Soverommet mitt ligger mellom en hagetrapp og vannreserven der all vasking foregår. Døra mi leder rett ut i fellesarealet og veggene mine strekker bare nesten opp til taket. Når det skjer noe utenfor, dvs. i stua, kjøkkenet eller på badet, føles det som om jeg er midt oppe i det, samtidig som jeg ligger i senga mi. En merkelig følelse.
I morges våknet jeg opp til lyden av en kniv som ble omhyggelig slepet. Deretter fulgte lyden av en purke som motvillig ble trukket opp hagetrappa. Jeg sto opp av nysgjerrighet, og utenfor døra sto purka og gryntet skremt. Etter bakbeina heiste de henne opp i taket, mens sønnen dekorerte skrivebordet i stua med store bananblader. Bare noen minutter senere presset de den nyslipte kjøkkenkniven (hvis sløvhet jeg har irritert meg over mange ganger) inn i purkestrupa, til purkas høylytte fortvilelse. Balja som var satt under purka for å samle opp blodet fyltes noe, men i den langtrekkelige grisekampen ble både slaktere og stue rødmalte. Moren min gjentar at frokosten min er servert (noen beskjedne meter unna slakteriet), og med en noe motvillig mage setter jeg meg ned for å spise.
Hva skjer ellers i Copapayo, landets kanskje livligste landsby, og hva gjør vi?
På forhånd av reisen ble vi proppet med store ord; Nord/Sør-problematikk, rikdom og ekstrem fattigdom, Fredskorpset og solidaritet. Rørene vi skulle legge ville gi 2700 familier rent vann og den sosiale betydningen av vår tilstedeværelse var stor. Broer som ville knytte nye mennesker og land sammen gjennom utveksling og kjærlighet skulle bygges; tankene var store, idealismen var høy; men jeg synes dette er viktig da realiteten kan synes å tiltrekkes av disse forventninger, denne idealisme. Om tankene ikke overgår virkeligheten, finnes det da noe å strekke seg etter?
Purka ligger nå i sine respektive deler på bananbladbordet. Hodet henger i hyssing etter øra, og de blinde øya er vendt absurd direkte mot meg.
Copapayo er en nydelig landsby ved en innsjø. Ca. 200 familier bor her, samtlige i murhus som ble bygget etter krigen. Politisk er landsbyen helrød, og nesten samtlige innbyggere over 30 år er eksgeriljasoldater. Under krigen ble byen ødelagt og befolkningen massakrert, men i dag står Copapayo i blomst. Det er godt med jord her og vannet er bedre enn i de fleste andre områder. Dyra beiter fritt og er naturlig innhegnet mellom sjø og fjell. Folket er blide og hyggelige, de nynner liksom på den muntre stemningen som hviler over Copapayo. Av sosiale institusjoner finnes det barnehage, en skole opp til 9. klasse og en morsom kirke. Dessuten har vi en stor fotballbane som brukes tett.
Uroen og fattigdommen som jeg hadde forventet meg, har jeg ikke sett mye til. Den solidaritet og den hjelp jeg gir, føler jeg at jeg får i dobbel porsjon tilbake. Aldri har jeg levd i deiligere omgivelser, og aldri før har jeg opplevd å føle meg så hjemme på et fremmed sted!
Grisefettet står nå og putrer. Veldig rik mat, forteller de meg. Sikkert sant, jeg forstår dem og tilpasser meg, deretter vil jeg nyte.
Vårt praktiske arbeid her nede er variert. Først og fremst har vi ansvaret for engelskundervisningen i 7.-, 8.-, og 9. klasse, hvis engelsklærere ikke snakker engelsk. Det er en lang og vanskelig prosess å lære dem uttale, og få dem til å forstå språket. De er vant til å få diktert setninger og fraser, svarer kun ordrett. De er verdensmestre i å repetere i kor, men tør ikke å leke med språket, si noe feil eller noe som andre ikke har sagt før dem. De pedagogiske tradisjoner vi er vant med og de vi finner i El Salvador, er vidt forskjellige. Uansett er det kult å være førstegangslærer og det er godt å kjenne at vi har noe å lære bort etter opptil 14 år på skolebenken!
Griseblodet som rant ned i balja, blir nå blandet med krydderier og kjøtt, og så tredd ned i purkas velvaskede endetarm. Pølsefest!
Ved siden av engelskundervisning på skolen, leder vi to ganger i uken et engelskverksted for alle interesserte. Her tar vi opp forskjellige temaer og lærer å uttrykke oss på engelsk. Sist gang snakket vi litt om Gud, og på spørsmålet mitt: ”Is God a man?”, svarte studentene ikke uventet i kor: ”Yes!”. Da jeg viste til at jeg er en mann og at Gud umulig kan være som meg, ble vi enige om at Gud er noe annet, noe mer… Slik kan vi dele ideer og tro, og lære et lite stykke språk samtidig. Timene er populære, både blant lærere og studenter!
Videre jobber vi i barnehagen og i en etterskoleordning. Barneinstitusjonene røper at barna fra tidlig av blir henvist til å fullføre halvferdige oppgaver, framfor å skape noe eget. Flesteparten av barna sier at de ikke kan tegne, de kan bare fargelegge sommerfuglen som læreren(e) har tegnet for dem… Litt leit, synes vi!
Jeg digger å delta på de ulike dugnadene som dukker opp! Med gutta har jeg bygget bru etter at store deler av brua sklei ned i elva, kirkeplenen har vi feid over med machete og til uka planlegger vi brigadister imellom å kjøre i gang en rusken-aksjon. Ved å vise arbeidsstyrke- og villighet, ved å gjøre noe utover det planlagte, viser vi at vi bryr oss.
Til slutt vil jeg understreke hvor viktig det er å være sammen med folk på fritida, for å vise solidaritet. Hvor mye bryr jeg meg, og hvor mye kan jeg vise at jeg bryr meg, om jeg ikke vil slå av en prat og bli kjent med folket jeg skal støtte? Hvor troverdig står en internasjonal brigadist fram når den ikke vil delta i fritida, den mest verdifulle tid, til de lokale? Man blir stående utenfor, tror jeg, om man lar være, og et budskapet om solidaritet, om en felles kamp og om et broder- søsterskap mellom de lokale og oss, når ikke fram. Ordene fordufter, når aldri fram dit de har verdi. Vennene mine har gjort meg oppmerksom på dette. De forteller at tidligere internacionales ikke har hengt ut med dem, at de bare har fartet effektivt mellom arbeidsplass og hjem. De lokale har dermed ikke fått et ekte inntrykk av dem, og et fellesskap basert på kjærlighet og forståelse har ikke blitt formet.
For meg er det enkle sosiale liv den viktigste arbeidsplassen, og jeg syns det er viktig å ta vare på min egen tanke og prøve å handle slik de lokale gjør, så mye som sunt er. Jeg kan ikke vise solidaritet utenfra, bare innenfra, derfor vil jeg ta på meg deres sko, tilpasse dem, gå med dem, ta dem med meg hvor hen jeg tasser…
Grisepølsene var gode, men magen min reagerte dårlig på dem. I dag er jeg sjuk. Det er ikke alt vi kan dele, men kanskje mye mer enn noen tror. Neste gang pølsene står på bordet vil jeg allikevel spise av dem, fordi de salvadoranske og norske bakteriekulturene forhåpentligvis har blitt noe sammen, blitt ett. Da kan jeg ta opp det eksklusivt salvadoranske i min tilpassede norske kropp, og bli litt mer broder med salvadoranerne.
Når vennene våre i El-Salvador forstår at vi tilpasser oss dem og ønsker å lære av dem, vil de kanskje også lære noe av oss. Slik kan knytte vi sterke bånd!