Venezuela har over tid gått i en mer og mer autoritær retning, og gradvis har regimet blitt mer personalistisk. Siden 2013, og inntoget av president Nicolás Maduro, har landet stått i en økonomisk krise. I 2015 ble det meldt om inflasjon på over 100%, som steg til nærmere 80 000% mot utgangen av 2018. Situasjonen ble ytterligere forverret i 2018, da det etter valget oppstod en politisk krise. Den politiske krisen handler i stor grad om utfallet av valget. Maduro ble utropt som vinner, tross opposisjonens påstander om irregulære hendelser. Dager senere utroper parlamentsleder Juan Guaidó seg til interimpresident, og vil skrive ut nyvalg. Folket tar til gatene og protesterer mot Maduro. Protestene møtes med voldelig handlinger fra statsapparatet. Vesten får lese om utallige brudd på menneskerettighetene og umenneskelig behandling av disse politiske motstanderne. I norske medier rapporteres det om hungersnød og politisk vold. Infrastrukturen i landet og den politiske styringen gjorde ikke at Venezuela i stor grad har klart å håndtere covid-19. Den politiske situasjonen har gjort at opposisjonsleder Guaidó tidvis har vært i eksil i USA. Norge har bidratt til å legge til rette for fredssamtaler mellom regimet og opposisjonen.

Røttene og årsakene til dagens sitasjon kan dateres langt tilbake, til både den kalde krigen og Chávez’ styre. Likevel er bildet vi i vesten sitter med ikke fullstendig, og sjeldent fremstilt på en måte som gir leseren nok kontekst. Narrativet vi har i Norge, er preget av det amerikanske og liberale synet. Venezuela, som en del andre latinamerikanske land, er ofte ikke gjenstand for medienes oppmerksomhet her i Norge. Vi kan lese om valg, opptøyer og en politisk analyse en gang iblant, men ofte er informasjonen det norske folk får servert hentet fra store mediehus som AP News eller NTB, og ikke redaksjonenes egen journalistikk. Det finnes ingen norsk utenrikskorrespondent i Latin Amerika, kun noen få frilansjournalister dekker regionen. Hvorfor er det vanskelig å forstå Venezuela? Og hvem er aktørene?

Venezuela har i nyere tid møtt mye kritikk fra vestlige, liberale stater som USA og EU-landene (herfra kalt vesten) på grunnlag av trenering av politiske og sivile rettigheter. Amnesty melder på sine sider om utenomrettslige henrettelser, unødig bruk av makt, tilfeldige arrestasjoner og tortur mot regimekritikere. Vesten har innført sanksjoner mot regimet og personer assosiert med det. Den vestlige, liberale kritikken står sterkt. Det ble allerede innført sanksjoner mot tidligere president Hugo Chávez' regime, og ble innført ytterligere sanksjoner rundt krisens begynnelse i 2014. I 2013 døde Chávez av kreft som har ført til at landets regionale og internasjonale posisjon står på spill. På grunn av geografi og en av verdens største forekomster av olje, har Venezuela gjennom Chávez' lederskap klart å posisjonere seg som en regional makt. Til tross for å være "politisk isolert", ble mange land avhengig av Venezuelas oljeeksport, og landet opplevde økonomisk vekst under Chávez. Etter Chávez’ død faller det på hans utpekte Nicolás Maduro å fortsette chavismen og opprettholde landets innflytelse i regionen.

Om ikke Chávez’ dødsfall førte med seg stor nok krise, gjennomgikk oljemarkedet et kraftig prisfall i 2014 som utløste en økonomisk krise i landet. Inflasjonen steg, og mange venezuelanere led under store varemangler. Under opposisjonens lederskap tok folket til gatene, og demonstrantene la skylden på regimet. Maduro, en allerede delvis upopulær leder, sin oppslutting sank. Daglige protester og eskalering i demonstrasjonene førte til at regimet sendte væpnede styrker for å kue protestene. Samtidig som protestene fyller gatene i Caracas og andre byer, begynte regimet sakte å gå løs på parlamentets makt.

I demokratiske regimer er makten ofte fordelt på tre grener; den lovgivende (parlamentet), den utøvende (regjeringen/presidenten) og den dømmende makt (domstolene). Disse skal være uavhengige av hverandre og sørge for at de andre grenene holder seg til sine saksfelt (såkalte chekcs and balances). Parlamentets oppgave er å vedta lover, godkjenne budsjett og kontrollere den utøvende makt. I oktober 2016 fratar høyesterett parlamentet sin budsjettmakt, som fører til at de folkevalgte ikke lenger sitter med muligheten til å bestemme hvordan nasjonalbudsjettet skal fordeles. Opposisjonen hadde for første gang siden før Chávez tatt kontroll over parlamentet og den venezuelanske høyesteretten består på dette tidspunktet av dommere utnevnt av den forrige parlamentsammensetningen, som var lojal til Maduro. Høyesterett fortsetter å hindre parlamentet i å være en balanse mot president Maduro, da han han utvidet sin makt ved å erklære unntakstilstand. I unntakstilstander kan den utøvende makt påberope seg mer makt for å kunne handle raskt og ikke måtte vente på at parlamentet skal vedta lover. Ved at dette skjer, utvides presidentens makt og protestene eskalerte. Disse ytterlige innskrenkningene i politiske rettigheter og tilbakegang i demokratisk utvikling førte til mer kritikk og flere sanksjoner fra vesten.

Venezuelas regime har siden Hugo Chávez’ tid (1998-2013) vaket et sted mellom demokrati og autoritært regime. Chávez vinner valget i 1998 og trer inn i presidentembetet året etter. Hans styresett er preget av sosial omfordeling og antikolonialisme. Under Chávez' regime nasjonaliseres mange sektorer som tidligere har vært private, herunder oljesektoren. Dette styresettet og hans ideologi blir ofte kalt for chavisme (chavismo) og har blitt kritisert av vesten av flere årsaker. Kritikken har som fellestrekk at den er basert i den liberale tradisjonen, og står ofte for prosessuelle deler av demokratiet som reell konkurranse i valg, bred deltakelse i valg og sivile friheter. I dette synet har Chávez’ styre ledet til det man kan kalle demokratisk tilbakefall (democratic backsliding). Kirk A. Hawkins er statsviter og hevder i sin artikkel Chavismo, Liberal Democracy, and Radical Democracy at det er fem demokratiske prinsipper som falt vekk under dette regimet: frie og rettferdige valg, sivile friheter, maktfordelingen, opposisjonen og rettsstaten. I dette synet rettes det også fokus på oljeinntektene som bistod Chávez i å gjennomføre politikken sin, og ytterligere vinne stemmer ved valg.

Hawkins presenterer også et annet, motstridende syn på demokratiet. Dette mer “radikale” synet vil hevde at Chávez dyrket en annen form for demokrati med bredere base i befolkningen. Dette mer inkluderende demokratiet hadde til hensikt å sørge for at også de fattige og ekskluderte delene av samfunnet ble hørt. For å gjøre dette vil de hevde at man trenger å innføre en sosialistisk økonomi og at landet må styres gjennom karismatisk lederskap, ifølge Hawkins^. Det kan argumenteres for at det i denne versjonen av demokrati er hensiktsmessig å gi slipp på visse demokratiske verdier for å styrke oppslutningen til staten. Chávez inkluderer befolkningen i stor grad i begynnelsen av sin periode gjennom den nye grunnloven i 1999 og en reform for bredere folkestyre. Chávez’ karismatiske person førte til at han vant flere valg.

Ifølge Datánalisis, var det fire partier med størst tilslutning i 2019. Disse var Venezuelas forente sosialistparti (PSUV), Demokratisk Aksjon (AD) Voluntad Popular (VP) og Primero Justicia (PJ). Maduro og regimet representerer PSUV, de tre andre partiene er med og former opposisjonen. Opposisjonen har tidligere klart å samle seg under paraplyen Mesa de la Unidad Democrática (MUD) og stilt i presidentvalg med denne brede plattformen viss hovedmål er å få bukt med Chávez-/Maduroregimet. Velgermassen har i nyere tid vært delt; en tredjedel trofaste regjeringstilhengere, en tredjedel trofaste opposisjonstilhengere, og en tredjedel usikre velgere, såkalte ni-ni («hverken-eller») som bare ønsker en løsning på konflikten mellom regjeringen og opposisjonen, og den dype økonomiske krisen. Det kan hevdes at opposisjonen er fragmentert og det eneste de har til felles er at de ikke ønsker Maduro som statsleder. De kanskje best kjente utfordrerne til Maduro og hans regime har vært Juan Guaidó (VP), Leopoldo López (VP) og Henrique Capriles (PJ).

Det skal ikke stikkes under en stol at det vanskelig å forhandle frem en løsning som er lønnsom for alle sider i denne konflikten, når løsningen tilsynelatende er et maktskifte. Mangfoldet av aktører på det innenrikspolitiske planet og deres brede spekter av politiske overbevisning gjør det vanskelig for eksterne aktører å bidra. Land som Mexico, Cuba og Norge har alle kommet med initiativer til prosessen for å starte og hjelpe i fredssamtaler mellom opposisjonen og regimet. Både den fragmenterte opposisjonen og internasjonale organisasjoner er involvert og illustrerer hvorfor det er vanskelig å mekle i situasjonen.

De største spenningene innad i Venezuela de siste årene har vært knyttet til Juan Guaidó. Juan Gerardo Guaidó Márquez, utnevnte seg selv som interimpresident etter valget i 2018 da det kom frem at opposisjonen ikke godtok valgresultatet, på bakgrunn av mulige valgfusk. Ved å erklære seg selv som president, og i det utfordre Maduros regime, startet Guaidó og hans støttespillere Venezuelas presidentkrise. Flere liberale og vestlige land støttet Guaidós styre og anerkjente han som Venezuelas president, deriblant USA, Canada, og en rekke latinamerikanske og europeiske stater i tillegg til EU. Maduro på sin side kalte dette kuppforsøk fra USA. På bakgrunn av denne anerkjennelsen dannet Guaidó en separat regjering. De to rivaliserende regjeringene ble ofte møtt med ulike responser fra det internasjonale samfunnet. I organisasjoner hvor en majoritet av medlemmene eller lederskapet anerkjente Guaidós regjering, ble Maduros delegasjoner nektet adgang. Som utfordrer til sittende regime, har Guaidó blitt forsøkt arrestert og har tidvis vært i eksil i USA. I begynnelsen av 2023 stemte opposisjonen for å oppløse Guaidós regjering. Guaidós interimregjering hadde to mål; nyvalg og å avsette Maduro som president. Ingen av disse målene ble nådd. Flere vil dessuten argumentere for at momentet Guaidó hadde, nå har ebbet ut i intet.

En som støttet Guaidós presidentskap var Henrique Capriles Radonski. Capriles kan beskrives som en kjenning i venezuelansk politikk. Han stilte som presidentkandidat i 2012 mot Chávez og i 2013 mot Maduro. Begge valgene endte i tap for Capriles. Capriles har også noe lenger fartstid som politisk aktiv enn Guaidó. I 2000 dannet han partiet PrimeroJusticia med Julio Borgues og Leopoldo López. Han tok aktivt del i kuppforsøket mot Chávez i 2002, hvor han blant annet deltok i et angrep mot den cubanske ambassaden. I valget mot Maduro i 2013 hevdet Capriles at det hadde oppstått irregulariteter og krevde av omtelling, noe han ikke fikk gjennomslag for. I senere tid har han deltatt i de voldelige opptøyene knyttet til de store demonstrasjonsbølgene i både 2014 og 2017. Som bidragsyter til Guaidós interimregjering har Capriles skaffet ledere som kunne bistå i Guaidó som interimpresident. Capriles har selv ikke lov å inneha offentlige verv, som president, før 2032 grunnet forhold fra hans tid som guvernør i delstaten Miranda. Han har blitt anklaget for å ha misbrukt midler, noe han nekter for. Kontroversene rundt Capriles består trolig i hans konfrontasjonelle metoder, hvor han tidligere har vist villighet til å bruke vold og potensielt har vært en oppvigler til demonstrasjonene sammen med López.

Til forskjell fra høyreside-politikerne Gauidó og Capriles, kan Leopoldo Eduardo López Mendoza beskrives som noe mer ekstrem og bør kanskje skilles noe fra de to. López har likt som Capriles vært en del av politikken lenge. Han var med å stifte både Primero Justicia og Voluntad Popular. Han var en del av kuppforsøket i 2002 mot Chávez, og har blitt anklaget for å ha orkestrert demonstrasjonene og vært sentral i husarresten av innenriksministeren. López distanserte seg fra disse utsagnene. I 2008 mistet han og flere hundre andre muligheten til å stille til valg på bakgrunn av korrupsjonsanklager. 80% av disse personene var opposisjonspolitikere. López motsatte seg dommen, og hevdet på sin side at regimet gjorde dette ettersom López og opposisjonen hadde en reell mulighet til å vinne presidentvalget i 2012. Han anket dommen til Den interamerikanske menneskerettighetsdomstolen (IACHR) og fikk medhold i saken. Likevel valgte venezuelanske myndigheter å se bort i fra denne ankedommen. Etter valget var López en ivrig forkjemper for at folket i 2014 skulle ta til gatene og demonstrere. Der Capriles ledet den mer «måteholdende» fraksjonen av MUD, ledet López den mer konfrontative fraksjonen. Demonstrasjonen førte til at det ble utstedt en arrestordre mot López, og han overga seg senere til nasjonalgarden. López har blitt presentert og anerkjent som politisk fange av EU, USA, OAS, Amnesty International, Human Rights Watch og andre flere menneskerettighetsorganisasjoner. Det bør huskes at flere ble drept i gatene under demonstrasjonene i 2014. I senere tid har soningsforholdene endret seg, og López ble satt i husarrest. Denne skal han skal ha rømt fra, med hjelp fra de chilenske og spanske ambassadene. Siden 2020 har han vært på flukt i Spania. Sett i den norske konteksten, er det relevant å nevne at López deltok på Oslo Freedom Forum i 2009, grunnet familiære relasjoner til Thor Halvorsen Mendoza som finansierer det høyrevendte utenriksforumet.

Problematikken som nå oppstår, kan i noe grad knyttes til mangelen av en ensrettet opposisjon. For det første, mangler opposisjonen én tydelig leder. Guaidó var og fremstod som lederen av den brede koalisjonen av partier som kun hadde til felles at de ikke ville ha Maduro som statsleder. Guaidó hadde stor oppslutning og fikk mye oppmerksomhet i hans periode som interimpresident, selv i eksil. Det var tydelig at han var opposisjonens leder, og det var han som førte forhandlinger med regimet. Dette er spesielt viktig da de skulle forhandle med regimet.

For det andre, er koalisjonen MUD en veldig bred front, med sprikende interesser og saksfelt, der eneste fellestrekk er anti-chavisme. Partiene i koalisjonen er alt fra sosialdemokratiske til sosialliberale, kristendemokratiske og progressive humanister og miljøforkjempere. Med så mange ulike utgangspunkt for politikkutforming og så mange sprikende ståsteder, hvor det eneste de kan enes om er at Maduro ikke skal være president, er det vanskelig å kunne regjere uten den sterke lederen på toppen. Dette var en rolle både Capriles og Guaidó, dog noe omdiskutert, klarte å ta. Nå hører vi lite om hvem som er lederen av opposisjonen, som dessuten har måttet bytte navn til Plataforma Unitaria Democratica (PUD) etter at høyesterett i 2018 så MUD som uegnet til å stille til valg og fratok koalisjonen muligheten til å stille kandidatur. Med en så bred og uensrettet koalisjon som mangler koordinering, blir det vanskelig å stille til valg mot Maduro.

Det er ikke bare innenrikspolitiske aktører som bidrar til at den venezuelanske situasjonen er kompleks. Internasjonale aktører som Organisasjonen av Amerikanske stater (OAS), FNs høykommissær for menneskerettigheter (OACHR) og Grupo de Lima har alle til felles at de kan anses som noe mer liberale enn nøytrale gjennom eksempelvis beskyttelse av politiske og sivile rettigheter. På den andre siden har grupperinger som ALBA og UNASUR gitt regimet og dets støttespillere innflytelse i en bekjempelse av liberal og høyreorientert politikk.

OAS kan forstås som av latinamerikanske stater som USAs forlengede arm i regionen, spesielt av stater som Venezuela og Nicaragua. Begge disse regimene har vært aktive medlemmer, men forlatt organisasjonen etter å ha mottatt kritikk. OAS vil av dem anses som en promotør av liberale verdier. Den interamerikanske menneskerettighetsdomstolen (IACHR), et underorgan av OAS, legger i sin rapport fra 2009 vekt på liberale rettigheter under Chávez og i sine anbefalinger omhandler kun ett av fjorten punkter økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. I 2019 vedtok OAS en resolusjon som sa at valget i Venezuela året før var illegitimt og krevde nyvalg. Disse handlingene legger føringer for hvilket narrativ som blir gjeldende i vesten og Norge. Vi leser saker om tusenvis av tilfeller av tortur, forsvinninger, kjønnsbasert vold og at militære styrker brukes for å slå ned på demonstranter. Organisasjonen jobber, ifølge sine sider, med demokrati, menneskerettigheter, sikkerhet og utvikling, noe som kan sees i forlengelse av det liberale synet på demokrati. Ytterligere har OAS jobber med Guaidós delegasjon i Washington D.C. og aktivt vist sin støtte til han som interimpresident. Dette har lagt mer press på Maduros regime og vært med på å isolere landet ytterligere.

OACHR og FN har i tillegg til sine egne rapporter lent seg på rapporter fra regionale aktører, heriblant OAS og IACHR. Allerede her kan det anes at et liberalt syn blir prakket på situasjonen. Likevel har OACHR sin egen rapport om menneskerettighets situasjonen i Venezuela gitt større plass til økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Michelle Bachelet presenterte en oppdatert situasjon i 2022, mot slutten av hennes periode som FNs menneskerettighetskommisær. Hun viser til forbedringer i situasjonen som rapporten fra 2020, men at det fremdeles er mangler. Bachelet har tidligere vært en moderat progressiv president i Chile for det sosialistiske partiet før hun ble del av FN-systemet. Som en del av venstre-siden har man håpt at hun kanskje kunne nå inn i mer venstrevendte regimer, som Venezuela. Noe som ikke virker å ha vært tilfellet i alle saker.

En annen blokk som har markert seg tydelig er Grupo de Lima. Dette er en samling stater som trådde sammen etter den politiske krisen i Venezuela brøt ut i 2019 og fordømte handlingene som ble tatt mot demokratiet og demokratiske prosesser. Gruppen består av stater i Amerika, som på tidspunktet da krisen oppstod hadde liberale, høyrevendte regjeringer. Denne gruppen støttet også Guaidó sitt interimpresidentskap. Venezuelas tidligere FN-ambassadør anser at gruppen har opprettholdt sin «faste posisjon» i forsvar av demokratiet og mot eksport av en politisk modell som forsøker å destabilisere institusjoner i regionen, men innrømmer nedskaleringen av gruppens rolle. Denne nedskaleringen kommer på bakgrunn av politiske skifter internt i de tidligere medlemslandene. Tendensen virker å være at land som velger sosialistiske regjeringer, frafaller Grupo de Lima. Dette trolig fordi gruppens ideologiske overbevisning er liberal i motsetning til Venezuelas sosialistiske styre.

Selv om det er mange liberale og med høyreorienterte grupperinger som har gått hardt ut mot Venezuela, har også landet hatt allierte. Regionalt har landet møtt mindre motstand i forhandlinger med mer venstresidede regjeringer. Chávez’ valgseier i 1998 starter det som blir kjent som det røde tidevannet (la marea roja). Bevegelsen karakteriseres som en vending mot venstre (giro a la izquierda) og handler om politikken i Latin-Amerika. Chávez er tett fulgt av at Luiz Inácio Lula da Silva og Evo Morales vinner valgene i henholdsvis Brasil (2003) og Bolivia (2006). Dette fellesskapet av likesinnede ledere gav noe regional stabilitet og allianser, men har blitt slått i hjel med mange høyrevendte politikere i de andre landene. I nyere tid har forholdet mellom Colombia og Venezuela bedret seg. Colombias president Gustavo Petro besøkte i slutten av november 2022 Maduro, og de to statslederne snakket om handel, økonomi og nye steg mot en fullstendig og sikker åpning av grensen mellom landene. Dette henger sammen med en politisk endring i Colombia, hvor Petro har kunne kommet til makten. Denne politiske dreiningen har ikke bare funnet sted i Colombia, men over hele regionen. Man snakker om en ny progressiv bølge, la marea rosa, som bygger på sosialistiske tankegods og også tar for seg innsatsområder som klima og kritikk mot andre sosialistiske regimer, deriblant Maduros regime og især Ortegas regime i Nicaragua. Det vises blant annet til valgene av Petro (Colombia), Boric (Chile), Fernandez (Argentina) og gjenvalget av Lula (Brasil). Samarbeidet mellom Venezuela og Colombia kan være et tegn på forsoning i regionen og at det bygges nye relasjoner. Det kan vise tegn på at vestens sanksjoner ikke har fungert som de var intendert og at man heller burde lokke med normaliserte forhold.

Ut over disse generelle trekkene fra regionen har Venezuela gjort forsøk på å lage egne regionale allianser både hva gjelder handel og politikk. Handelsalliansen ALBA (Alianza Bolivariana para los Pueblos de Nuestra América, den bolivarianske alliansen for folkene i vårt Amerika) var et forsøk fra Venezuela på å lage en motvekt til FTAA (Free Trade Area of the Americas), med sikte på å harmonere politikken og integrere økonomien i regionen. Dette prosjektet fikk støtte av noen andre stater og består nå av ti land i regionen. En liknende organisasjon er UNASUR (unionen av søramerikanske nasjoner). Dette var igjen et initiativ fra Chávez for å demme opp for amerikansk innflytelse i regionen. Unionen hadde på sitt største tolv medlemmer, men mange av medlemslandene har siden blitt medlem av PROSUR (forumet for progresjon og integrasjon i Sør-Amerika). Begge disse organisasjonene kom til under la marea roja og de deltakende landene har variert basert på hvem som har sittet i posisjon.

Internasjonalt har Venezuela søkt til land som Russland, Kina og Iran. Venezuela har stor gjeld til både Kina og Russland, hvor Moskva har endret gjeldsvillkårene for å bistå Maduros regime. Kina og Russland er også de største investorene i Venezuela. Der opposisjonen har fått stor innflytelse iblant de liberale landene, har regimet gode relasjoner til andre mektige stater. Dette kan gi inntrykk av en situasjon liknende den under den kalde krigen. Både Kina og Russland har mål om å øke sin innflytelse i det internasjonale systemet, og gjennom allierte på ulike kontinenter, skaper de handlingsrom for seg selv. Putin ønsker å utfordre Washington, og det kan virke som at USA har mistet kontrollen over sin egen bakgård ved at Beijings investeringer i prosjekter og selskaper har økt og gitt Kina en fordelaktig posisjon i regionen. Dette er en strategi Beijing har brukt og fremdeles bruker i møte med utviklingsland. Et annet særtrekk som gjør Venezuela til en nøkkelspiller i regionen, er forholdet til Iran. Chávez brukte mye tid på samarbeidet med Iran, og de to landene samarbeidet på områder som økonomi og industri. Chávez uttalte i 2001 at de to skulle forbered veien fremover mot rettferdighet, fred, stabilitet og progresjon i det 21. århundret.

Den komplekse situasjonen i Venezuela, sett fra et internasjonalt perspektiv, gjør det ikke lettere for de innenrikspolitiske aktørene å agere. Opposisjonen har støtte fra store liberale organisasjoner og regjeringer, mens det inneværende regimet har støtte fra allierte partnere. Venezuelas politikk kan på mange måter derfor beskrives som en proxy for et større maktspill ved at vesten og den liberale verdensorden har ønsker at opposisjonen kommer i posisjon, mens vestens utfordrere ser det formålstjenlig at regimet består.

Å forstå Venezuelas politikk, kan som tittelanalogien tilsier, være litt som å stikke hånden inn i et vepsebol. Opposisjonen er en bred fløy med mange ulike interesser. Den har tidligere vært avhengig av én leder, og selv disse kandidatene har hatt ulike, og tidvis kontroversielle, bakgrunner. Felles for dem er at de kommer fra høyre-siden og at de er støttet av den vestlige, liberale verdensorden. De globale liberale kreftene har også interesser i landet. USA har, eksempelvis, i lengre tid uttrykt at Latin-Amerika er deres interessesfære, og at de kommer til å forsvare det med nebb og klør fra europeisk kolonialisme. I nyere tid har EU og USA stått sammen som den vestlige, liberale blokken og har interesse av at Venezuela også gjenoppstår som et fungerende liberalt demokrati. Dette vil gi den liberale blokken enda en fot i regionen, og befeste den liberale demokrati-tradisjonen slik det ble forsøkt gjennom 1900-tallet. Det er ikke bare den vestlige, liberale tradisjonen som ønsker å befeste sin posisjon i regionen. Utfordrerne til den liberale tradisjonen, oftest representert ved Kina og Russland, har også ønske om å hindre liberal dominans i verden. Disse to landene har gjort store investeringer i Venezuela og gitt regimet gode lånevilkår for å styrke sin posisjon.

Maduro, på sin side, har over tid karret til seg større og større makt og innskrenket de andre grenene av statsapparatet. Dette har ført til at opposisjonspolitikere, så vel som hans egne støttespillere, ikke har hatt mulighet til å kontrollere hans makt. Opposisjonskoalisjonen har i nyere tid ikke klart å samle seg bak én leder og har med det handlet som en splittet aktør. Politikere som López og Capriles som tidligere har hatt konfrontasjonelle strategier og skapt kontroverser, især López som kan anses av venstresiden for å være en høyreekstrem person basert på hans handlinger. Denne ytterligere polariseringen i politisk ideologi kan gi grunnlag for ytterligere kontroverser, spesielt når vi i vesten blir presentert med et narrativ som ikke nødvendigvis er fullkomment eller utelukker betraktninger fra venstresiden.

Det kan være vanskelig å beskrive kortfattet hvordan og på hvilken måte Venezuelas politikk kan fremstå som et vepsebol, men et forsøk kan lyde som følger: det er mange aktører som har mange og ulike narrativer, som alle kjemper for at sitt skal være det gjeldende – når man begynner å nøste i det, forstår man kompleksiteten i situasjonen og innser at enhver uttalelse kan fra et ståsted være feil.

Amnesty International. (2023). VENEZUELA 2022. Hentet fra www.amnesty.org: https://www.amnesty.org/en/loc...

Banik, D., & Bull, B. (2020). Chinese Engagement in Africa and Latin America: Does it Matter for State Capacity? I E. Nicholls (Red.), Studying the State: A Global South Perspective. London: Routledge. Hentet fra www.duo.uio.no: https://www.duo.uio.no/bitstre...

France 24. (2020, Oktober 25). Leopoldo López llegó a Madrid, tras abandonar la residencia del embajador español en Caracas. Hentet fra www.france24.com: https://www.france24.com/es/américa-latina/20201025-venezuela-leopoldo-lopez-llega-madrid-españa

Gómez-RT, N. (2023, Mars 23). Las cifras a 8 años del bloqueo a Venezuela. Hentet fra www.questiondigital.com: https://questiondigital.com/la...

Hawkins, K. A. (2016). Chavismo, Liberal Democracy, and Radical Democracy. Annual Review of Political Science(19), ss. 311-29.

Infobae. (2019, Januar 10). La OEA aprobó la resolución que declara ilegítimo al nuevo gobierno de Nicolás Maduro. Hentet fra www.infobae.com: https://www.infobae.com/americ...

Inter-American Commission on Human Rights. (2009, December 30). DEMOCRACY AND HUMAN RIGHTS IN VENEZUELA. Retrieved from www.cidh.org: http://www.cidh.org/pdf%20file...

Moleiro, A. (2021, Juli 15). Maduro vuelve a pedir a España la extradición de Leopoldo López. Hentet fra www.elpais.com: https://elpais.com/internacion...

Noel, A. (2015, November 29). The Year the 'Pink Tide' Turned: Latin America in 2015. Hentet fra www.vice.com: https://www.vice.com/en/articl...

Ocando Alex, G. (2021, Mai 11). El Grupo de Lima y su rol en Venezuela: ¿Qué opinan los analistas? Hentet fra www.vozdeamerica.com: https://www.vozdeamerica.com/a...

Salgado, M. (2022, November 04). Petro y Maduro: Encuentro histórico en Caracas. Hentet fra www.pressenza.com: https://www.pressenza.com/es/2...

Salgado, M. (2023, Mars 13). Más en carrera para la primaria de la oposición. Hentet fra www.questiondigital.com: https://questiondigital.com/ma...

Tjørhom, V. (2019, Januar 31). Verda er splitta i synet på Venezuela. Hentet fra www.nrk.no: https://www.nrk.no/urix/verda-...

Trætteberg, M. A. (2020, September 21). Rapport om menneskerettighetsbrudd i Venezuela. Hentet fra www.fn.no: https://www.fn.no/nyheter/rapp...

United Nations Human Rights Council. (2020, September 25). Report of the independent international fact-finding mission on the Bolivarian Republic of Venezuela*. Retrieved from www.documents-dds-ny.un.org: https://documents-dds-ny.un.or...

United Nations Office of the High Commissioner for Human Rights. (2022, Juni 29). Interactive Dialogue on High Commissioner’s report on Venezuela. Hentet fra www.ohchr.org: https://www.ohchr.org/en/state...

Wergeland, P. (2017, Juli 08). Opposisjonsleder løslatt i Venezuela – mottatt som en helt blant tilhengere. Hentet fra www.nrk.no: https://www.nrk.no/urix/opposi...