Fidel Castro var fortsatt en symbolsk og moralsk viktig person på Cuba, selv etter at han trakk seg tilbake fra politikken og overførte makten til sin bror Raul Castro i 2008. Hans død genererte en voldsom mobilisering. Reaksjonene fra det store flertallet av det cubanske folk bekrefter nok en gang at beundringen for den historiske lederen langt overgår meningene mange har om den nåværende situasjonen.

Fidel Castros lederskap var preget av politisk styring over økonomien. Raul Castro legger til sammenligning større vekt på markedsøkonomien. «For en velstående og bærekraftig sosialisme» var slagordet han lanserte under presentasjonen av de nye økonomiske reformene. Reformene er et resultat av «Retningslinjene for Cubas sosiale og økonomiske politikk» som ble vedtatt på kommunistpartiets VI Kongress i 2011 etter en omfattende høringsrunde.  Det er en samling instrukser for å avnasjonalisere deler av økonomien uten at staten mister kontroll over de viktigste sektorene, øke den nasjonale produktiviteten og å bedre forvaltningen av selskaper.

Retningslinjene og maktoverføringen mellom Fidel og Raul Castro i 2008 markerer overgangen til den femte og inneværende etappen av den cubanske revolusjonen.

Perioden fra maktovertakelsen i 1959 til 1970 regnes som den første etappen. Den var preget av sterk sosial mobilisering, en gradvis radikalisering i retning sosialismen, forsvar mot mot-revolusjonære krefter og en eksperimentering med ulike økonomiske modeller. Frem til midten av 80-tallet ble det knyttet stadig nærere bånd til Sovjetunionen. Dette innebar betydelig økonomisk vekst og fordelaktige avtaler, men også en utvidelse av statsmakten.

Den tredje etappen startet i 1986 med forsøk på å redusere statsbyråkratiet og å rydde opp i tidligere feil. Sovjetunionens fall representerte imidlertid et økonomisk jordskjelv for Cuba. Mellom 1989 og 1994 falt BNI med 34 %, og jordbruksproduksjonen falt med 54 %. På 90-tallet gikk man inn i den fjerde etappen, kjent som «den spesielle perioden». Flere tiltak for å bøte på den økonomiske krisen ble iverksatt, blant annet begrensede markedsreformer og en gradvis åpning for ikke statlig eierskap over landeiendommer og forretninger. Da det verste av krisen var overvunnet, ble flere av disse reformene reversert. 

Cuba har hatt en gjennomsnittlig årlig økning i BNI på 2,5 % de siste fem årene. Unntaket var 2016 da landet opplevde en svak nedgang (- 0,9 %) for første gang på 20 år. Dette skyldtes i stor grad videreføringen av USAs økonomiske blokade, og økonomiske utfordringer i deres viktigste samarbeidsland, Kina og Venezuela.

Reformene som ble lansert i 2011 synes å være av permanent karakter. De avhenger likevel av flere lovendringer, inkludert en grunnlovsreform. Blant annet er lønnet arbeid i private selskap ikke tillat i den gjeldende grunnloven, men er regulert i den nye arbeidsmiljøloven.

De siste fem årene har man redusert antall statsansatte med rundt 600.000. Det er omtrent 12 % av den arbeidsdyktige delen av befolkningen. Totalt jobber om lag 30 % utenfor statsapparatet. Til sammenligning var andelen kun 5 % i 1989. Flertallet jobber i yrker som ikke krever høyere utdanning, blant annet innen tjenesteyting og turistnæring. Selvstendig næringsdrivende har alltid eksistert på Cuba, men som regel i uformell sektor. Den nye loven har til hensikt å formalisere denne sektoren.

Reformene har så langt gitt færre resultater enn forventet. Flere nøkkeltiltak, som å fjerne den doble valutaen, har fortsatt ikke blitt konkretisert. Mange cubanere, inkludert regjeringsmedlemmer, mener at reformprosessen har gått for sent, og at byråkratiet i for stor grad har hindret/begrenset denne. I en evaluering gjennomført av kommunistpartiet i 2016, slås det fast at kun 21 % av de 313 retningslinjene fra 2011 har blitt implementert.

Tilgang på utenlandsinvesteringer som kan reaktivere produksjonen for både det interne markedet og eksport, er fortsatt et prioritert behov. En ny lov som har som mål å tiltrekke utenlandsinvesteringer og bedre tilgang på teknologi, kunnskap og kapital, har blitt lansert. I 2014 ble havnen og industriparken i Mariel (øst for Havanna) ferdigstilt. Den har en strategisk beliggenhet og er en av få havner i Karibia med kapasitet til å ta imot post-Panamax skipene. Den har dermed potensial til å bli et viktig stopp på transportruten mellom Asia og øst-kysten av USA. De lange byråkratiske prosessene for å få godkjenning for investeringsprosjekter, i kombinasjon med USAs blokade, gjør imidlertid at man enda ikke har sett de store fremskrittene.

De enorme sosiale fremskrittene Cuba oppnådde etter revolusjonen i 1959, har også medført store demografiske endringer. Landet har en aldrende befolkning på lik linje med utviklede land. 20 % av befolkningen er over 60 år, den høyeste andelen i Latin-Amerika, noe som legger et større press på den økonomisk aktive befolkningen

Samtidig har landets økonomiske struktur endret seg dramatisk. Tjenesteyting utgjør i dag 69 % av Cubas BNI. Eksport av tekniske og profesjonelle tjenester er landets viktigste ressurs utenfor landegrensene. I dag er det om lag 51.000 cubanske leger og helsearbeidere som tilbyr helsetjenester i 67 land, som en del av bilaterale avtaler mellom land. Det har imidlertid vært en nedgang i antallet de siste årene, grunnet regjeringsskiftene i Brasil og Argentina, så vel som økonomisk nedgangstid i Venezuela. Turisme er den andre viktige inntektskilden, og næringen er i vekst. I 2016 kom det over fire millioner turister til Cuba. Turismen fra USA representerte kun 6 % av besøkende. Andelen kunne vært større, men begrenses av reiserestriksjoner i blokaden.

De økonomiske utfordringene har ikke gitt tydelige utslag på de sosiale indikatorene. Svangerskapsrelaterte dødsfall og barnedødelighet er fortsatt blant de laveste på hele kontinentet. 97 % av befolkningen har tilgang på strøm, og det er ingen barn som bor eller tigger på gaten. Cuba har også høyere grad av likestilling enn resten av kontinentet på flere områder: i 2015 var 66 % av fagutdannede og 63 % av universitetsutdannede kvinner.

Helsetjenester og utdanning er fortsatt universelle og gratis, men kvaliteten på tjenestene har blitt dårligere de siste årene. Det har blitt vanligere at elever får ekstraundervisning, noe som også gir lærere en ekstrainntekt. På sykehusene er det nå lengre ventelister, mye grunnet den store andelen leger og helsepersonell som jobber utenfor Cuba. USAs økonomiske blokade vanskeliggjør vedlikehold av infrastrukturen på øya, samt begrenser tilgang på utstyr og medisiner. Boligpolitikk og kollektivtransport er også under press. Staten kontrollerer grunneiendommen på Cuba, og derfor har man ikke uregulerte bosetninger og slumområder som i resten av Latin-Amerika. Til gjengjeld bygges det lite, bygningsmassen forfaller og overbefolkning er stadig mer vanlig, med opptil tre generasjoner i samme leilighet. Når det gjelder kollektivtransport har de private tilbyderne vokst i urbane strøk, med høye priser. Billettprisen på offentlige busser tilsvarer to cent, men tilbudet er ikke tilstrekkelig. På samme strekning kan man ta en privat dele-taxi, men til en pris på mellom én og to dollar.

På begynnelsen av 90-tallet var det cubanske samfunnet preget av høy likhet. De senere tids økonomiske reformer og fremveksten av privat sektor har imidlertid brakt med seg økt sosial ulikhet. Lønnsforskjellene i staten har økt drastisk. Pensjonister og ansatte i sektorer utenfor turisme eller den dollar-styrte økonomien er dårligst stilt, med en gjennomsnittslønn på 25 USD. De som jobber innen eksportindustri, helse eller turistindustrien tjener mye mer. Det er likevel ikke helt rettferdig å sammenligne med andre land, da grunnleggende velferdstjenester og kulturtilbud er gratis eller kraftig subsidiert.

Den cubanske arbeiderstanden er høyt utdannet: 22 % har universitetsutdannelse. Flere forlater nå statlig sektor nettopp på grunn av lave lønninger. Mange, særlig unge, finner heller ikke jobbmuligheter i privat sektor, og migrerer ut av landet.

I den gryende private sektoren kan lønnsnivået være mye høyere. De mest lønnsomme virksomhetene er konsentrert i de større byene og er relatert til turistindustrien: kafeer, restauranter og overnatting. Blant middelklassen er det vanlig å leie ut en del av leiligheten sin. Ved 20 dagers utleie i løpet av en måned kan man tjene opptil 600 USD. Selv etter skatt sitter man igjen med om lag 380 USD, som utgjør 15 ganger så mye som gjennomsnittlig lønn i statsapparatet.

Både eiere og ansatte i private selskaper er organisert i samme fagforening.  Det er dermed behov for opprettelse av en cubansk arbeidsgiverforening, slik at fagbevegelsen har en motpart de kan forhandle med på flere nivåer. Regjeringen har nylig anerkjent at det som lenge har blitt omtalt som «arbeid for egne midler», i virkeligheten er en voksende privat sektor. Fremveksten av små og mellomstore bedrifter har også bidratt til en økning i lønnsforskjeller, hovedsakelig mellom arbeidsgivere og arbeidstakere.

Cuba har et stort potensial for å øke egen matproduksjon på grunn av særlig gode naturlige forutsetninger for jordbruk. I 2008 importerte de likevel om lag 80 % av maten de spiste. Samtidig lå om lag 50 % av dyrkbar jord brakk. Dette skyldtes både manglende investering og arbeidskraft, og en stadig økning i ikke-dyrbar jord på grunn av en invasjon av fremmede plantevekster.

Flere tiltak har blitt gjennomført. Mellom 2009 og 2016 fikk over 280.000 bønder tilgang på jord på åremål. Fra å tidligere ha utnyttet kun 25 % av den dyrkbare jorda, har kooperativer og småbønder i dag kontroll over 70 % av jorda. Kooperativene og småbøndene har også blitt mindre avhengig av importerte innskuddsmidler, og har utvidet bruk av produksjonsmidler som gjør matproduksjonen både mer økonomisk og økologisk bærekraftig. Samtidig har de statlige prisene for handel med jordbruksvarer forbedret seg betraktelig.

På tross av dette har ikke den totale matproduksjonen økt særlig. Ifølge offentlige tall har den økt 0,9 % årlig mellom 2008 og 2016. Likevel importeres det nesten like mye mat, noe som koster Cuba rundt 2.000 millioner USD årlig.

Den stadig styrkede rollen til kooperativene og småbøndene er det som kan forbedre landets matproduksjon. Det avhenger imidlertid av økte tilskudd, og fjerning av en del byråkratiske reguleringer og mellomledd mellom produsenter og forbrukere.

På tampen av 2014 annonserte Raul Castro og daværende president i USA, Barack Obama, en oppmykning av forholdet mellom de to landene. For Cuba var det en symbolsk triumf, da USA har måttet anerkjenne at den økonomiske blokaden ikke har ført til politisk endring, og heller enn å isolere Cuba ble USA isolert fra Latin-Amerika i økende grad

Dersom avspenningen videreføres vil dette bety endring innenfor handel, investeringer, turisme, og, ikke minst, en kraftig påvirkning på kulturen. Frem til i dag har den imidlertid hatt få praktiske konsekvenser, med unntak av økningen i akademisk utveksling og besøk av politikere og bedriftsledere fra USA for å forberede fremtidige investeringer.

USA er tydelig på at deres intensjon er å endre taktikken, ikke målet. De jobber fortsatt for å endre det politiske systemet på Cuba, og grunnmuren i blokaden har ikke endret seg. Fra oppmykningen av relasjonene og frem til medio 2016 har USA bøtelagt åtte virksomheter for 2,837 millioner USD, for å ha handlet med Cuba og andre stater på USAs svarteliste[1].

Endringene består i hovedsak i å fremme holdnings- og verdiendringer blant noen aktører, som entreprenører, middelklassen og ungdom, for at disse skal jobbe for samfunnsendringer basert på et mer individualistisk og konkurransepreget samfunn. I en tale til eksilcubanere i Miami i juni 2017 gav Trump uttrykk for ønsker om en hardere linje overfor Cuba, og at Obamas oppmykning overfor landet skulle oppheves. I realiteten gjeninnfører Trump kun deler av handelsrestriksjonene som Obama fjernet. Det blir vanskeligere for amerikanere å besøke Cuba som turist. I tillegg gjeninnføres flesteparten av restriksjonene på handel med selskaper som knyttes til det cubanske militæret, noe som inkluderer mange statlige hoteller og restauranter på Cuba.

Kommunistpartiet er fortsatt den ledende politiske kraften på Cuba, i tråd med landets grunnlov. Det gjennomføres periodiske konsultasjoner med befolkningen. I 2016 samlet partikongressen om lag 670.000 medlemmer og aktivister for å diskutere den nye sosiale og økonomiske modellen, og den sosiale og økonomiske utviklingsplanen frem mot 2030. Resultatene fra denne konsultasjonen er enda ikke publisert.

Regjeringen og kommunistpartiet har siden lanseringen av Retningslinjene i 2011 uttrykt et behov for økt desentralisering. På tross av dette skjer en sentralisering av de viktigste politiske beslutningene. En viktig endring vil ta plass i februar 2018, da Raul Castro og de øvrige representantene fra generasjonen som satte i gang revolusjonen i 1959 trekker seg fra sine verv. For øyeblikket er visepresident Miguel Díaz Canel den mest sannsynlige etterfølgeren til presidentembetet.

For å stimulere til fornyelse av lederskapet, vedtok den VII partikongressen nye retningslinjer for valg. De satte blant annet en grense på ti år for hvor lenge en person kan inneha lederposisjoner i staten, og forbød folk over 60 år å ta lederverv i kommunistpartiet.

Cuba har et unikt valgsystem med direkte valg i mange og små valgkretser, der enkeltpersoner, uavhengig av partitilhørighet, velges på transparent vis. Ledelsen velges ved indirekte valg og er dominert av kommunistpartiets representanter.

Opposisjonsgrupperinger er formelt sett forbudt, og disse kalles dissidenter. De har imidlertid liten politisk betydning. Flere av opposisjonslederne har blitt anholdt av politiet et par dager, ofte i tilknytning til uautoriserte aktiviteter. Mange av opposisjonslederne har de siste årene reist stadig mer rundt om i verden for å gi uttrykk for sine politiske holdninger, og for å samle støtte for sine politiske kampanjer mot regjeringen. Disse har imidlertid hatt begrenset innflytelse.

Cubanere har svært høy organisasjonsgrad. Dette er en meget nyttig erfaring på mange måter. Det kommer blant annet til syne gjennom det statlige systemet for risikohåndtering og beredskap ved naturkatastrofer, der Cuba er et foregangsland på verdensbasis. Det er også et viktig komplement til de statlige institusjonene når det kommer til å oppdage og ta seg av syke og skadede eller andre med behov for assistanse.

Det har ikke vært større endringer i den organisatoriske strukturen i samfunnet. Organisasjonsgraden holder seg høy, men de viktigste sosiale organisasjonene for kvinner, ungdom, småbønder, arbeidere, studenter og lignende har ikke fornyet seg med tiden. De opprettholder en vertikal struktur og har mistet noe av sin mobiliseringsevne, særlig blant ungdom. Det har heller ikke oppstått nye representative sosiale organisasjoner.

Landsorganisasjonen CTC har sagt at de har to roller: Å presentere og få aksept for regjeringens beslutninger hos arbeiderne, og å representere arbeidernes interesser overfor myndighetene. Det ser ut som den siste er blitt prioritert til i økende grad, spesielt hos lokale tillitsvalgte. Selv med disse begrensningene har det cubanske samfunn blitt stadig mer åpent og inkluderende, parallelt med at det blir mer mangfoldig. Blant annet har religiøse og seksuelle minoriteter lyktes i å redusere diskrimineringen de ble utsatt for.

De største avisene, TV- og radiokanalene har ikke endret seg mye. De er fortsatt mer statlige enn offentlige, og fungerer ikke som meningsdannende verktøy. Ledelsen i Kommunistpartiet har lenge kalt på en ny og mer kritisk journalistikk, men lite har skjedd. Det er likevel en åpning for flere kritiske ytringer fra befolkningen i disse mediene.

Overfor den overveldende monotonien i de offisielle mediene og den begrensede internett-tilgangen har det utviklet seg et privat system kalt «pakken» (el paquete). Informasjonspakken på 1 TB sirkulerer via USB og eksterne harddisker, den oppdateres ukentlig, inneholder informasjon av varierende kvalitet, og koster om lag 0,8 USD. Staten kontrollerer ikke pakken, men forbyr den heller ikke. Andre former for meningsdanning, som kino og teater, har en lang historie på Cuba, og er ofte mer mangfoldig og presenterer mange ulike og kritiske synspunkt.

Flere nye og varierte stemmer som ytrer seg om nåtiden og fremtiden for landet har gjort seg kjent, hovedsakelig via nettet, på blogger og sosiale medier. Frem til 2015 eksisterte åpen tilgang til internett kun hos statsinstitusjonene, men disse var underlagt sterk kontroll. Det fantes få offentlige steder med nettilgang, og lite nettilgang i hjemmene til folk. Selv om Cuba fortsatt er et av landene med lavest nettilgang i regionen, har man siden 2015 åpnet 250 soner med fri tilgang, hovedsakelig i offentlige parker og plasser, og det åpnes stadig flere.

I løpet av disse sonenes første år har det vært vanlig å se hele familier samlet foran en skjerm, der de kommuniserer med familiemedlemmer som bor i utlandet. Siden 2016 utvidet man også nettilgangen i private hjem. Det finnes ikke pålitelige tall på bruk av internett og sosiale medier i landet, men det er åpenbart at det er i vekst. Det har også vært en økning i åpne forum for diskusjon omkring relevante tema for landets politiske situasjon og utvikling. Tidsskrifter, tenketaker, universiteter og debattgrupper beriker de ulike synene på den nasjonale virkeligheten.

De siste årene har det skjedd en merkbar kulturell endring blant det cubanske folk, og det kollektive selvbildet på Cuba har endret seg. Frem til 80-tallet rådet en idé om at landets fremgang var nært knyttet til kollektiv velferd og goder. Regjeringen ble sett på som en del av «viet», mens de i dag stadig oftere refereres til som «dem». Fremveksten av privat sektor og økt markedsstyring styrker opp under denne tendensen. De solidariske og patriotiske verdiene veier fortsatt tungt, men ideer om individuell fremgang og problemløsning får stadig større fotfeste.

Krisen på 90-tallet ble sett på som en statlig og økonomisk krise. Med det har det også vokst frem en idé om at det er i privat sektor man finner effektive løsninger.

Det var en prestasjon at Cuba overlevde krisen uten omfattende strukturtilpasningstiltak og uten større menneskelige kostnader. Men de lyktes ikke å komplementere det med en god gjenreisning av økonomien. Det har gitt grobunn for liberale og individualistiske visjoner. Svekkelsen i kvaliteten på utdanningen, og en viss utmattelse av den hegemoniske diskursen styrker også de nye visjonenes fotfeste. Endringene er mest synlige i den yngre generasjonen som ikke har kjent hverken den harde tiden før revolusjonen, eller revolusjonens gullår Mange av de som har hatt mulighet til å reise og sammenligne seg med andre land, synes nå å satse på et samfunn som er mer åpent og mangfoldig, uten at de store sosiale seirene som Cuba fortsatt viser går tapt. Det som skjer på Cuba i dag er en kulturell disputt om en fremtid i emning