktet til å resirkulere batteriene. Det er i dette hodebryet at Record har funnet sin nisje.

Vestens strenge regler for resirkuleringsprosessen er ennå ikke blitt innført i mellomamerikanske land, og batteriene kan sendes til El Salvador for en mye billigere behandling. Dette ble av Verdensbanken sett på som en så god forretningsidé at de i 1999 ga Record et svært gunstig lån på 2 millioner dollar gjennom sin forlengede arm, International Finance Institution. Selskapet har sågar skaffet seg applaus blant miljøbevisste for å ha vært en av initiativtakerne til Green Lead Initiative, som jobber med forsvarlig håndtering av blyavfall. I Sitio del Niño har det dessverre vært langt mellom ord og handling for Record og Lacayo-familien.


Neseblod og lederløgner

På slutten av nittitallet begynte det å skje merkelige ting i Sitio del Niño. Barna ble både urolige og aggressive på skolen, og blødde hyppig neseblod. Det ble registrert unormalt mange spontanaborter, og en hyppig økning i antall tilfeller av kreft og blodfattighet. Det kom meldinger om lignende tilstander i nabolandsbyene San Andres og Nueva Candelacia. Carlos Mejía var en av dem som rettet sine mistanker mot Records fabrikkpiper, som kontinuerlig spydde ut mørk røyk. Ettersom han og flere andre innbyggere hadde fått høre om farene ved batterisyre og bly, gikk de sammen og krevde uavhengige medisinske tester av innbyggerne i nærområde. Da testene gjort av fabrikken viste at alt var i sin skjønneste orden, ble de ikke hørt av myndighetene. Ut i fra denne ignoransen blir Movimiento sin Plomo født.


Ut i gatene

Selv om kravene om uavhengig testing ble styrket da Sitio del Niños innbyggere organiserte seg, ble lite gjort fra myndighetshold. Fabrikkeierne prøvde å overbevise MSP om at sykdommene ikke var en konsekvens av blyforgiftning, men heller hadde rot i andre årsaker. Blodfattigheten ble blant annet forklart med feilernæring. «Legen sa jeg var en dårlig mor som ikke kunne fø mine egne barn», sier trebarnsmoren Cindy Adriana.

2006 ble vendepunktet for saken i Sitio del Niño. Takket være marsjering til regjeringskvartalet, hyppig løpeseddeltrykking og annen intens aktivisme, nådde MSPs kamp avisene. Mediegjennombruddet ble et førstesideoppslag i landets største avis, La Prensa Grafica. Internasjonale miljøorganisasjoner fikk også nyss om en mulig miljøforbrytelse. Presset på myndighetene ble etter hvert så sterkt at det uavhengige forskningssenteret Center for Disease Control, ble hentet inn. De første prøvene viste at 65 prosent av arbeiderne på fabrikken hadde uforsvarlig høye blyverdier i blodet. Mange av skolebarna hadde blyverdier som var over tre ganger det som blir regnet som skadelig.

Prøver av jordsmonnet og grunnvannet avslørte et annet sjokkerende faktum. Record-fabrikken hadde ikke bare sluppet ut giftstoffer gjennom fabrikkpipene. De hadde også dumpet og gravd ned drøyt 33 tonn blyholdig avfall i nærområdet. Det ble også klart at eierne ikke bare hadde visst om de høye blyverdiene hos skolebarna, men også manipulert resultatene fra egne leger som skulle teste dem. Til tross for heftige innvendinger fra Record og Lacayo-familien, nådde MSP fram med sine krav i regjeringskvartalet. Fabrikken i Sitio del Niño ble beordret stengt av miljødepartementet i september 2007 og Movimiento sin Plomo vant sitt første slag. Kampen er imidlertid langt fra over.


Ute av landet, ute av sinn?

Da tre av Record-styrets medlemmer ble tiltalt i blysaken, handlet de raskt. Kjappe hender solgte bort fabrikkens inventar og de tre tiltalte satte seg på første fly til friheten. De befinner seg nå i Miami og Nicaragua, og er fortsatt investorer av tvilsom rang. De bedyrer sin uskyld og har i La Prensa Gráfica beskyldt staten for å ha tatt livet av en suksessbedrift. Den salvadoranske staten og Interpol har på sin side etterlyst dem for miljøforbrytelser. MSP mener at dette er en altfor mild tiltale.

«Vi er blitt kronisk syke, barnas liv er blitt ødelagt. Flere har mistet sine liv på grunn av blyforgiftning. Matjorda vår er ubrukelig, og myndighetene har ikke gitt oss erstatning. Fabrikken er nedlagt, men Record har vunnet», konstaterer Mejía med forakt i stemmen.

I dag er MSP mer aktiv enn noensinne. De jobber nå med informasjonsarbeid og opplysning rundt temaet blyutslipp og skadene det fører med seg. Kampen mot straffefriheten er imidlertid førsteprioritet. MSP krever oppreisning og en dom mot de ansvarlige. Carlos Mejía spør seg om hva som ville ha vært en rettferdig straff for Record-fabrikkens eiere. En fengselsstraff kan sones, og store bøter kan betales.

«Ingen straff kan fullt og helt bøte på den forbrytelsen som ble begått (...) De vil en gang igjen bli fri, mens vi har blyet i oss til vi skal til himmelen.»