Om man spør bolivianere hvor de er fra, svarer de aller først hvilket fylke i Bolivia de kommer fra. I neste omgang vil de påpeke om de er mørke eller lyse i huden, om deres forfedre er urbefolkning eller etterkommere fra Europa og hvilket språk som er deres morsmål. Videre vil de vektlegge samfunnsklassen de kommer fra, om de er fra arbeiderklassen eller om de er bønder, og gjerne legge til om de er rike eller fattige. Siden er det viktig å få frem om de er fra øst eller vest i landet. Om de er fra den vestlige delen av landet kalles de gjerne collas, med underliggende betydning av å være mindreverdig eller fattig, eller sett med egne øyne: de jordnære, ydmyke bolivianerne. Folk fra øst i landet kalles gjerne cambas, med referanse til å være ovenpå, gjerne hvitere i huden og bedre stilt økonomisk. Det brukes også som slengord om folk som er gjerrige, egoistiske eller ufine på andre måter, med tydelig henvisning til befolkningen øst i landet. Man kan også være collacambas, det vil si folk fra vest som har flyttet østover. Eller folk som prøver å fremstå som om de har penger, eller eventuelt om folk som har vært fattige, men fått mer å rutte med etter hvert. Helt til slutt og etter mye om og men kommer det svaret vi nordmenn ville startet med, nemlig hvilket land de faktisk er født og oppvokst i, Bolivia.
Dårlig utbygd infrastruktur har hindret mange Bolivianere å reise rundt i eget land, eller mellom landsbygd og by. Det er store skillelinjer mellom urbane og rurale strøk i Bolivia, noe som har bygget opp under fremmedfrykten og rasismen. Et eksempel kan være medisinutdannelsen. Det er stort sett velstående ungdom fra byene som tar medisinutdannelse. Etter den teoretiske delen, følger en periode med turnusarbeid, tilsvarende i Norge. Problemet i Bolivia er at ingen som studerer medisin i byene ønsker turnusarbeid på landsbygda. Og nesten hele Bolivia er landsbygder. Medisinstudentene venter til de får praksis i byen, eller betaler for å få det, mens flerfoldige kubanske leger importeres for å dekke behovet på landsbygda.
Denne ovenfra og ned holdningen som bolivianere fra lavlandet og fra urbane strøk fører overfor resten av befolkningen i landet og særlig overfor urbefolkningen på høylandet, har en kolonial undertone. Urbefolkningens underlegenhet er et resultat av lang undertrykkelse og nedprioritet i samfunnet. Urbefolkningen fikk ikke stemmerett før i 1952 og mange av de eldre man snakker med på gaten kan fortelle at det ikke er mange årene siden de ikke var velkomne på samlingsplassene i byene, i stil med det mer kjente apartheid i Sør-Afrika. Det er fortsatt mange fra urbefolkningen eller fra rurale områder, særlig kvinner, som jobber som hushjelper og tjenere for den rikere middelklassen. I noen tilfeller lever urbefolkningsfamilier eller hele samfunn som moderne slaver inne på privateide landområder. Men denne destruktive samfunnsstrukturen som ofte tilskrives den spanske invasjonen, har røtter lenger tilbake, til Inkaimperiet. Inkaenes samfunnsorganisering innebar ”mita” eller tvangsarbeid. Dette var folkets bidrag til Inka riket. Mange arbeidet størstedelen av året for imperiet og bare i korte perioder på sin egen jord. Selv om dette var et slags offer, kan det likegodt kalles slavearbeid, for de som ikke arbeidet effektivt eller var late ble gjerne slått eller de ”forsvant”.
De gamle samfunnsstrukturene har begynt å endre seg i Bolivia. Urbefolkningen har begynt å stille krav og har styrket seg gjennom effektiv organisering. De er mange når de står samlet og umulig å fortsette å overse slik som tidligere. Presidenten Evo Morales representerer en endringsprosess mot et flernasjonalt samfunn der alle kan delta. Det nye grunnlovsutkastet befester urbefolkningens integritet i det bolivianske samfunn. Et viktig element i grunnloven er at alle urbefolkningsspråkene er lagt til ved siden av spansk som offentlige språk. En flernasjonal stat må sidestille språkene folket bruker til daglig. Mange urfolkssamfunn i Bolivia snakker dårlig eller ikke spansk som følge at de lever på isolerte steder eller ikke har fått skolegang. Det nye grunnlovsutkastet poengterer at offentlige personer må kunne kommunisere på minst språk til ved siden av spansk. Dette gjelder også for eksempel leger som må kunne snakke og forstå sine pasienter på stedet de praktiserer. For første gang er det de ”skolerte” fra byene som må tilpasse seg.
Denne prosessen er ikke udelt enkel å gjennomføre. Det er ikke bare folk i lavlandet som ikke ønsker å lære seg et urfolksspråk. Det er også mange på høylandet og i områder der urbefolkningen er konsentrer som vegrer seg mot å snakke urfolksspråk. Deres foreldre og besteforeldre opplevde undertrykkelse og underlegenhet som følge av deres kulturtilhørighet. De vokste opp i en holdning der språk, musikk, klær og kultur var bedre dersom det kom utenfra; fra Europa eller USA. Mange valgte å ikke lære barna sine urfolksspråk, slik at de ikke skulle bli annenrangs slik de selv følte seg.
Kommunikasjon er helt essensielt for å kunne forstå og tilnærme seg en annen kultur. Når man lærer seg et nytt språk åpner det seg en helt ny verden der man kan ta del, bidra og lære. I Bolivias tilfelle er det egentlig en forståelse og tilnærmelse av egen kultur som har vært oversett eller valgt bort ettersom hvor man kommer fra. Dersom det blir sånn at alle offentlige personer kan håndtere flere språk enn sitt morsmål er man langt på vei i en integreringsprosess.