Så for fire dager siden flyttet jeg meg ut av den lille, rolige landsbyen min, Canjobito, og satte kursen for Guatemala. Nærmere bestemt til byen Quetzaltenango, og konferansen II Foro ”Frente a la Globalizacion el Pueblo es Primero!”
Når man krysser landegrenser her i Mellom Amerika klatrer man gjennom et gammelt spindelvev av korrupsjon og byråkrati. Utlendinger, slike som oss, setter seg lett fast i dette nettet. Kanskje fordi vi er større og høyere enn nesten alle her. Men jeg tror også nettet suges mot de usynlige dollartegnene vi har innrisset i pannene våre. På meksikansk side innhentet det blytunge skrivemaskinsbyråkratiet oss. Ting tar tid! Over på guatemalansk side ble vi fanget i korrupsjonsnettet. Vi ble bedt om å betale ca. 20 kr. pr pers for å komme over. Siden jeg hadde økonomiansvaret for den lille ekspedisjonen ordnet jeg betalingen for alle. Men da jeg ba om kvittering (da det måtte jeg jo ha til regnskapet) ble det full stopp. De mumlet litt bak skranken og jeg måtte vente, og vente, og vente...
Plutselig, med et surt mine, ble pengene lagt tilbake til meg.
– For de som ikke fikk med seg sammenhengen; det er koster visst ikke noe å krysse grensen til Guatemala, hvis du ikke har lyst til å sponse de korrupte grensevaktene da.
Guatemala er ikke så annerledes enn den meksikanske sørstaten Chiapas. Vi kjørte gjennom mil på mil med maisåkre og på veier som hadde mer hull enn asfalt. Menneskene er fattige og trenger på linje med store deler av befolkningen i Mellom Amerika et tiltak for å sette i gang en sunn utvikling i regionen. Men er Plan Puebla Panama løsningen? Vil fattige bønder tjene på at landene tar opp enda større lån i utlandet for å bygge to store motorveier gjennom landet? På at disse veiene vil okkupere de flate, landområdene som også er det beste for dyrking? Vil bøndene, som gjerne vil være bønder, få et bedre liv som underbetalt arbeidskraft på store maquilla-fabrikker? Som arbeidere som kan risikere å miste jobben hvis de organiserer seg eller prøver å heve sine arbeiderrettigheter? Vil bøndene, som fortsetter å leve som bønder, kunne overleve når fabrikkene som utbygges vil tyne på allerede knappe vannressurser, og forurense vannkilder og avlinger? Av en eller annen grunn virker det som President Fox tror det. Det samme gjør President Bush og Verdensbanken, Det Internasjonale Pengefondet og Den Interamerikanske Utviklingsbanken.
Kanskje det er mange som mener jeg er for negativ nå, men mitt største problem med denne planen er at den delen av befolkningen som skal ”utvikles” ikke blir informert. Ingen spør dem om hva de setter som mål for god utvikling. Men det finnes mange tanker om utvikling i regionen. Jeg kjenner best til dem som eksisterer i Chiapas. Zapatistene startet krig for å få frem sitt budskap. I snart åtte år har de kjempet for å bli hørt. For ett år siden hevdet President Fox å kunne løse konflikten i Chiapas på 15 min. Fortsatt er ikke fredsforhandlingene i gang.
Og nå er han en av hovedmennene bak en plan som går stikk imot urbefolkningens ønsker Hvorfor er det ingen som hører?? Jeg skulle likt å se den nordmannen som ikke hadde satt foten ned hvis multinasjonale selskaper hadde kommet til Norge og tatt hele fortjenesten på oljen vår. Og det eneste vi satt igjen med var små lønninger. Jeg tror det samme kan sies om USA. Hvorfor er det da helt greit at det er slik vi definerer den beste utviklingen for andre??
På vei hjem fra konferansen i Quetzatenango hadde jeg flere spørsmål enn svar. Antonia og Leopoldo, to venner fra landsbyen min, var slitne. De hadde aldri vært på en konferanse før. Nesten aldri vært utenfor landsbyen heller. De visst i hvert fall ingenting om Plan Puebla Panama før vi inviterte dem med oss til Guatemala. – Nå kan de masse!
De gledet seg til å komme tilbake til landsbyen. De så frem til å kunne informere flere mennesker om hvilken fremtid som planlegges over deres hoder.
Før jeg nok en gang kom tilbake til Canjobito måtte vi klatre gjennom korrupsjonsnettet igjen. Denne gangen var det ikke penger som var problemet. Alle militærpostene på meksikanske side (og dem er det mange av) hadde lite å gjøre denne kvelden. En bil full av hvite jenter var derfor et morsomt bytte for dem. Samtidig som de viftet med maskingeværene sine og kommanderte oss til å tømme sekkene våre, var de også på ”flørteren”. Nesten to timer tok det oss å kjøre omtrent to kilometer. To ganger måtte vi tømme sekkene. Tre ganger måtte vi viste pass og visum. Jeg er glad det er en stund til jeg skal krysse flere landegrenser.