Historien til disse to naboene begynner den gangen alt heromkring, og mere til, hørte til en gigantisk gård, en hacienda. Det gikk nedover økonomisk med El Patron, sjefen sjøl. Grunnene var ymse og det fikk rykter om et drap på en bror. Historiens tåke har lagt seg over den historien, men sikkert er det nå at faren til de som lever her i dag, fikk kjøpe jorden som utgjør landsbyen her, for en billig penge. Han selv var landsarbeider på storgården, men fikk nedbetale jorden litt etter litt.
Selv fikk han egne landsarbeiderne som jobbet på jorden hans. Slike mosos satte opp husene sine på sjefens jord, og jobbet i hans åkre mesteparten av tiden. I tillegg leide de jord til å dyrke det familien trengte å spise. Disse mosos bor i dag i nabolandsbyen. De forteller at lønna var ikke allverden, til å begynne med 5 øre dagen, like før El Señor døde for 40 år siden, var den oppe i 20 øre dagen.
- Egentlig var det ikke lønn, men et slags tips. Vi landarbeidere var mer for slaver å regne, forteller de. Likevel var El Señor en mann som passet på sine.
- Han lovte meg at jeg skulle få bo i huset mitt selv etter at han døde, sier Octavio. Men slik gikk det ikke. Og her begynner de to historiene.
Historie 1: Miguel forteller; Da far døde, ville mor dele jorden i to; Halvparten skulle landsarbeiderne få, halvparten skulle de åtte barna dele. Men landsarbeiderne var ikke fornøyd med jorden de fikk, og ville ikke flytte husene med frukttrær og blomster. Dermed ble det ingen avtale og det endte opp med at alt terrenget ble fordelt på de åtte arvingene. Landarbeiderne fikk fortsette å bo i husene sine, men etterhvert kjøpte de seg jord andre steder og flyttet.
Historie 2: Octavio forteller; Da El Señor døde var det ingen som tilbød oss noe jord. Derimot fikk vi nye eiere på jorden der vi bodde. Nå betalte de ikke "lønn" engang, og sønnen som overtok jorden ville bare ha oss bort. Gjennom kirken lærte vi at vi ikke trengte finne oss i et slikt liv. Vi organiserte oss og klarte kjøpe litt jord som vi dyrket felles. Etterhvert flyttet alle de jordløse hit. Vi er i dag 14 familier i kollektivet.
Historie 1: - Hvorfor er det en istykkerslått vanntank oppe i enga der, spør jeg Anabel, som vi bor oss.
- Da de som bodde der skulle flyttet, ville de at vi skulle kjøpe tanken av dem. Selv hadde de ikke hatt noen utgifter på den, det var kommunen som gav materialet. Vi hadde ikke penger til å kjøpe vanntanken, så vi avslo. Da ble de sinte og slo tanken i stykker slik at vi ikke skulle ha glede av den.
Det var Octavio som slo tanken i stykker. Han flyttet fordi han følte seg presset ut av jordeieren, forteller han. Anabel forteller en annen historie. Det er ikke sikkert vi kan sette oss ned og si hva som er sant og hva som er usant.
Det som er sant er at de jordløse organiserte seg og klarte kjøpe seg egen jord og danne sin egen landsby. De bygde sin egen kirke og fikk skole. Det som også er sant er at oppdeling av storgården i flere smågårder, ikke etterlot arvingene særlig rike. Levestandarden til de to nabolandsbyene er nokså lik. De sloss for å få endene til å møtes, bekymrer seg over hvor de skal skaffe penger til medisin når barna blir syke, må selge sin mais billig, og kjøpe andre varer dyrt. Unntaket er at mens ingen ungdommer i nabolandsbyen har ungdomskole, sender et par familier her sine tenåringer avgårde til byen for å gå på skole. Hos oss er det også tre stykker som har bil, mens sykkel og hest er eneste fremkomstmiddel hos naboen.
I dag lever de to naboene i fred og fordragelighet, etter å ha lagt bak seg et par konflikter over kirke, vei og strømledninger. Ungdommene flørter med hverandre, foreldrene er faddere for hverandres barn, og når det er fest eller begravelse, strømmer alle til.
Av Ellen Anne Teigen september 2001