Artikkelen ble skrevet rett før Barack Obama og Raul Castro kunngjorde endringer i forholdet mellom USA og Cuba 17. desember 2014. Det kan du lese mer om i denne pressemeldingen og andre nyhetssaker på vår nettside. I februar 2015 besøkte også Brende, som den første norske utenriksministeren, Cuba. Les mer om dette her.

Kanskje vil skiftet av statsleder fra Fidel til Raúl Castro bli husket som starten på en ny, særpreget fase for den cubanske sosialismen, slik en kan identifisere andre distinkte faser siden revolusjonen i 1959: Frem til rundt 1970 var Cuba preget av voldsom idealisme og folkelig mobilisering, men også svake institusjoner og eksperimentering med økonomiske modeller med varierende resultat. I de påfølgende årene, frem til midten av åttiårene, kopierte en mange institusjoner og praksiser fra Sovjetunionen. Hverdagen ble mer forutsigbar og økonomisk trygg, med gunstige handelsordninger med stormakten i øst, men også mer preget av en paternalistisk og kontrollerende stat.

Etter Sovjetunionens oppløsning fulgte den såkalte spesialperioden, med dyp økonomisk krise. Fidel Castro ledet innføringen av begrensede markedsreformer, for å stoppe den brå økonomiske nedturen. Så snart det verste av krisen var over, ble flere av disse skrudd tilbake.

Når hans bror og president Raúl Castro nå tar til orde for å «oppdatere modellen», er det først og fremst et forsøk på å få fart på økonomien, selv om også politiske endringer finner sted. Myndighetene tillater mer privat og kooperativt eierskap, og mer marked. Målet er at 60-70 prosent skal jobbe i det offentlige, mot 95 prosent i 1989, da Cuba hadde en av verdens mest sentraliserte økonomier. En går lengre enn under reformene på 1990-tallet, og endringene blir trolig varige denne gangen.

Som ledd i prosessen begynte en i 2008 å gi selvstendige bønder bruksrett – ikke eiendomsrett – til statsjord som lå brakk. I april 2010 uttalte Raúl at staten har mer enn én million «overflødige» ansatte, og få måneder senere ble det åpnet for privat næringsdrift i 178 spesifikke yrkeskategorier. En får opprette et enkeltmannsforetak som sykkelreparatør eller fruktskreller, men også større virksomheter, som et spisested med femti sitteplasser og egne ansatte. I 2013 gav man statsansatte mulighet til å ta over driften av visse statlige bedrifter, og å drive dem som kooperativer.

Reformene har gitt varierende resultater. Utvalget av matvarer har for eksempel blitt bedre, men en har ikke fått den forventede produktivitetsveksten i jordbruket. Servicetilbudet er bedre og mer variert, men prisene har steget på en del varer og tjenester.

Samtidig reiser endringene praktiske og ideologiske problemstillinger. Høsten 2013 kunngjorde myndighetene at de ville stenge private klesbutikker, fordi disse driver med spekulasjon. Det er ikke galt å tjene penger, men under sosialismen skal kilden til rikdom være produktivt arbeid. De stengte også private 3D-kinoer, angivelig av kulturpolitiske hensyn. Tiltakene vakte sterke reaksjoner, da de statlige klesbutikkene med importklær er dyre, og de statlige kinoene ikke viser 3D-film.

Da myndighetene la ut biler for salg i januar 2014, viste det seg at nybilene koster flere ganger mer enn i et hvilket som helst annet land. Myndighetene sier at avgiftene skal finansiere bedring av kollektivtransporten, og slik fungere omfordelende. Et halvår senere hadde en imidlertid solgt under hundre biler på landsbasis – alle brukte.

En ny investeringslov og åpningen av frihandelssonen Mariel, begge i 2014, skaløke mengden utenlandsinvesteringer og gi landet bedret tilgang på teknologi, kunnskap og kapital. Havnen og industriparken i Mariel vest for Havanna, bygget med brasiliansk kapital, har en strategisk beliggenhet og kan bli en viktig inntektskilde, særlig om USA åpner for mer økonomisk kontakt. Den er en av fåhavner i Karibia med kapasitet for såkalte post-Panamax-skip, som i skrivende stund ikke kommer gjennom Panama-kanalen. Med utvidelsen av kanalen i 2015 vil Mariel kunne brukes som omlastningshavn mellom Asia og USAs østkyst, hvor en mangler slike havner. Høyt kvalifisert arbeidskraft og gode skattebetingelser skal lokke utenlandsk kapital til sonen.

Mens Cuba tidligere fikk investeringer fra Sovjetunionen, er en under dagens globaliserte kapitalisme nødt til å forholde seg til private investorer for overføring av teknologi, kunnskap og kapital. Men de fleste investeringer vil fortsatt skje gjennom tidsbegrensede fellesforetak, såkalte joint ventures, hvor den cubanske staten er majoritetseier. Frihandelssonen kan gjøre det mulig å hente gevinst av globaliseringen uten å eksponere befolkningen for kapitalisme i særlig grad.

De siste årenes reformer synes ikke å ha påvirket Cubas sosiale indikatorer merkbart. Landet har den laveste barnedødeligheten i regionen og ligger i teten når det gjelder levealder. 97 prosent av befolkningen har innlagt strøm, og ingen barn bor på gaten. Utdanningssystemet er viden kjent og blir jevnlig berømmet av FN.

Imidlertid vet alle cubanere at boligmassen er forfallen og utilstrekkelig, og at mange lærere forlater undervisningssektoren på grunn av lave lønninger. De husker at 26 psykiatriske pasienter døde under en kuldebølge i 2010, som resultat av grov omsorgssvikt. Dette er ikke representativt for det offentlige helsetilbudet, som fortsatt regnes som Latin-Amerikas beste. Men en har fått flere helsekøer, da mer enn femti tusen helsearbeidere befinner seg på utenlandsoppdrag. USAs blokade bidrar til mangel på utstyr, medisiner og ressurser til vedlikehold.

Ansatte i helsevesenet fikk økt sine lønninger våren 2014, men de fleste lønninger er ikke tilstrekkelige, noe også Raúl Castro har erkjent offentlig. Det hjelper at mye er gratis eller subsidiert: Bolig, helse, utdanning, strøm, vann, lokaltransport, utvalgte kulturtilbud, ekstra mathjelp for de fattigste. For prisen av en dollar tar en bussen 60 ganger eller går på kino 12 ganger. Men andre varer og tjenester (vanligvis importerte produkter eller luksusprodukter) er tvert imot tungt skattebelagt, og priset i såkalte konvertible pesos, som er mer verdt enn de nasjonale pesos som lønn utbetales i. For et par importerte joggesko må en fort ut med en månedslønn eller to.

Dersom systemet skal leve videre, trengs justeringer. Ta for eksempel subsidieordningene. Disse ble innført i en annen tid, og tar ikke høyde for at 60 prosent av cubanerne nå har andre inntekter enn en statlig lønn, som pengeoverføringer fra utlandet og inntekter fra egne bedrifter. Noen ganger utgjør disse inntektskildene svært høye beløp. Myndighetene vil gå fra universelle til behovsprøvde velferdsordninger, for å unngå å subsidiere folk som ikke trenger det. Forsyningsblokken (noe misvisende blir denne omtalt som rasjoneringsblokken i våre medier), som har sikret alle cubanere en varierende mengde subsidiert mat siden 1962, fases gradvis ut og dekker nå bare rundt en ukes forbruk hver måned. Resten må en kjøpe til høyere priser.

Samtidig avskaffes systemet med to valutaer. Ordningen har sine røtter i legaliseringen av dollar i 1993, som skulle bidra til å få hard valuta inn i en kriserammet økonomi. Senere ble dollar erstattet med såkalte konvertible pesos, som i praksis fungerer som dollar og har omtrent samme verdi (på Cuba). Ordningen med to valutaer fyller ikke lengre sin opprinnelige funksjon og har blitt et symbol på sosiale skiller. Å avskaffe den er komplisert og risikabelt, men må gjøres. Myndighetene har prøvd å dempe forventninger hos lønnsmottakere som håper på en kraftig økning i sin kjøpekraft når nasjonale pesos blir enerådende. Reformen ventes å bidra til økt produktivitet og vekst.

Den økonomiske veksten havnet på 2,7 prosent i 2013 og blir trolig lavere i 2014. Flere av selskapene som for noen år siden lette etter olje utenfor Cubas kyst, har trukket seg. Men det finnes også positive tegn. Én gang var 85 prosent av utenlandshandelen med Sovjetunionen. Nå har en klart å spre handelen på flere land, selv om Venezuela er klart størst. Mens en tidligere baserte seg kun påsukkereksport, er pengeoverføringer fra utlandet, turisme, eksport av nikkel og medisiner nå viktige inntektskilder. Den største eksportartikkelen er utleie av personell, hovedsakelig helsearbeidere. En tredel av verdens land mottar slike tjenester fra Cuba, mange som bistand. I fremtiden vil bare de fattigste landene få hjelpen gratis og nylig sendte en 10 000 leger til Brasil, mot betaling.

Samtidig som mange reiser midlertidig gjennom slike statlige programmer, har det blitt lettere å reise til utlandet på eget initiativ: I januar 2013 forsvant kravet om utreisetillatelse. Selv om det å få visum til et annet land ofte er et stort hinder, har emigrasjonen økt siden endringene trådte i kraft. Flere titalls tusen emigranter har også søkt om å flytte hjem til Cuba etter at de nye migrasjonsbestemmelsene kom på plass. Men det er flere som reiser, og det at mange av dem er unge, bidrar – sammen med en lav fødselsrate – til at landet står overfor en eldrebølge.

Det politiske systemet på Cuba er grunnleggende det samme som før. Likevel er samfunnet flere hakk mer tolerant og inkluderende enn for ti, tjue eller tretti år siden.

Kommunistpartiet er fortsatt «samfunnets ledende kraft» ifølge Grunnloven. Med jevne mellomrom arrangerer partiet folkespørringer, som i 2010-2011, hvor flere millioner deltok. De kom med innspill til partiets arbeidsplan, som at det burde bli lettere å reise til andre land. I 2013 arrangerte fagbevegelsen en utspørring om den nye arbeidsloven blant sine medlemmer.

Ved valg stemmer en ikke på partier, men på personer. Det finnes parlamentsmedlemmer som ikke er med i partiet, og nå dessuten en person som har stemt imot et lovforslag for første gang i historien: Presidentens datter Mariela Castro mente at den nye arbeidsloven ikke i tilstrekkelig grad verner om seksuelle minoriteter. Valgsystemet gjør det praktisk talt umulig for en åpent opposisjonell å bli valgt inn, fordi de må godkjennes av valgkommisjoner som domineres av tilhengere av systemet. Men det er mulig å uttrykke misnøye. I parlamentsvalget i 2013 var det 14 prosent som valgte enten ikke å stemme ellerå annullere stemmeseddelen.

Religiøse, som lenge ble utsatt for diskriminering, er fullverdige samfunnsborgere. Fjernsynskampanjer tar til orde for toleranse overfor seksuelle minoriteter, men machoholdninger rår fortsatt i deler av befolkningen.

Tabu etter tabu har blitt brutt i det offentlige ordskiftet. Men ekskludert fra det gode selskap er fortsatt de mer eksplisitt uttalt og gjerne organiserte opposisjonelle, som ikke slipper til i media, og fremstilles som kjøpt og betalt av USA. Opposisjonen møter trakassering, kortvarige arrestasjoner og nektes i noen tilfeller jobber. Men etter at myndighetene fjernet systemet med utreisetillatelser, reiste mange av Cubas mest kjente opposisjonelle verden rundt på turné. Det sirkulerer rykter på Cuba om at myndighetene vil legge til rette for en «lojal opposisjon» i parlamentet, det vil si en opposisjon som respekterer grunnloven og avviser utenlandsk innblanding.

Mange observatører er opptatt av generasjonsskiftet som nærmer seg. Raúl Castro stiller neppe til gjenvalg som president i 2018. Faller han fra før det, tar visepresident Miguel Díaz-Canel over. For å sikre rotasjon skal ingen i fremtiden inneha høyere politiske verv i mer enn to femårsperioder.

Kommunistpartiet har lenge hatt kontroll med de fleste medier i landet. Men for fjernsynsmediets del ble dette monopolet i praksis opphevet idet myndighetene i januar 2013 åpnet for at den latinamerikanske, venstreorienterte fjernsynskanalen Telesur kan sende direkte tolv timer for dagen. Den har for eksempel sendt taler av Barack Obama, et innslag om et nordkoreansk skip på vei fra Cuba med bortgjemte våpen som ble stoppet i Panama, og venezuelanske opposisjonspolitikere fikk prate i timesvis under den nasjonale dialogen våren 2014. Med Telesur kommer samtidig cubanerne tettere på de sosiale problemene og kampene som preger nabolandene.

Men det er også endring i de tradisjonelle mediene. Rommet for å stille spørsmål ved offisiell politikk har økt, også i viktige fora som fjernsynets debattprogramMesa Redonda, som lenge har blitt kritisert for å unnlate å ta opp viktige problemer på Cuba. Filmindustrien har alltid vært mer politisk uavhengig. Men årets storfilm, Conducta, vakte særlig debatt. Filmen, som fikk ordinær distribusjon og vennlig omtale i partipressen, tar for seg temaer som fattigdom, rusmisbruk, dobbeltmoral, tap av verdier, forfall i skolevesenet og beskriver til og med Cuba som et land hvor folk blir fengslet av politiske grunner (ifølge Amnesty hadde Cuba fem samvittighetsfanger per august 2013).

Ifølge Cubas statistiske sentralbyrå (ONEI) har 26 prosent av cubanerne nettilgang, men et flertall av disse har bare epost og eventuelt nasjonalt intranett. De fleste nettforbindelser er svært trege, trass i at det ble lagt en fiberoptisk kabel fra Venezuela i 2011. Denne skulle bryte det som cubanske myndigheter ser på som en nordamerikansk nettblokade. De ble nemlig nektet å koble seg på det viktigste fiberoptiske nettet i Karibia, som er amerikanskeid. Cuba åpnet et hundretalls nye nettkafeer i 2013, med raskere tilgang (2 Mbit/s) men stive priser (4,50 dollar per time). I mai 2014 åpnet man for epost på mobiltelefonen, et tilbud som ble så populært at mobilnettet ble overbelastet.

I mangel på nettilgang tyr mange til «ukespakken», El paquete semanal. Dette er en samling med de siste tv-programmene (såpeserier, skjønnhetskonkurranser, reality shows og dokumentarer) og annet digitalt innhold som dataspill og nedlastede nettsider. Flere tusen personer er involvert i distribusjonen. Noen går fra dør til dør og kopierer «pakken» fra en bærbar harddisk til kundens datamaskin. Abel Prieto, tidligere kulturminister og nå rådgiver for Raúl Castro, har sagt at også revolusjonære benytter seg av tilbudet, og at det ikke ville gi mening å forby dette.

Fremgangen til BRIKS-landene (Brasil, Russland, India, Kina og Sør Afrika) er viktig for Cuba, som har gode relasjoner til samtlige av statene. Cuba sender som nevnt leger til Brasil, og Kina har kunnet tilby Cuba kreditter, som landet ellers har vanskelig for å få under blokaden. Kinesiske busser og forbruksvarer erå se over alt. Sommeren 2014 fikk Cuba besøk av både Kinas president Xi Jingpin og Russlands president Vladimir Putin.

Russland slettet nylig 90 prosent av Cubas utenlandsgjeld til landet, som stammer fra Sovjettiden. Dette trenger ikke bety at Cuba får så mye mer å rutte med, for nå har man gått med på å betale avdrag på de 10 prosentene som står igjen. Tidligere anerkjente ikke Cuba gjelden og betalte følgelig ingenting. Men Russland har forpliktet seg til å reinvestere et tilsvarende beløp, og enighetenåpner for tettere økonomiske relasjoner, og legger press på andre kreditorer for åslette gjeld.

Situasjonen i Latin-Amerika er i skrivende stund fordelaktig for Cuba, og Dilma Rousseffs gjenvalg i Brasil fikk nok ledelsen på Cuba til å puste lettet ut. Den radikale ALBA-alliansen, som Cuba og Venezuela startet i 2004, har blitt noe mindre synlig etter Hugo Chávez’ død i 2013 og synes å ha mistet noe av sitt opprinnelige momentum, men spiller fortsatt en viktig rolle. Prosjektets fremtid henger sammen med hvor vidt Venezuela – som er det økonomisk mektigste medlemmet – klarer å overvinne en rekke vanskeligheter. Cuba markerte seg nylig som en av initiativtakerne til CELAC, et latinamerikansk forum for multilateral dialog som nå består av 33 stater, og som vert for organisasjonens toppmøte i 2013. En historiens ironi: USA fikk Cuba kastet ut av Organisasjonen av amerikanske stater i 1962. Hos CELAC er Cuba med, mens USA og Canada ikke får være det.

Det ble en internasjonal nyhetssak da Barack Obama og Raúl Castro håndhilsteunder bisettelsen av Nelson Mandela – en gammel venn av den cubanske revolusjon. Men selv om Obama eller den kommende presidenten i Det hvite hus skulle ønske å fjerne blokaden, vil nok denne prosessen skje gradvis, da politikken består av flere komponenter, og også er nedfelt i lover. Enn så lenge deler USA fortsatt ut millionbøter til banker og bedrifter i tredjeland for å haøkonomiske forbindelser med Cuba. I Latin-Amerika har det vakt oppsikt atUSAID forsøkte å kartlegge og organisere cubanske ungdommer gjennom det spesialopprettede SMS-nettverket Zunzuneo, og at de lokket peruanske, venezuelanske og costaricanske studenter til å dra til Cuba for å drive politisk virksomhet, under dekke av en kampanje mot HIV.

Norge er en alliert av USA, men den rød-grønne regjeringen styrket båndene til Cuba. Norge har bidratt med å finansiere cubanske legers arbeid på Haiti, og landene samarbeider om fredsprosessen i Colombia. I 2010 skrøt daværende generalsekretær i Norsk Røde Kors, Børge Brende, av cubansk kriseberedskap. Hvordan han forholder seg til landet som utenriksminister, gjenstår å se.