Guatemala er et lite mellomamerikansk land med et areal på 108 890 kvadratkilometer. Det finnes få pålitelige kilder på landets innbyggertall. Ifølge den siste offisielle folketellingen bor rundt 14 millioner i Guatemala, mens andre kilder estimerer et befolkningstall på rundt 17 millioner. Hovedstaden er Ciudad de Guatemala (Guatemala by) og er den mest befolkede og urbane byen i Mellom-Amerika. Likevel er den største andelen av befolkningen urfolk og småbønder, som lever tett på, og i tråd med naturen. I 2015 ble Guatemala rangert som et av verdens ti mest sårbare landene for klimaendringer av Global Climate Risk Index. Landet er også preget av en 36 år lang borgerkrig som tok slutt i 1996.

Ved presidentvalget i 2019 vant den konservative, tidligere fengselsdirektøren, Alejandro Giammettei, med partiet Vamos. Giammettei overtok presidentskapet i januar 2020 fra Jimmy Morales, og er blant annet motstander av homofilt ekteskap, abort og støtter dødsstraff. Gjennom valgkampen lovet han å bekjempe korrupsjon, mens han under hans tid som fengselsdirektør ble tiltalt og fengslet for flere drap, men dommen ble til slutt hevet. Det hevdes også at Giammettei er støttet av den samme mektige eliten som hjalp utgående president Morales med å legge ned FN-oppnevnte Internasjonale kommisjonen mot straffefrihet (CICIG), og han har bekreftet at han ikke vil fornye deres mandat. CICIG er et produkt av fredsavtalen som ble underskrevet i 1996 og avskaffelsen av CICIG er et stort tilbakeslag for kampen for rettferdighet og mot straffefrihet.

Tidsperioden 1944-1954 er kjent som Revolusjonen i Guatemalas historie. Den tidligere professoren, Juan José Arévalo, ble valgt inn som president i 1944 i vaken av et folkelig opprør og kuppet mot den USA-støttede diktatoren Jorge Ubico. Arévalo-regjeringen innførte en rekke sosiale reformer som inkluderte økning av minstelønna og alfabetisme-programmer, samt en arbeidsmiljølov i 1947. I 1951 overtok Jacobo Árbenz makten og fortsatte med de sosiale reformene og åpnet mer for organisering av arbeidere og en mer åpen offentlig debatt. Det var likevel jordbruksreformen – egnet til å omfordele ubrukte, store jordområder til småbønder og kompensere jordeiere – som førte et CIA-ledet kupp av Árbenz.

Jordreformen gikk med andre ord imot godseiere og utenlandske økonomiske interesser. Spesielt truet var United Fruits Company (UFC) som i praksis ikke betalte skatt og som eide praktisk talt Puerto Barrio, Guatemalas eneste havn til Atlanterhavet. Kuppet anses derfor som en reaksjon av UFCs lobbyvirksomhet hos Truman- og Eisenhowerregjeringene der de overbeviste styresmaktene om at Guatemala hadde intensjoner om å alliere seg med Sovjetunionen. Politikken ført av Arévalo og Árbenz helte derimot mot en sosialdemokratisk politikk, selv om sistnevnte og jordreformen hadde noe innflytelse fra kommunistpartiet. I kjølvannet av kuppet ble Guatemala igjen et land styrt av autoritære diktaturer som etter hvert ledet til en borgerkrig i 1960.

Krigen var mellom geriljagrupper i forskjellige regioner, som representerte småbønder og urfolk, og staten. Krigstaktikken til millitæret (staten) var spesielt brutal, blant annet ved bruk av seksualisert vold hvor kvinnekroppen var et territorium for maktutøvelse. Splitt-og hersk-metoder var også ofte brukt i lokalsamfunn for å skremme folk fra å støtte geriljagruppene.

Etter 36 år med borgerkrig ble fredsavtalen signert mellom geriljarepresentanter fra Union Revolucionaria Nacional Guatemalteca (URNG) og den guatemalanske staten i 1996. Under borgerkrigen ble omtrent 200 000 mennesker drept og 40 000 forsvant. 400 landsbyer ble jevnet med jorda (ca. 80 prosent av landbyene i Ixil-regionen ble utslettet), minst 100 000 mennesker flyktet til Mexico og rundt en million mennesker ble flyktninger i eget land. Først de siste årene har landet begynt å straffeforfølge noen av overgrepene fra borgerkrigen. I 1999 konkluderte den FN-oppnevnte sannhetskommisjonen for Guatemala med at den guatemalanske staten var ansvarlig for folkemord i fire regioner i landet i perioden 1981-84, samt at de fleste massakrer og brudd på menneskerettigheter begått var utført av staten. Efraín Ríos Montt regjerte Guatemala i 17 måneder mellom 1982 og 1983 da de verste handlingene ble utført. Så seint som i 2013 ble Ríos Montt dømt for folkemord og forbrytelser mot menneskeheten.

I etterkant av krigen bruker staten fortsatt voldelig undertrykkelse som et instrument for sosial kontroll. Til tross for fredsavtalen er nedrustningen av militæret liten da krigens militærmakt har insistert på å beholde sine maktposisjoner. De rettferdiggjør fortsatt at deres krigføring var verdig og nødvendig i kampen mot kommunisme.

Guatemala er et mellominntektsland, men inntektsfordelingen er blant de skjeveste i verden. Jordbruk utgjør fortsatt en stor del av økonomien der småbønder ofte lever av basisvarer som mais og bønner. Kapitalistiske storgods er en annen vanlig form for jordbruk, hvor det produseres varer som kaffe, banan, sukker og palmeolje. Ellers består økonomien hovedsakelig av servicenæringen og penger som migranter i USA sender til sine familier (10% av BNP).

Guatemala har en gini koeffisient på 53, noe som indikerer ekstrem ulikhet. Kvinner og urfolk er hardest rammet og deres involvering i økonomisk utvikling er begrenset, i tillegg til territoriell og etnisk forskjellsbehandling. Det er nettopp disse delene av befolkningen som nå står opp mot en utvidelse av naturressursutvinningen som gruvedrift, vannkraft, oljeutvinning, sukker- og palmeoljeplantasjer.

Ekskludering og rasisme har produsert strukturelle, juridiske og institusjonaliserte former for vold og diskriminering som spesielt treffer urfolk, især de som bor på landsbygda. Landet er styrt av en liten elite som sitter på både pengene og makten. Det er et enormt segregert samfunn som fortsatt preges av koloniale skillelinjer hvor den hvite befolkningen styrer over majoriteten – mestizoer og utfolk.

Ulikhet - noen indikatorer (Kilder: UNDP og Verdensbanken 2018 og 2019)

• 49 prosent av befolkningen bor i rurale områder.
• 59.3 prosent av befolkningen lever i fattigdom i 2019 (tallet har økt fra 51 prosent i 2006).
• 75 prosent av urfolk lever i fattigdom. De fattigste fylker er de fylkene med høyeste antall av urfolk (Totonicapan, Sololá, Quiché, Alta Verapaz, Chimaltenango, Baja Verapaz, Huehuetenango og San Marcos). Her er 8 av 10 barn kronisk underernærte.
• 260 personer eier 56% av landets økonomi. Dette betyr at 0.001 prosent av befolkningen styrer mer enn halvparten av nasjonens rikdom.
• 62 prosent av all økonomisk inntekt er kontrollert av 20 prosent av befolkningen.
• 2.5 % av storgårdene i Guatemala okkuperer mer enn 65% av dyrkbar jord.
• Kun 2 prosent av kommunene styres av en kvinnelig ordfører.
• 12,6 prosent av kvinner fullfører videregående skole.
• Gjennomsnittsalder hos kvinner ved første barn er 21 år.
• Gjennomsnittlig antall år på skole er 7,2 år for menn og 6,7 år for kvinner.
• 17 prosent av alle arbeidere har tilgang til velferdsordninger.
• 73 prosent av befolkningen arbeider i uformell sektor.

Det politiske klimaet preges av stor mistillit til myndighetene, media, og private aktører blant innbyggerne. Frustrasjonen i samfunnet gjenspeiles i en økende mistro til demokratiet. Mens 50 prosent av befolkningen i 1996 mente at demokrati var å foretrekke fremfor diktatur, mente bare 41 prosent av befolkningen i Guatemala det samme i 2013. Misnøyen blant guatemaltekere gjelder også økonomi, fordeling av rikdom i landet, rettssystemet, politiske partier og privatisering av offentlige tjenester. Da er det ikke rart at de to institusjonene guatemaltekere har størst tro til er familien og kirken.

Det ustabile politiske terrenget speiles i mange partier som hyppig blir skiftet ut. En grunn til dette er at historien er farget av diktaturer og borgerkrig. Demokratiet mangler tradisjon og det finnes få partier med forankring i samfunnet. Ikke et eneste parti har lyktes i å bli gjenvalgt på 30 år. En strategi som er mye brukt for å videreføre sine interesser på tross av dette er å stifte nye partier. Nye partier fra en valgperiode til en annen gjør det vanskelig å navigere seg i landets politiske landskap. Generelt sett finner vi flest partier på høyresiden, mens det eldste partiet er det venstrevridde URNG som ble grunnlagt i 1982. Partiet fungerte tidligere som en paraplyorganisasjon for flere geriljagrupper, og ble i 1998 et politisk parti.

Historisk sett er tilgang til og fordeling av jord et av landets eldste politiske problemer. Jord har en enorm betydning for de fleste guatemaltekere: Cirka halvparten av landets 15 millioner innbyggere bor i rurale områder, og landbruk er deres viktigste kilde til mat og arbeid. Guatemalas landbruksstruktur har ikke blitt forandret siden den tok form på slutten av 1800-tallet, og jorden og naturressursene er fordelt blant få hender. Til tross for at det ble satt i gang en jordreform etter signeringen av fredsavtalene, eier fremdeles cirka to prosent av befolkning omtrent 60 prosent av den dyrkbare jorden. Jordreformen etter fredsavtalene var markedsdrevet og resulterte til at veldig lite jord ble omfordelt i praksis.

De konfliktene som har tiltrukket seg mest oppmerksomhet er relatert til metall- og mineralutvinning og vannkraftverk. Med bakgrunn i Guatemalas lovgivning, er rurale områder blitt åpnet for internasjonal kapital og for transnasjonale selskaper, uten at lokalbefolkningen har hatt påvirkningskraft. I praksis har territoriale og individuelle rettigheter blitt svekket. Alt dette er bakteppet for kampen som grasrotorganisasjoner fører.

Lokalbefolkningens respons på hvordan prosjektene etableres er å organisere og gjennomføre lokale konsultasjoner, hvor lokalbefolkningen har mulighet til å uttrykke sin mening om prosjektene. I tillegg til å være et viktig juridisk instrument for lokalbefolkningen, representerer konsultasjonene konkrete krav til staten om politisk og demokratisk deltakelse i lokale og nasjonale beslutningsprosesser. Disse konsultasjonene støttes av Guatemalas lovgivning, samt av den internasjonale konvensjonen om urfolksrettigheter, kjent som ILO-konvensjon nr. 169. Alle konsultasjonene som har blitt gjennomført, har vist at over 96 prosent av befolkningen avviser utvikling av naturressursutvinningsprosjekter i deres landsbyer. Inntil nå har imidlertid ingen utvinningsprosjekt blitt stoppet av konsultasjonene.

Mellom 2017 og 2018 ble det registrert 884 angrep mot menneskerettighetsaktivister i landet. 39 av disse angrepene var drap. Situasjonen for folk som forsvarer jorden sin mot utvinningsselskaper, aktivister som jobber for rettferdighet, journalister, fagforeningsledere og urfolksledere er like ille nå som under borgerkrigen.

Guatemala har siden 90-tallet satset på å tiltrekke seg nye investorer gjennom multilaterale eller bilaterale frihandelsavtaler eller investeringsavtaler. For å realisere denne politikken samarbeider utenriksdepartementet med finansdepartementet og flere private aktører.

USA er fremdeles en av de viktigste støttespillerne til Guatemala. Frihandelsavtalene med USA, Mexico og Canada, Chile, Colombia, Den dominikanske republikk og Taiwan, har åpnet for nye kommersielle dører for guatemalanske produkter, særlig sukker, palmeolje og mineraler.

De siste 15 årene har man sett en betydelig økning av transnasjonale selskapers naturressursutvinning i Guatemala. Denne fremveksten er knyttet til den økte etterspørselen av naturressurser som metaller og mineraler, biobrensel, olje og ren energi fra internasjonale markeder. Samtidig har man sett en eksplosjon av sosial uro og bevegelser mot utvinningsindustrien. Svaret fra myndighetene har vært å kriminalisere protestene og aktivister.

Norge er, gjennom (blant annet) investeringer fra Norfund, involvert i miljøkonflikter i Guatemala. Imidlertid er det viktig å påpeke at dette oftest er indirekte. En framtredende sak er Norfunds, samt Verdensbankens, involvering i vannkraftverkprosjektet i Santa Cruz Barillas, Huehuetenango. Selv om Norfund har trukket tilbake investeringene har de ikke bøtet for de negative konsekvensene prosjektet fikk for lokalbefolkningen. Det har vært en alvorlig kriminalisering av protestanter, økt vold, drap, militarisering, samt erklæring av unntakstilstand i 2013 grunnet demonstrasjoner mot vannkraftverket.

Det har vært en ekstremt økning av migrasjon fra Guatemala de siste årene. Årsakene til at folk migrerer er mange og sammensatte. Guatemala befinner seg i et område som i stor grad er påvirket av klimaendringene og vi ser allerede alvorlige negative forandringer. Dette gir en fraværende matsikkerhet som bidrar til en dårlig og usikker økonomisk fremtidig situasjon, samt at store deler av befolkningen er underernærte. De fattigste er sterkt diskriminerte; De blir strategisk ekskludert fra politikken og har derfor begrenset deltakelse i beslutningstaking hva angår dem selv. Med en historie som har sviktet majoriteten av befolkningen og en nåværende situasjon preget av institusjonalisert vold og en av verdens verste drapsstatistikker, kan en forstå at mistilliten er stor og at det finnes lite fremtidshåp hos mange guatemaltekere.