Bistand vs. solidaritet

Bistand blir gjerne knyttet til penge-, utstyrs-, kunnskaps- eller teknologistøtte fra statlige aktører eller private organisasjoner til mindre utviklede geografiske områder eller politiske enheter. Med de materielle gavene følger det imidlertid også ideologiske føringer, økonomiske interesser, og undertrykkende maktstrukturer som heller enn å bidra til å endre på de store forskjellene mellom rike og fattige opprettholder den skjeve fordelingen.

Solidaritet er en type hjelp, som selv om den utvilsomt er lokalisert ideologisk og forankret makt- og interessemessig, likevel forsøker å manøvrere dette feltet på en måte som søker å unngå problemene forbundet med tradisjonelle bistandskanaler.


Verdensbilde og narrativ

De første spanjolene kom til El Salvador i 1524. Parallelt med conquistadorenes krigføring mot de lokale Pipil- og Lenca-befolkningene, satte kirken i gang det man kan kalle datidens utviklingsprogram: sivilisering av indianerne ved kristendom. Dette «bistandsforetaket» som involverte å gi indianerne et nytt språk, nye klær (det som ofte kalles indianske nasjonaldrakter er egentlig spansk 1600-tallsmote) og en ny religion skulle føre dem fra deres primitive og overtroiske naturtilstand og inn i det siviliserte samfunnet. Denne «totale fornektelsen av den indianske kulturen», i ordene på urfolks- forkjemper René Fransisco Jimenes fra organisasjonen CCNIS, strekker seg også fram til indianerens situasjon i dag.

Motivet — som assimilering av indianerne tilrettela — var delt mellom økonomisk utbytting og sjelefrelse. Legitimeringen sto det hierarkiske verdensbildet spanjolene brakte med seg for; hvor medlemmene av det siviliserte vestlige samfunn kunne tillate seg hva som helst ovenfor de primitive hedningene på bunnen. Men selv om indianerne ble transformert til gode spansktalende katolikker var ikke dette nok til sette dem på likefot med nykommerne. På tross av endringene forble de på bunnen av det hierarkiske systemet som ble inkorporert og naturalisert: Indianerne ble ledet til å akseptere sin egen undertrykkelse og å satse alle kort på etterlivets gleder.

Denne strukturen er imidlertid ikke noe vi bare finner igjen i fjern forhistorie, men noe vi også kan møte på i den nåværende bistandskonteksten. Narrativene som vi presenteres — være det seg fra bistandsorganisasjoner eller statlige foretak — plasserer mottaker og giver i hvert sitt hjørne av en delt virkelighet på en måte som ikke er ulik spanjolenes organisering av folkeslag som siviliserte eller primitive. Mottaker blir definert som underutviklet (u-land), barn, trengende, primitiv, kort sagt hjelpesløs og ute av stand til å klare seg alene. På den andre side står de rike, gavmilde, hjelpende giverne, som blir nødvendige for bistandsmottakerens utvikling eller velvære. Bistandsnarrativen er en historie som setter giveren og dennes akt av godhet i sentrum. Det er en narrativ som selv om den pretenderer å stå for utvikling av mottaker faktisk bidrar til å begrense denne utviklingen. Den skaper et negativt identitetsbilde av hjelpesløshet som står i opposisjon til målet med bistanden, å gjøre mottaker fri fra avhengighet og i stand til å klare seg selv.


Bistandens dobbelstruktur - gi med den ene, ta med den andre

I eksempelet med den spanske koloniseringen kan man også finne igjen det vi kan kalle bistandens dobbeltstruktur. Samtidig som prestene «ga bort» sivilisasjon og sjelefred, ble indianerne marginalisert og grovt utbyttet, spanjolene byttet Bibelen mot makt og gull. Et mer aktuelt eksempel involverer forholdet mellom El Salvador og EU. På bistandssiden er EU involvert i en rekke utviklingsprosjekter, som spenner bredt fra støtte til bevaring av regnskog og oppstart av småindustrier, til informasjonsarbeid om prevensjon av kjønnssykdommer og bærekraftig landbruk.

Utvilsomt går denne bistanden ofte til gode formål, men det er viktig å påpeke for det første at den støtten som blir gitt ofte reflekterer EU’s egne interesser. Bevaring av skogsområder føyer seg for eksempel inn i EU’s omdiskuterte strategi om kutte CO2-utslipp i u-land framfor å gjøre dette på hjemmebane. For det andre fungerer støtten som blir gitt som en døråpner for EU i forhold til de forhandlingene de nå fører med El Salvador om en ny frihandelsavtale. En slik avtale vil styrke både den internasjonale og lokale storkapitalen, men den vil samtidig gå utover massene som får dårligere sosiale tilbud, færre arbeidsrettigheter og dårligere betalt. Selvfølgelig hjelper det EU i slike forhandlinger hvis de har klart å lage et bilde av seg selv som en velmenende samarbeidspartner som gjerne støtter opp om prosjekter som oppfattes som viktige i utviklingssammenheng. Den samme strategien kan man også spore i Taiwans forsøk på å legitimere seg som en velmenende økonomisk samarbeidspartner. Sammen med Sør-Korea er Taiwan det landet som står sterkest innenfor den salvadoranske maquila-industrien. Denne preges, ifølge kvinneorganisasjonen MAM som arbeider for rettighetene til kvinnene som arbeider innenfor sektoren, av dårlige arbeidsforhold som mangel på lys, drikke- vann, beskyttelseklær og tilgang til toalett; arbeidsulykker; 12 timers arbeidsdag 6 dager i uka; lav lønn, 6,5 $ dagen, som trekkes ved mindre forseelser som forsentkomming, pauser osv.; svartelisting av fagforeningsarbeidere samt rutinemessig grunnløse avskjedigelser.

Måten Taiwan profilerer seg selv på står imidlertid i skarp kontrast til dette. Undertegnede var så heldig å overvære en seremoni i Suchitoto hvor den taiwanske ambassadøren Carlos Liao (i midten på bildet øverst) overrakte mais, bønner, korpsinstrumenter og rullestoler til ordførere fra 14 salvadoranske kommuner i en harmonisk atmosfære preget av musikk, dans og glede. For et publikum som til daglig fôres med nyheter uten sosial eller økonomisk relevans av et samlet høyrepreget pressekorps var ironien vanskelig å oppfatte. Taiwans utbytting av den lokale arbeidsstokken er et lite kjent faktum, og slike seanser representerer gjerne det eneste bildet mange har av landet. Men «ironisk» er kanskje et begrep som blir for mildt når det tross alt er snakk om at det er de samme aktørene som daglig trekker ut enorme summer fra arbeidernes pinte hender, som hedres av lokalbefolkningen for gaver av ubetydelig verdi.


Hjelp som selvhjelp

I de mest kritiske fasene av borgerkrigen i El Salvador (1980-92) mellom staten som beskyttet den rike eliten og geriljaen som kjempet for bøndenes og arbeidernes frihet fra undertrykkelse, nådde USAs bistand til den salvadoranske regjeringen et nivå langt over 1 million dollar dagen. Pengene, som til slutt beløp på mer enn 6 milliarder dollar, gikk til store våpeninnkjøp, opptrening av dødsskvadroner og teppebombing av skogsområder hvor geriljaen gjemte seg. Kort sagt til å finansiere statlig undertrykkelse og vedvarende elendighet for store deler av bondebefolkningen, kun fordi de hadde våget å organisere seg og stille krav til myndighetene og haciendaeierne om mer enn bare å overleve.

For USA handlet ikke denne bistanden så mye om å bidra til utvikling, men å bruke sin makt til å stoppe en, i deres øyne, negativ utvikling i retning av en mer rettferdig fordeling; hvor hele folket, og ikke kun den magre eliten, kunne ha makt til å styre over sine egne ressurser og sin egen utviklingsbane. Amerikanernes «hjelp» gjorde lite annet i El Salvador enn å medvirke til mer krig og ødeleggelse, og et fortsatt undertrykt og fattig flertall. Fra et annet perspektiv kan man imidlertid si at det var nok en vellykket intervensjon i forsøkene på å hindre at den latinamerikanske befolkningen får reell selvbestemmelsesrett. I amerikansk hender blir bistanden kort sagt et verktøy for å utøve og konsolidere egen maktposisjon med det mål å beskytte sine økonomiske interesser.


Solidaritet

Problemet som disse strukturene representerer er forskjellige, noen ligger det bevisste strategier bak, andre befinner seg i bistandsgivernes blindsone. Å være et alternativ til disse strukturene innebærer imidlertid ikke en enkel fornektelse av at man er situert i forhold til verdensbilder, interesser og maktspill. Men betyr, først, å anerkjenne at man er en del av dette feltet, dvs. at man uansett er en posisjonert aktør med påvirkende kraft, for så å ta stilling til og handle ut fra dette.

Verdensbilde: Som en organisasjon på venstresiden har også LAG et klart verdensbilde, hvor kampen mot den nyliberale hegemoniet står sentralt. Dette synet er imidlertid ikke noe det forsøker å påtvinge andre, snarere ønsker man heller å finne organisasjoner å samarbeide med som innehar samme grunnsyn. LAG forsøker ikke å legge føringer på sine samarbeidsorganisasjoner, men prøver å ta del i de aktivitetene disse organisasjonene driver med på deres egne premisser. Solidaritet innebærer å ta avstand fra den patriarkalske modellen for utviklingshjelp, hvor den ene part spiller oppdrager og den andre blir oppdratt og heller tilnærme seg problemet fra siden, broderlig eller søsterlig, og ikke ovenifra.

Interesser: Man kan spille videre på denne familiære metaforen også når det kommer til interesser. Det er en enkel observasjon å gjøre at LAG ikke har store økonomiske interesser i El Salvador på samme måte som de store internasjonale aktørene. Men å være i en broderlig relasjon er nettopp at man deler det samme utgangspunktet, de samme målene og den samme kampen, kort sagt at man har de samme interessene. Videre finner ekte solidaritet bare sted når min frihet er bundet sammen med din, når vi er avhengige, ikke bare av én part, men av hverandre. Og det som binder oss sammen er de samme materielle forholdene, det samme undertrykkende økonomiske systemet.

Makt: Som en aktør med interesser og mål er LAG også en brikke i et spill av forskjellige krefter og maktvarianter. Selvfølgelig er ikke den makten LAG legger beslag på av samme type som den amerikanske krigsmakten, men det gjør den ikke uviktig. For å være en aktør som kjemper for noe, som har mål og som ønsker å oppnå noe, må man gjøre bruk av makt for å vinne fram. Den makten er sannheten, sannheten om en urettferdig økonomisk verdensorden, en sannhet som bare er tilgjengelig hvis man tar et standpunkt og tør å se verden fra et annet perspektiv enn det man får servert av den herskende ideologien. Makten vår ligger i denne sannheten og det er dette vår misjon her i El Salvador går ut på: å komme sannheten nærmere og fortelle dere der hjemme om den.