Latin-Amerikagruppene i Norge

Land i Latin-Amerika

Foto: Kristin Sandberg
Land / Guatemala / 2024
Guatemala

Guatemala

Guatemala er et land i Mellom-Amerika. Det er et land med en dramatisk historie og stor sosial og økonomisk ulikhet. Står Guatemala nå ovenfor en mulighet til endring?
20242020
 Caroline Seyersted  Kristin Sandberg

Guatemala er et land rikt på natur og kultur. Landets befolkning har vært gjennom både militærdiktatur og borgerkrig. I dag er landet et demokrati, men til tross for fredsavtalen og reformer er det fremdeles stor sosial og økonomisk ulikhet. I 2024 ble sosialdemokraten Arévalo president med løfter om å bekjempe korrupsjon og om å få til en «ny vår» i Guatemala.

Historie

Guatemala er et land i Mellom-Amerika som grenser mot Mexico, El Salvador, Honduras og Belize. Før spanjolene ankom på 1520-tallet var dette en del av området til Mayasivilisasjonen. De hadde innovative jordbruksteknikker, monumental arkitektur, religion, matematikk, skriftsystemer og detaljerte kalendere. Mayaene var en av de tre største urfolkssivilisasjonene i datidens Latin-Amerika, i tillegg til Aztekerne og Inkaene.

Da området senere ble erobret av spanjolene ble det gjort om til en provins i visekongedømmet Ny-Spania. Urbefolkningen ble da kolonisert, men mange døde på grunn av europeiske sykdommer. Mange av mayaenes jordbruksområder ble overtatt av spanjolene. Urbefolkningen fikk styre seg selv etter egen skikk, men det var påbud om å praktisere katolisismen. Mange av dem valgte imidlertid å praktisere sin egen religion i tillegg.

Flere år senere, i 1821, ble Guatemala frigjort og landet ble en selvstendig republikk i 1838. I likhet med andre nylige selvstendige stater i regionen var det en splittelse i befolkningen mellom konservative og liberale politiske ideer. I 1871 ble det innført en liberal reform og da ble det utviklet en plantasjeøkonomi med særlig fokus på kaffe. Som en konsekvens av dette ble mayabosetninger fordrevet fra landområdene sine. Det er denne økonomien som danner grunnlaget for den skjeve jordfordelingen som fremdeles er et problem i dagens Guatemala.

I 1929 var landet styrt av et militærdiktatur under president Ubico, men han ble styrtet i 1944 av et militært opprør med støtte fra arbeidere og studenter. Perioden som følger blir referert til både som «revolusjonen» og «det demokratiske tiåret». Árevalo ble valgt til president i 1945 og både han og hans etterfølger Árbenz hadde som mål å få til en moderne kapitalistisk utvikling med nasjonalistiske trekk. Denne perioden førte til økonomisk ekspansjon, demokratisk organisering og en arbeidslov i 1947 som tillot dannelsen av fagforeninger og bondeorganisasjoner.

Det var imidlertid stor misnøye blant kaffebaroner og de nye industrilederne innen sektorene sukker, bomull, kveg og småindustri. Da president Árbenz forsøkte å inndra uoppdyrket jord fra United Fruit Company ble det også misnøye i det amerikanske selskapet og i USAs regjering. Som en konsekvens ble Guatemalas regjering styrtet i 1954 av en opprørsbevegelse med støtte fra USA. President Eisenhower forsvarte dette angrepet ved å si at det var en antikommunistisk handling.

Den påfølgende perioden med militærdiktatur blir kalt «kontrarevolusjonen». I denne perioden ble reformer avviklet, folkelige organisasjoner forbudt og sosiale ledere ble drept eller drevet i eksil. «Kontrarevolusjonen» var preget av militærets sentrale rolle og oppmuntringen av utenlandske investeringer. Da begynte også Guatemalas hær og sikkerhetsstyrker å bli trent og finansiert av USA. I 1963 ble General Peralta innsatt som president og han innførte da det han kalte et «begrenset demokrati». Konsekvensene av dette var at opposisjoner ble forbudt og at bare høyresiden kunne delta i presidentvalg.

På denne tiden ble det dannet fire revolusjonære marxist-leninistiske geriljaer i landet: PGT, FAR, EGP og ORPA. De oppsto som et svar på den politiske eksklusjonen, volden mot de som jobbet for bøndenes og arbeidernes rettigheter, samt som et svar på ideene på kontinentet om revolusjon. De forsøkte derfor å skape en nasjonal revolusjonsfølelse blant befolkningen, også i mayasamfunnene. Dette ble starten på en borgerkrig som skulle komme til å vare i 36 år, fra 1960 til 1996.

Under «kontrarevolusjonsperioden» ble de rike rikere og massefattigdommen ble verre. I 1974 ble det gjort et forsøk på gradvise sivile reformer da Laugerud (en militær av norsk avstamning) var president. Disse reformene ble imidlertid trukket tilbake. Under hele perioden med militære presidenter sto antikommunisme sentralt på statens agenda og status quo ble forsvart med vold. Militæret hadde derfor en strategi som gikk ut på å stemple flere grupper i sivilsamfunnet som interne fiender. Enkelte mayabefolkninger fikk dette stempelet på seg og det førte til flere angrep på og massakrer av mayagrupper.

To sentrale hendelser fant sted i 1982. Den første var enda et militært statskupp der en tremannsjunta ledet av Efraín Ríos Montt tok makten. Montt legitimerte makten sin ved å erklære at Gud hadde utpekt ham til å redde landet fra kommunistiske geriljaer og korrupte offiserer. Han lovte dermed befolkningen at det ikke skulle bli flere angrep på sivilsamfunnet. Dette viste seg imidlertid å være et tomt løfte. Montt tok deretter makten for seg selv og etablerte obligatoriske sivilpatruljer (PAC) som måtte bidra i kampen mot geriljaene. Den andre sentrale hendelsen i 1982 var at landets fire geriljagrupper slo seg sammen til én gruppe som de kalte URNG.

Montt ble imidlertid også styrtet i 1983 og kuppleder Víctores startet en demokratiseringsprosess i landet med valg. Vinneren av valget ble kristendemokraten Vinicio Cerezo Arévalo som ønsket å få til en fredsforhandling med geriljaen.

Nyere historie

Guatemala fikk en ny grunnlov i 1986 som for første gang anerkjente landets multietniske karakter. Grunnloven la også til rette for sivilt styre og fredsforhandlinger. Senere, i 1990 møttes delegasjoner fra regjeringen og URNG i Norge der de signerte Oslo-avtalen, den første avtalen i fredsforhandlingene. Norge hadde erfaring med å samarbeide med Guatemalas sivilsamfunn på grunn av arbeidet til Kirkens Nødhjelp. Derfor fikk de og Utenriksdepartementet en rolle som tilretteleggere i fredsprosessen. I følge Kirkens Nødhjelp var Norges viktigste rolle å skape tillit mellom partene samt å være pådriver og tilrettelegger i prosessen.

I 1992 ble det opprettet en «vennelandsgruppe» som skulle støtte fredsforhandlingene. Landene som var med i denne var Spania, Mexico, Venezuela, Colombia, USA og Norge. FN var også en sentral internasjonal aktør i fredsprosessen. I tillegg var det deltakelse fra guatemalanske sivilsamfunnsorganisasjoner, selv om de ikke var representert ved forhandlingsbordet med partene. Diskusjonene i forhandlingene var brede og inkluderte temaer som menneskerettigheter, demokrati og godt styresett.

Det var i denne konteksten at urfolksaktivisten Rigoberta Menchú Tum vant Nobels fredspris i 1992 «for sin kamp for sosial rettferdighet og etnisk-kulturell forsoning basert på respekt for urfolkenes rettigheter» (The Nobel Peace Prize, 1992). Prisen hadde også som hensikt å skape mer bevissthet rundt det faktum at europeernes ankomst i Amerika hadde ført til utryddelse og undertrykking av urfolkene. Fra sitt eksil i Mexico jobbet Menchú for urfolkenes rettigheter og støttet en fredelig løsning på konflikten.

Den endelige fredsavtalen ble signert i 1996. Den inkluderte delavtaler om en sannhetskommisjon, demokratisering, menneskerettigheter, tilrettelegging for flyktninger som ønsket å vende tilbake til områdene sine, urfolksrettigheter, jordbruk og sosioøkonomiske reformer, forsterking av sivilstyret og hva som er militærets rolle i et demokrati, slutten på den væpnede konfrontasjonen, konstitusjonelle reformer og valgreformer og URNGs overgang til det sivile liv. Den inneholdt også avtaler om implementering, fullføring og verifisering av de andre avtalene samt en endelig og varig fredsavtale.

Som man kan se var fredsavtalen også avgjørende for urfolkets rettigheter. Mayaorganisasjoner hadde bidratt til fredsforhandlingene og avtalen om urfolksrettigheter ble signert i 1995. Denne avtalen anerkjenner at Guatemala er et multietnisk, flerkulturelt og flerspråklig land. Den anerkjenner også de spesifikke rettighetene til urbefolkningen, noe som var essensielt for å få bukt med rasisme og for å begynne å bygge et inkluderende demokrati. Guatemalas befolkning består nemlig av 56% mestiser, 41.4% mayaer, 1.8% Xincaer, 0.2% personer med afrikansk avstamning, 0.1% Garifunaer og 0.2% andre etnisiteter. Mayanes språk er i dag nasjonalt anerkjent og Garifuna- og Xinca-språkene er regionalt anerkjente.

Som følge av fredsavtalen la geriljaen ned våpnene sine og hæren ble betydelig redusert. MINUGUA, en FN-ledet styrke, hjalp til med denne prosessen. Fredsavtalen ga rett til amnesti for politiske forbrytelser, men ikke for forbrytelser mot menneskeheten eller folkemord. En annen følge av avtalen var opprettelsen av den FN-affilierte sannhetskommisjonen CEH. Da rapporten deres var klar i 1999 nektet president Arzú for ethvert institusjonelt ansvar. Rapporten hadde funnet bevis for at militæret og andre sikkerhetsstyrker hadde begått hundrevis av massedrap og tvungne forsvinninger. Videre slo den fast at 200.000 hadde mistet livet i konflikten og mellom 500.000 og 1.5 millioner hadde flyktet.

Når det kommer til partipolitikken etter fredsavtalen kan man se at URNG ble et politisk parti, men at det ikke fikk noen stor oppslutning. Montt hadde ikke lov til å stille til valg, men det hadde partiet hans FRG og de vant flere ganger. En stor del av velgerne til FRG besto av tidligere medlemmer av sivilpatruljene fra borgerkrigen. I 2013 var det en rettsak mot Montt der han ble funnet skyldig og dømt for folkemordet av Ixil mayaene. Deler av mayabefolkningen og det internasjonale samfunnet var sentrale aktører i å få stilt ham for retten. Guatemalas domstol fant imidlertid en teknisk feil ved dommen og annullerte den. Det ble jobbet for en ny rettsak i 2015, men Montt døde før den fant sted.

Aktuell situasjon og utfordringer

Politisk situasjon:

Guatemalas nåværende president er sosialdemokraten Bernardo Arévalo fra partiet Semilla (Frø). Han vant med 61% av stemmene over kandidaten Sandra Torres og ble tatt i ed som president 15. januar 2024. Arévalos politiske hovedsak er å ta opp kampen mot korrupsjon i landet. Påtalemyndigheten i Guatemala prøvde å få valgresultatet underkjent, blant annet ved å suspendere partiet hans. Dette fikk sterke reaksjoner både nasjonalt og internasjonalt.Det var en folkeaksjon i Guatemala med protester og demonstrasjoner mot forsøket på å hindre president Arévalo og visepresident Herrera i å tiltre. Organisasjonen for amerikanske stater (OAS) kritiserte også forsøket på å underkjenne valget. Arévalo var den første venstreorienterte kandidaten som hadde vunnet valget etter 200 år med høyreorienterte regjeringer. Det er noe som gir flere håp om endringer i landet. Den sosiale organisasjonen Conavigua uttalte at det var viktig at den nye regjeringen viser villighet til å jobbe med saker tilknyttet urfolk, kvinner, ofre, bønder og unge.

Privatisering av land og ressurser:

Guatemala er et mellominntektsland, men inntektsfordelingen er blant de skjeveste i verden. Den nyeste Gini indeksen for Guatemala ble målt i 2014 og den lå på 48.3. Som nevnt tidligere er konfliktene om tilgang til jord et av landets mest langvarige problemer. Rundt 60% av den dyrkbare jorden eies av ca. 2% av befolkningen. Nesten 60% av befolkningen lever under den nasjonale fattigdomsgrensen og mange er avhengige av jordbruket. I tillegg til jordbruk er det konflikter knyttet til vannkraftverk, skogsdrift, metall- og mineralutvinning. Her har rurale områder blitt åpnet for transnasjonale selskaper uten at det har vært tatt hensyn til innspill fra lokalbefolkningen.

Grasrotorganisasjoner, fagbevegelser og menneskerettigheter:

De konfliktene som har tiltrukket seg mest oppmerksomhet er relatert til metall- og mineralutvinning og vannkraftverk. Med bakgrunn i Guatemalas lovgivning, er rurale områder blitt åpnet for internasjonal kapital og for transnasjonale selskaper, uten at lokalbefolkningen har hatt påvirkningskraft. I praksis har territoriale og individuelle rettigheter blitt svekket. Alt dette er bakteppet for kampen som grasrotorganisasjoner fører.

Lokalbefolkningens respons på hvordan prosjektene etableres er å organisere og gjennomføre lokale konsultasjoner, hvor lokalbefolkningen har mulighet til å uttrykke sin mening om prosjektene. I tillegg til å være et viktig juridisk instrument for lokalbefolkningen, representerer konsultasjonene konkrete krav til staten om politisk og demokratisk deltakelse i lokale og nasjonale beslutningsprosesser. Disse konsultasjonene støttes av Guatemalas lovgivning, samt av den internasjonale konvensjonen om urfolksrettigheter, kjent som ILO-konvensjon nr. 169. Alle konsultasjonene som har blitt gjennomført, har vist at over 96 prosent av befolkningen avviser utvikling av naturressursutvinningsprosjekter i deres landsbyer. Inntil nå har imidlertid ingen utvinningsprosjekt blitt stoppet av konsultasjonene.

Mellom 2017 og 2018 ble det registrert 884 angrep mot menneskerettighetsaktivister i landet. 39 av disse angrepene var drap. Situasjonen for folk som forsvarer jorden sin mot utvinningsselskaper, aktivister som jobber for rettferdighet, journalister, fagforeningsledere og urfolksledere er like ille nå som under borgerkrigen.

Internasjonale forbindelser og investeringer:

Guatemala har siden 90-tallet satset på å tiltrekke seg nye investorer gjennom multilaterale eller bilaterale frihandelsavtaler eller investeringsavtaler. For å realisere denne politikken samarbeider utenriksdepartementet med finansdepartementet og flere private aktører.

USA er fremdeles en av de viktigste støttespillerne til Guatemala. Frihandelsavtalene med USA, Mexico og Canada, Chile, Colombia, Den dominikanske republikk og Taiwan, har åpnet for nye kommersielle dører for guatemalanske produkter, særlig sukker, palmeolje og mineraler.

De siste 15 årene har man sett en betydelig økning av transnasjonale selskapers naturressursutvinning i Guatemala. Denne fremveksten er knyttet til den økte etterspørselen av naturressurser som metaller og mineraler, biobrensel, olje og ren energi fra internasjonale markeder. Samtidig har man sett en eksplosjon av sosial uro og bevegelser mot utvinningsindustrien. Svaret fra myndighetene har vært å kriminalisere protestene og aktivister.

Forbindelser mellom Guatemala og Norge:

Norge er, gjennom (blant annet) investeringer fra Norfund, involvert i miljøkonflikter i Guatemala. Imidlertid er det viktig å påpeke at dette oftest er indirekte. En framtredende sak er Norfunds, samt Verdensbankens, involvering i vannkraftverkprosjektet i Santa Cruz Barillas, Huehuetenango. Selv om Norfund har trukket tilbake investeringene har de ikke bøtet for de negative konsekvensene prosjektet fikk for lokalbefolkningen. Det har vært en alvorlig kriminalisering av protestanter, økt vold, drap, militarisering, samt erklæring av unntakstilstand i 2013 grunnet demonstrasjoner mot vannkraftverket.

Frihandelsavtale

Norge, som en del av EFTA, har en frihandelsavtale med tre land i Mellom-Amerika. Disse landene er Costa Rica, Panama og Guatemala. Avtalen ble undertegnet i 2013 og trådte i kraft i 2014 i Costa Rica, Panama og Norge. Ratifiseringen av Guatemalas tiltredelse til avtalen er pågående. I følge nettsiden til Norges regjering omfatter avtalen blant annet handel med varer og tjenester, handelstiltak, konkurranse og bærekraftig utvikling.

Utenriksdepartementet

Norge ambassade i Guatemala ble stengt i 2016, den norske ambassaden i Mexico er nå ansvarlig for området. Siden stengingen har det vært en politisk kamp for å gjenåpnet ambassaden. Rigoberta Menchu under sitt møte med UD i Norge 2023 understreket viktigheten av Norges ambassade i Guatemala og at det har vært et tap for sivil samfunnet at den forsvant. Det samme har Conavigua gjort. På sin side har Guatemala et konsulat i Norge og en ambassade i Stockholm.

Litteratur og journalistikk:

Norske ressurser:

Guatemalanske ressurser:

Kilder

Ecuador Surinam Fransk Guyana Guyana Colombia Venezuela Paraguay Bolivia Nicaragua Uruguay El Salvador Guatemala Den dominikanske republikk Puerto Rico Haiti Cuba Jamaica Honduras Panama Peru Mexico Costa Rica Belize Falklandsøyene Brasil Argentina Chile

Fakta: