Den bolivarianske republikken Venezuela ligger i den nordlige delen av Sør-Amerika. Hovedstaden er Caracas. Landet har befolkning på over 32 millioner innbyggere og landområde på 912.000 km². Det offisielle språket i landet er spansk, og den dominerende religionen er kristendom. Ca. 80 % av befolkningen identifiserer seg med katolisismen, de øvrige er protestanter og andre religiøse grupper. De viktigste eksportartiklene i landet er mineralbrensel inkludert olje, edle metaller, kjemikalier, jern, stål og aluminium. Venezuela har verdens største kjente oljereserver. Nåværende folkevalgte president er Nicolás Maduro Moros.

Lenge var Venezuela ansett som det mest stabile landet i Latin-Amerika, men stabiliteten var tuftet på store sosiale ulikheter, statlig maktmisbruk og undertrykking av protester. I 1999 ble nå avdøde Hugo Chávez stemt fram på en bølge av misnøye og fornyet håp etter nesten to tiår med økende fattigdom og politikerforakt. I årene som fulgte var landet preget av fremveksten av en venstreorientert massebevegelse med opphav i tidligere marginaliserte samfunnsgrupper, en bitter og tidvis voldelig konflikt med opposisjonen og krav om omfattende politiske, økonomiske og sosiale reformer. Denne politiske bevegelsen fikk navnet chavismo.

Etter Chávez’ bortgang i 2013 har chavismo blitt svekket, og i dag er bevegelsen inne i en kritisk fase. Den verdensomspennende økonomiske krisen i 2014, kombinert med blant annet dårlig økonomisk forvalting av landets oljeinntekter og økonomisk handelsboikott fra stater som støtter opposisjonen, har ført landet inn i en dyp økonomiske krise.     

Venezuela var et av de første landene i Sør-Amerika som frigjorde seg fra den spanske kolonimakten i 1810. Venezuela var sentrum for opprøret mot den spanske kolonimakten og fødested for flere sentrale søramerikanske frigjøringshelter som Simón Bolívar og Antonio José de Sucre. Siden frigjøringen har Venezuela, som andre latinamerikanske land, vært preget av grensetvister med nabolandene. Frem til 1830 var Venezuela sammen med Colombia, Ecuador, nåværende Panama og Bolivia ett land, og ble kalt Gran Colombia. 

I mesteparten av Venezuelas moderne historie frem til 1950 ble landet ledet av caudillos, militære ledere som regjerte landet med et meget ustabilt statsapparat. Landet arvet i stor grad de sosiale ulikhetene og det ekskluderende systemet som var dominerende under kolonitiden. De sosiale ulikhetene preger fortsatt det venezuelanske samfunnet. Mellom 1958 og 1998 ble landet i stor grad styrt på omgang av to partier, El Partido Social Cristiano (COPEI) og Acción Democrática (AD) som på tross av landets store naturressurser og velutviklede oljeindustri, ikke klarte å endre de sosiale ulikhetene og fattigdomsproblematikken i landet.

Historisk har den katolske kirken i Venezuela hatt svakere bånd til myndighetene og dermed mindre økonomiske ressurser enn det som har vært situasjonen for kirken i nabolandene. Allerede tidlig på 1800-tallet utviklet det seg en anti-kirkelig og liberal politikk^[1] i landet, selv om kirken fikk noe mer innflytelse senere.

I dag er den katolske kirken i Venezuela delt i to fraksjoner. Den ene er i hovedsak representert av kirkens elite med tett relasjon til den nåværende venezuelanske opposisjonen. Denne fraksjonen ga sin velsignelse til det høyreradikale militærkuppet mot Chávez i 2002. Den andre fraksjonen består av prester, sogneprester og lekfolk som sympatiserer med venstresiden i venezuelansk politikk, og som står for en slags folkekirke.

Venezuela, en av verdens største oljeeksportører, hadde en relativt stabil økonomi frem til 1980-tallet. Fallende oljepriser og en stadig voksende utenlandsgjeld, kombinert med massiv korrupsjon og politisk udugelighet, førte til økonomisk krise fra tidlig på 1980-tallet. Samtidig økte fattigdommen og den sosiale uroen. Til tross for sterk motstand i befolkningen annonserte daværende president Carlos Andréz Perez (AD) en nyliberal reformplan diktert av Det internasjonale pengefondet (IMF) i februar 1989. Dette utløste El Caracazo, et massivt, folkelig opprør blant urbane slumbeboere. Et ukjent antall mennesker, anslaget ligger på mellom 300 og 3000, ble drept da regjeringen sendte ut hæren for å slå ned opprøret.

I 1992 ledet daværende oberstløytnant Hugo Chávez et kuppforsøk mot Pérez-regjeringen. Forsøket mislyktes, men Chávez ble en folkehelt. Etter at han ble løslatt fra fengsel i 1994 dannet han partiet Movimiento Quinta República (MVR). Inspirert av den venezuelanske frigjøringshelten Simón Bolívar, formulerte han en politisk visjon kalt «Den bolivarianske revolusjonen», basert på sosial rettferdighet, nasjonal selvstendighet og reversering av den nyliberale samfunnsutviklingen. Chávez ble valgt til president i 1998 med 56 prosent av stemmene. I desember 1999 ble en ny grunnlov vedtatt ved folkeavstemning, og landet ble omdøpt til Den bolivarianske republikken Venezuela.

I starten fikk Chávez støtte også fra landets eliter, som så behovet for friskt blod i det politiske systemet. De vendte ham imidlertid raskt ryggen da han avviste å danne en allianse med de gamle maktbastionene. Høsten 2001 vedtok Chávez ved dekret 49 lover som omregulerte enkelte av landet nøkkelsektorer – reformer som rørte ved mektige økonomiske og politiske interesser. Misnøyen med Chávez kulminerte i et mislykket kuppforsøk i april 2002, organisert av de tradisjonelle maktelitene i landet. Også i årsskiftet 2002/2003 gjorde opposisjonen et mislykket forsøk på å tvinge regjeringen i kne ved å organisere en sabotasje og lock-out av Venezuelas livsnerve: oljeselskapet PDVSA.

Chávez´ bortgang i mars 2013 var et sjokk for mange og ble starten på en svekkelse av den venstreorienterte folkebevegelsen. Tusener av sørgende tilhengere møtte opp for å ta farvel med «El comandante Chávez» på lit de parade. På direktesendt tv i desember 2012 hadde han utnevnt daværende utenriksminister Nicolás Maduro til sin etterfølger. I nyvalget i april 2014 stod slaget mellom Maduro og Chávez´ tidligere utfordrer, opposisjonspolitikeren Henrique Capriles. Utfallet ble valgseier til Maduro, men med langt knappere margin enn forventet. Kommunevalgene i desember 2013 ble likevel en opptur for regjeringstilhengerne, da regjeringskoalisjonen vant i 242 av 337 kommuner, med totalt 48,8 prosent av stemmene. To år senere vant imidlertid opposisjonens kandidater flertall i nasjonalforsamlingen, med 112 av nasjonalforsamlingens 167 medlemmer (56,2% av stemmene).

Vinteren 2013/2014 var det mindre studentdemonstrasjoner rundt i landet rettet mot tiltagende varemangel, inflasjon, kriminalitet og korrupsjon. Demonstrasjonene gikk snart over til gatekamper, da mindre grupper begynte å bygge gateblokader og ramponere offentlige bygninger og infrastruktur. Opptøyene fant særlig sted i hovedstaden Caracas og i andre større byer. Det var i all hovedsak middelklasseungdom som protesterte, og det ble i svært liten grad rapportert om uro i de fattige bydelene. Disse protestene varte frem til 2017. 

I 2018 fortsatte den politiske ustabiliteten, og Maduro-regjeringen opplevde et attentatforsøk i en militærparade i Caracas. Senere ble konspirasjonen mot regjeringen avslørt med detaljer i den amerikanske avisen New York Times.

Forsøk på statskupp fortsatte i 2019, nærmere bestemt 23. januar, da den daværende presidenten for nasjonalforsamlingen (AN), Juan Guaidó, utropte seg til midlertidig president i Venezuela. I april samme år kunngjorde den selvutnevnte presidenten sammen med en gruppe soldater den siste fasen av planen som de kalte "Operasjon frihet", som inkluderte løslatelse av Leopoldo López, en representant for opposisjonspartiet Voluntad Popular. Guaido og opposisjonen mislyktes, og det hele endte med at López søkte tilflukt i huset til den spanske ambassadør i Caracas. Flere militære som deltok ble fengslet eller flyktet til Colombia.

Den 3. mai 2020 forsøkte igjen en gruppe fra det venezuelanske militære og amerikanske leiesoldater fra det amerikanske sikkerhetsselskapet Silvercorp å komme seg inn i landet for å fange president Maduro og ta ham med til USA. I forsøket døde åtte personer og mange, blant annet flere tidligere amerikanske soldater, ble fengslet. Den venezuelanske opposisjonen nektet for noen forbindelse til angrepet, men dokumenter og opptak viser at Guaidó var klar over operasjonen og sparket flere av sine rådgivere som var involvert i operasjonen.

Basert på inntekter fra oljeindustrien har den venezuelanske økonomien vært en av de største i Latin-Amerika. I dag er situasjonen veldig annerledes. Ifølge den venezuelanske sentralbanken ble landets bruttonasjonalprodukt halvert mellom 2013 og 2018. Dette står i stor kontrast til Chávez’ presidentperioder mellom 1999 og 2013, da den venezuelanske økonomien vokste med 57%. Flere årsaker til den økonomiske nedgangen har blitt løfter frem, blant annet korrupsjon i det offentlige, lite tolleffektivitet, mangel på infrastruktur og oljeavhengighet.     

De siste fem årene har landet opplevd en galopperende inflasjon og stor varemangel. Bare i 2019 økte inflasjonen med 9.585,5 %. Det er flere grunner til dette. Blant annet kan man peke på den økonomiske krisen som rammet verden i 2014 og som førte til lav oljepris. En annet årsak er valutakontrollen som Venezuela innførte i 2003 for å unngå kapitalflukt og for å beskytte nasjonal produksjon. Kjernen i dette systemet var at bedrifter og privatpersoner på spesielle vilkår kunne kjøpe utenlands valuta til svært gunstige priser. Siden svartebørspris på dollar etter hvert lå skyhøyt over det offisielle nivået, ble det svært gunstig både for bedrifter og privatpersoner å søke om billig utenlands valuta for så å omsette pengene på svartebørsmarkedet. Ifølge tidligere planleggingsminister Jorge Giordani ranet falske og uærlige bedrifter til seg 20 milliarder dollar i 2012. Samtidig har også systemet vært preget av mangel på kontroll fra statens side.

Sentralt for varemangelen har vært den økende differanse mellom den offisielle vekslingskursen regulert gjennom det statlige vekslingssystemet (tidligere Cadivi, nå Sicad), og vekslingskursen på svartebørsmarkedet. På tross av at valutakontrollen ble fjernet i 2019, finnes fortsatt ulike vekslingskurser.

Siden 2015 har USA innført strenge, økonomiske sanksjoner mot oljeindustrien og Venezuelas sentralbank, samt konfiskert Citgo, som er det venezuelanske oljeselskapet i USA. De har også truet land som handler olje fra Venezuela med bøter og sanksjoner. I en rapport fra det amerikanske «Center for Economic And Policy Research» i 2019 kom det frem at de økonomiske sanksjonene har forårsaket 40 000 dødsfall grunnet mat- og medisinmangel i landet. Selv om Venezuela registrerer et lavt nivå av koronasmitte og myndigheten har handlet raskt for å unngå stor spredning, gjør sanksjonene det vanskelig for landet å få tilgang til internasjonale markeder som er avgjørende for å kjøpe medisiner og andre ressurser som testutstyr og munnbind. FN har oppfordret USA til å oppheve sanksjonene mot Venezuela på grunn av pandemien, men de har nekter å gjøre det.

Under Chavez´ ledelse ble Venezuela applaudert av FN for å nå en rekke av millenniumsmålene lenge før 2015. Omfattende pensjonsreformer styrket sikkerhetsnettet for de eldre. I 2013 stod den offisielle inntektsbaserte fattigdomsraten på 27,3 prosent, minstelønnen var blant de høyeste i regionen, og GINI-indikatoren (som måler ulikheten i fordelingen av velstand mellom fattige og rike) var den laveste i regionen. Med andre ord, landet hadde kommet langt i å redusere fattigdom og øke levestandarden for de mest sårbare. Landet skåret også høyt på områder som helse, utdanning og likestilling. Siden 2015 har imidlertid landet opplevd en stor økning av fattigdom, og levestandarden som ble oppnådd under Chávez´ presidentperioder har sunket drastisk. I en undersøkelse gjennomført av tre universiteter, Encovi 2018, kommer det frem at 48 prosent lever i fattigdom.

De siste årene har mer enn fire millioner venezuelanere forlatt landet på grunn av den dype økonomiske og politiske krisen som har ført til hyperinflasjon, høy arbeidsløshet og meget dårlige fremtidsutsikter. De fem landene som har mottatt flest venezuelanere er: Colombia, med rundt 1,3 millioner, fulgt av Peru 768.000, Chile 288.000 og Ecuador 263.000. 

Historisk har mange venezuelaner lidd av diskriminering basert på idéer om rase samt store økonomiske og sosiale klasseskiller. Venezuelanere med afro-venezuelansk eller urbefolkningsopprinnelse utgjør mer enn 70 prosent av befolkningen, og det er denne gruppen som er fattigst og mest marginalisert. Middel- og overklassen er utpreget hvitere enn sine fattigere, fargede medborgere. Frem til 1998 var rasismen også gjenspeilet i landets mediebilde, ved at det nesten bare var hvite mennesker å se på TV-skjermen. Noen få rike, hvite familier kontrollerte nesten hele mediemarkedet. Dette førte til at den fargede delen av befolkningen ble fullstendig ekskludert, usynliggjort og stigmatisert i venezuelanske massemedier. 

Chávez popularitet ble blant annet knyttet til at han adresserte disse sosioøkonomiske og rasebaserte skillelinjene. Selv opplevde Chavez´ rasismen fra sentrale aktører i opposisjonen og næringslivet, ved at han ble omtalt med nedlatende, rasistisk uttrykk som «indianer» og «neger» ved mange anledninger. Hans regjeringsperiode ble preget av vedvarende politiske konflikt preget av dyp rasisme, forakt og gjensidig mistro. Chávez´ kjernevelgere var å finne blant de fattige, selv om dette bildet ikke var entydig. Den historiske diskrimineringen og rasismen er en av grunnene til at mange fattige i dagens krisesituasjon fortsatt støtter chavismen.

De mest alvorlige hendelsene hvor rasisme har spilte en direkte rolle, fant sted i 2017 da mange mennesker mistet livet på grunn av politisk og rasistisk hatkriminalitet. En av de mest kjente sakene er drapet på en 21 år gammel svart ungdom, Orlando Figueroa, fra en fattig bydel i Caracas. Figueroa ble satt fyr på og knivstukket av en gruppe høyreradikale aksjonister i velstående Altamira fordi de mente at han var chavista.

Både nasjonalt og internasjonalt sirkulerer to svært ulike tolkninger av hva som egentlig utspiller seg i Venezuela. Landet preges av bunnløs politisk polarisering. For regjeringstilhengerne og mange av deres internasjonale, politiske allierte er opposisjonens protester og handlinger illegitime og representerer en strategisk plan for å kaste regjeringen ved hjelp av vold, kaos og internasjonalt press mot myndighetene etter historiske mønster på det sør-amerikanske kontinentet. For regjeringsmotstanderne og deres internasjonale, politiske allierte representerer opposisjonens handlinger et folkelig opprør mot en regjering som har mistet legitimitet.

Samtidig er globale og sosiale medier en kamparena for å spre ulike versjoner om hva som egentlig skjer. Unyanserte, falske og ikke-verifiserbare bilder og rapporter om situasjonen i landet og menneskerettighetenes kår, florerer fra begge sider av konflikten.

Den politiske polariseringen har ført til at store deler av opposisjonen og regjeringen ikke forholder seg til hverandre gjennom de etablerte konstitusjonelle og politiske institusjonene.

Deler av den politiske konflikten de siste fem årene har sin bakgrunn i at opposisjonen i Venezuela ikke anerkjente resultatet av presidentvalgene i 2014 og 2018, som Maduro vant. Valget i 2014 vant Maduro med knapp margin mot opposisjonens kandidat, Henrique Capriles Radonski, men resultatet ble ikke godtatt av opposisjonen, som hevdet at det hadde forgått valgfusk.

Da opposisjonen oppnådde flertall i nasjonalforsamlingsvalget i 2015, ble den politiske konflikten større fordi opposisjonen, som nå kontrollerte nasjonalforsamlingen, motsatte seg ethvert samarbeid med president Maduro. I stedet krevde nasjonalforsamlingen at Maduro skulle gå av og de lovet folket å fjerne presidenten fra makten. Dette førte til at Maduro valgte å gå til høyesterett for å få godkjent lover og nasjonalbudsjett. Slik startet en gjensidig underkjennelse av de to konstitusjonelle institusjonene.  

I 2018 ble et nytt presidentvalg gjennomført, som igjen ble vunnet av president Maduro. De store opposisjonspartiene valgte imidlertid ikke å delta i valget fordi de ikke hadde tillit til måten valget ble organisert på, mens de som deltok fra opposisjonen mente at resultatene ble manipulert. 

Som et ledd i den politiske konflikten mellom president Maduro og opposisjonen, valgte presidenten å innkalle til en grunnlovgivende forsamling i 2017. Opposisjonen deltok ikke i valget og anerkjente heller ikke den grunnlovgivende forsamlingen som ble valgt for å gjøre endringer i grunnloven og andre strukturer i landet. Valget av den grunnlovgivende forsamlingen gjorde at nasjonalforsamlingen, dominert av opposisjonen, i praksis ble satt ut av funksjon. Det forventes at den grunnlovgivende forsamlingen skal bestå til 31. desember 2020.

25. januar i 2019, bare to uker etter at president Maduro formelt startet sin nye presidentperiode, erklærte den nyvalgte, og da ukjente, presidenten for nasjonalforsamlingen, Juan Guaidó, seg selv som midlertidig president i Venezuela. Han ble anerkjent av USA og en rekke andre land. Maduro- regjeringen og deres internasjonale allierte, blant annet Russland og Kina, så på dette som et kuppforsøk. Opposisjonen argumenterte med at valget av presidenten Maduro i 2018 ikke var legitimt, og at grunnloven gir mulighet til at presidenten for nasjonalforsamlingen overtar presidentskapet i landet frem til det kan avholdes nytt valg.   

I januar 2020 ble det imidlertid valgt et nytt presidentskap i nasjonalforsamlingen, og Luis Parra, en politisk dissident fra opposisjonen ble valgt til president. Valget av Parra skjedde i etterkant av at Parra og 17 andre opposisjonspolitikere fra ulike politiske partier i nasjonalforsamlingen valgte å distansere seg fra Guaidós politiske strategi. Disse 18 politikerne allierte seg med representanter fra Maduros sosialistiske parti og valgte et nytt presidentskap bestående av opposisjonspolitikere, men ikke Guaidó.

Guaidó aksepterte ikke nederlaget, og hevder at han og mange andre opposisjonspolitikere ble nektet adgang til nasjonalforsamlingen under valget. Samme dag gjennomførte Guaido egne valg med vararepresentantene for de 18 politikerne som valgte å ikke støtte han. Delen av opposisjonen som Guaidó leder, har etablert sin egen regjering, nasjonalforsamling og høyesterett, som i stor grad fungerer og finansieres fra utlandet. 

I 2019 fantes mer enn 50 ulike politiske partier og organisasjoner i Venezuela. De politiske partiene som, ifølge en studie gjennomført av firmaet Datánalisis, hadde størst tilslutning i 2019, var Venezuelas forente sosialistparti (PSUV), Demokratisk Aksjon (AD) Voluntad Popular og Primero Justicia. Sosialistpartiet er partiet til president Maduro, mens de tre andre partieene hører til opposisjonens koalisjon. Voluntad Popular er partiet til Juan Guaido og Leopoldo Lopez. De siste årene har imidlertid velgermassen vært delt, en tredjedel trofaste regjeringstilhengere, en tredjedel trofaste opposisjonstilhengere, og en tredjedel usikre velgere, de såkalte ni-ni, «hverken-eller» som bare ønsker en løsning på konflikten mellom regjeringen og opposisjonen og den dype økonomiske krisen som landet befinner seg i. Denne siste gruppen består av noe mer pragmatiske velgere som i de siste årene har blitt mobilisert av sektorer i opposisjonen.  

I oktober 2019 ble Venezuela valgt inn i FNs Menneskerettighetsråd.

Noen måneder tidligere la FNs høykommissær for menneskerettigheter, Michelle Bachelet, frem en rapport om situasjonen i Venezuela. I rapporten kommer det frem at i 2018 og 2019 ble det drept over 6.800 personer i hendelser som defineres som «motstand mot myndighetene». Politiets påståtte utenrettslige henrettelser kan betraktes som en form for sosial kontroll av den fattigste og mest utsatte befolkningen i Venezuela. Særlig anbefales det i rapporten å fjerne Spesialstyrken (FAES) som står for størstedelen av de mange drapene.

Bachelets rapport har imidlertid fått kritikk for å være ensidig, at den ikke nevner myndighetens arbeid for å forbedre situasjonen og gjør seg blind for de mange hendelsene hvor den USA-støttende opposisjonen har brutt menneskerettigheter i landet.  

I løpet av de siste fem årene har det foregått flere forsøk på å forhandle frem en løsning på den dype politiske konflikten uten å nå konkrete resultater. De to første dialogene mellom regjeringen og opposisjonen foregikk i Vatikanet i 2016 og i Den dominikanske republikk i 2018. Den til nå siste dialogen, ble støttet av den norske regjeringen og foregikk i Norge i 2019. Informasjon som har kommet ut i etterkant av møtene tyder på at grunnen til at dialogene ikke har gitt ønskede resultater, er at partene ikke har vært innstilte på å nærme seg hverandre under samtalene. Partene har troppet opp med fastlåste posisjoner og betingelser til motparten.

Samtidig har regjeringen og en liten gruppe av politikere fra opposisjonen med støtte fra Spanias tidligere statsminister, José Luis Rodriguez Zapatero, etablert forhandlinger i september 2019, ved det de har innkalt til Nasjonalt dialogbord i Venezuela. Denne dialogen har ført til inngåelse av flere avtaler. Blant annet ble 14 fengslede politikere løslatt i år. I tillegg ble de enige om å danne en ny nasjonal valgkomité (CNE) som kommer til å bli foreslått av nasjonalforsamlingen. De mest sentrale opposisjonspartiene som ledes av Guaidó deltar imidlertid ikke i disse dialogene. Likevel har denne dialogen stor symboleffekt internt i Venezuela og kan danne grunnlaget for en fremtidige forhandlet løsning på den politiske konflikten i landet.