De første ukene i San Salvador bodde jeg hos en utrolig søt og gjestfri familie. Familien bestod av mor og far, ei jente på 8 år og en liten hund. Moren i familien jobber i en kvinneorganisasjon, her blant annet med mishandlede kvinner. Faren min jobber med forskjellige prosjekter i hjelpeorganisasjonen "Care". Ettersom San Salvador ikke er noen trivelig by nattestid og mørket kommer tidlig, ble timene mange i den lille familien. Jeg må ærlig innrømme at det føltes ganske sært å måtte tilbringe store deler av tiden hjemme på do. Særlig ettersom jeg ikke vil si at jeg er en "kløpper" i spansk. Tross alt tok det ikke mange dagene før jeg og familien fikk mange fine samtaler, ettersom faren forstod noen engelske ord og tålmodigheten var stor.
Hvor parasittene mine kom fra var og er for meg et stort mysterium. Jeg var den som vasket hendene i tide og utide, og valgte all mat jeg spiste med omhu. Verden var og ble utrolig urettferdig. I tillegg var antibiotika så sterk at den kunne tatt liv av en hest, i hvert fall gitt den en skikkelig "hang over".
Ja, hvorfor ble jeg syk? Et av de største helseproblemene her i landet er nettopp mageproblemer. Store deler av befolkningen har ikke engang råd til å behandle sykdommene. Vann er en mangelvare og utdannelse om hvordan forebygge problemene er stor. Rart hvordan noe som for oss er en selvfølge viser seg som årsakene til et av de største helseproblemene i et land. Ja, verden var og er urettferdig og magen min er et resultat av det. Men det som er mest urettferdig er at jeg er frisk og flytter hjem til trygge, lille Norge om tre måneder.
Nå sitter jeg hos den nye familien min på landsbygda. I morgen bærer det av sted for å arbeide med å grave grøfter i det store vannprosjektet i (femten tusen mennesker skal få innlagt vann i løpet av kommende vår).
"Grave grøfter, bygge broer", som det så fint ble sagt, har plutselig fått en hel ny mening for meg.