Særlig siden 2018 har Daniel Ortega og hans kone og visepresident Rosario Murillo, representert et tiltakende autoritært styre og en politikk som står i sterk kontrast til den sandinistiske revolusjonen i 1979 som la grunnlaget for partiet FSLN (Frente Sandinista de Liberación Nacional) og forventninger om en demokratisk utvikling. Den militære seieren over Somoza-diktaturet skapte stor entusiasme og støtte i solidaritetsmiljøer verden over, også i Norge. Folkedemokrati, menneskerettigheter, systematisk kamp mot fattigdom og for grunnleggende helse- og utdanningstilbud, anerkjennelse av kvinners og ungdommens aktive bidrag til samfunnsbygging som utgjorde kjernen i revolusjonen har nå blitt erstattet med undertrykking, maktkonsentrasjon, korrupsjon og ufrihet.

Den sandinistiske revolusjonen baserte seg i utgangspunktet på brede politiske allianser, et progressivt næringsliv og konstruktivt forhold til kirken. Daniel Ortega ledet de første årene en bredt sammensatt komite for nasjonal gjenoppbygging og ble i 1984 valgt til president. Da var landet alt plaget av en ny krig mellom regjeringshæren – ledet av presidentens bror Humberto Ortega – og kontrarevolusjonen (Contras) – støttet av USA. Krigen og mislykkede økonomiske strategier førte til økt misnøye og til at Daniel Ortega tapte gjenvalget i 1990. Valgnederlaget skjedde i en periode preget av sammenbruddet for Sovjetunionen og tradisjonelle sosialistiske stater i Europa som utgjorde en viktig støtte for Nicaragua på 1980-tallet.

I hele perioden fra 1990 til 2006 ledet Ortega FSLN som opposisjonsparti og tapte som president kandidat både i 1996 og 2002 overfor de nyliberale kandidatene Alemán og Bolaños fra Partido Liberal Constitucionalista (PLC).

Splittelse i FSLN og pakten med Alemán

Allerede etter valgnederlaget i 1990, bedyret Ortega at FSLN fortsatt skulle «styre nedenfra» gjennom folkelig mobilisering og ikke-statlige organisasjoner som fortsatt mottok mye internasjonal støtte. På partikongressen i 1994 framsto FSLN som splittet mellom de som støttet Ortegas tiltakende autoritære lederskap og de som trodde på demokratiske prosesser. Dissidentene fra partiet opprettet Movimiento de Renovación Sandinista (MRS) med blant annet Ortegas tidligere visepresident Sergio Ramirez, og utfordret FSLN i mange kommuner. Men MRS klarte aldri å oppnå tilstrekkelig folkelig støtte til å utgjøre noe reelt politisk makt-alternativ. Ortega inngikk en pakt med lederen for regjeringspartiet PLC (Partido Liberal Constitucionalista), Arnoldo Alemán, som ble starten på undergravingen av demokratiske prosesser og institusjoner. Formålet var å etablere et to-parti-system hvor FSLN og PLC delte makten og å ekskludere andre politiske partier. De to partiene hadde til sammen flertall i Nasjonalforsamlingen. Slik ble Høyesterett, Valgmyndighetene og andre kjerneinstitusjoner i et demokrati politisert og besatt med medlemmer av de to partiene.

Lovendringer og maktkonsentrasjon

Med flertall i Nasjonalforsamlingen kunne de to partiene vedta lover som favoriserte deres partier og konsentrasjon av makten.

FSLN hadde i valgene mellom 1990 og 2006 en oppslutning på om lag 35%. En ny valglov fastslo at det ville være tilstrekkelig å vinne presidentvalget med en slik prosentvis oppslutning, noe som Ortega og FSLN faktisk gjorde i 2006. Dersom Ortega betraktet det som en feiltagelse å gi fra seg makten i 1990, var han tydeligvis fast bestemt på at han ikke skulle gjøre det igjen etter at han ble innsatt som president 2007. Denne maktbesettelsen kan også ha vært et resultat av en livslang militær logikk, først i kampen mot Somoza og seinere mot Contras.

Sammen med kona Rosario Murillo etablerte Ortega en allianse med kirkeledere, blant annet ved å innføre radikale anti-abort lover og innskrenking av kvinners rettigheter.

Det Nasjonale Politiet, opprettet etter revolusjonen, ble lenge betraktet som et forbilde i Latin Amerika av forkjempere for rettsstaten og menneskerettigheter, og besto av 40% kvinner på alle nivåer. Gjennom lovendringer vedtatt av Nasjonalforsamlingen i 2014, ble kommandoen over både hæren og politiet overført til presidenten. Politiet opptrer nå i større grad som beskytter av presidenten og partiet enn av befolkningen. Politiet har i økende grad brukt vold mot dem som klagde eller kritiserte regjeringen. Paramilitære støttegrupper fikk operere uten å bli straffeforfulgt og det kritiske sivilsamfunnet følte seg i økende grad intimidert.

Kommunevalget i 2008 ble anklaget av opposisjonen og uavhengige valgobservatører for å være preget av uregelmessigheter og manipulering av resultatene. Ortegas regjering ba også om at europeisk bistand skulle avholde seg fra å støtte kritiske sivilsamfunnsorganisasjoner. Dette var medvirkende årsak til at flere land, inkludert Norge, avviklet bistanden til Nicaragua i årene som fulgte, etter at de fleste europeiske landene som helt siden 80-tallet hadde vært blant Nicaraguas viktigste støttespillere, lenge hadde økt sin kritikk mot den politiske utviklinga. Valgloven i Nicaragua tillot ikke gjenvalg, men Ortega lot seg ikke stanse. Ved hjelp av klart politiserte dommere i Høyesterett ble det avgjort at denne klausulen i valgloven var grunnlovsstridig og at det derfor var klar bane for gjenvalg. I 2014 ble det gjennomført grunnlovsendringer som gjorde det mulig å bli gjenvalgt uten tidsbegrensninger. Dette gjorde det mulig for Ortega å bli gjenvalgt for andre gang i 2016. Dette valget viste at det ikke lenger engang var et to-parti-system i Nicaragua, men kun et hegemonisk ett-parti styre som resultat av et høyst udemokratisk valgsystem.

Forholdet til Venezuela

I løpet av det første tiåret i dette århundret opplevde mange latinamerikanske land å velge regjeringer som stod til venstre for sentrum, det som ble omtalt som «den rosa bølgen». Nicaragua føyet seg inn i denne rekken. Forholdet til det oljerike Venezuela ble særdeles viktig. Generøsiteten til Venezuelas president Hugo Chavez førte til betydelige overføringer for å dekke statlige utgifter, uten store krav til dokumentasjon for utgiftene. Gjennom programmet PetroCaribe kjøpte Nicaragua billig olje fra Venezuela og solgte den videre til markedspriser uten at det ble gjort rede for disse store inntektene. Slik ble store deler av de sosiale programmene og kommunale utgifter finansiert.

Ortegas egen familie har etter at FSLN igjen overtok makten i 2007, etablert seg med betydelig næringsvirksomhet. Kilden til den eksponentielle formuesøkningen skal være finansiert av den venezuelanske oljen ifølge en rapport fa Confidencial i februar 2022. Familien kontrollerer 22 virksomheter, bl.a. innen olje, telekommunikasjon, eiendomsutvikling, reklame og media, og i finanssektoren. Barna til presidentparet administrer flere TV-kanaler (Canal 4,8,13) og radiostasjoner. Ortega etablerte forretningsallianser med strategiske finansinteresser og lovet dem stabilitet og orden. Nicaragua har under Ortega blitt et svært korrupt land.

Illusjonen om en kanal

Inntil Panamakanalen ble åpnet i 1914 hadde San Juan-elva i Nicaragua vært den mest brukte forbindelsen mellom Karibia og Stillehavet. Mulighetene for en kanal i Nicaragua ble vurdert også etter at Panamakanalen var i funksjon. Ideen om en kanal gjennom Nicaragua ble tatt opp igjen av Daniel Ortega under valgkampen i 2011 som et viktig framstøt for økonomisk utvikling og sysselsetting. Den kinesiske forretningsmannen Wang Jing opprettet Hong Kong Nicaragua Canal Development (HKND) som påsto at dette firmaet ville investere 60 milliarder dollar i et slikt prosjekt. Kina har aldri gått god for at landet støtter et slikt prosjekt og Nicaragua hadde ikke engang diplomatiske forbindelser med Folkerepublikken Kina. Først i desember 2021 fulgte Nicaragua trenden fra andre land i regionen med å bryte diplomatiske forbindelser med Taiwan til fordel for Kina. I juni 2013 vedtok Nasjonalforsamlingen en egen lov som gir HKND en konsesjon og eksklusiv rett til å bygge en kanal gjennom Nicaragua og en omlag 3 000 kvadratkilometer korridor gjennom landet for utvikling av infrastruktur. Loven (Ley 840) har av opposisjonen blitt tilbakevist som grunnlovsstridig på mer enn 50 punkter. Byggingen skulle påbegynnes i 2014 og kanalen skulle stå ferdig i 2019. Så langt har ikke et eneste spadetak blitt tatt, men eiendommene til om lag 20 000 fattige bondefamilier har blitt ekspropriert og for en stor del gjort tilgjengelig for presidentsønnen Laureano Ortegas turisme-prosjekter. I mellomtida har Wang Jing, som ikke har noen som helst erfaring med den type megaprosjekter det her er snakk om, tapt det meste av sin kapital og ble i mai 2021 utestengt fra Shanghai-børsen for uetisk forretningsvirksomhet. HKND ble avviklet som selskap i 2018. Samtlige studier utført omkring bærekraften og sannsynligheten for at prosjektet kunne utføres har negativ konklusjon. Særlig ville de miljømessige konsekvensene være katastrofale. Nicaraguasjøen er ikke dyp nok for havgående skip. Mudringen av innsjøen ville føre til permanent grums og tap av livnæring fra fiske. Panama har i mellomtida bygd en parallell kanal for større skip som sto klar i 2016. Det er derfor høyst sannsynlig at en kanal gjennom Nicaragua forblir en illusjon, selv om Ortega i sin tale etter den internasjonalt underkjente valgseieren i 2021 igjen insisterte på at kanalen skal bygges. Informasjon om kanalen er hentet hovedsakelig fra The Guardian, The Ecoomist, El Pais, El Financiero og Centro Humboldt.

De selvstyrte regionene

Den østlige halvparten av Nicaragua, lavlandet mot Karibia, ble aldri noen effektiv del av den spanske kolonien og heller ikke av den spanske koloniarven. Befolkningen utgjør 10% av landets befolkning og består hovedsakelig av urbefolkning og etterkommere etter afrikanske slaver. Bare et ubetydelig mindretall var spansktalende og katolikker. Båndene til Storbritannia og USA var sterkere enn til Managua. Landsdelen var marginalt inkludert i den sandinistiske revolusjonen og det utviklet seg til en væpnet konflikt (1981-1987) med krav om sjølstyre, en krig som foregikk parallelt med krigen mot Contras. Autonomiloven av 1987 er den mest avanserte selvstyremekanismen i Latin Amerika og en viktig anerkjennelse av urbefolkningens rettigheter. De første sjølstyrerådene ble valgt i 1990. Men den nyliberale politikken i perioden 1990-2007 motarbeidet sjølråderett over viktige ressurser som tømmer, mineraler og fiskeri og tildeling av konsesjoner ble foretatt sentralt. Politisk ble sjølstyre-organene underbruk av de dominerende politiske partiene FSLN og PLC. Det siste tiåret har disse myndighetene i likhet med resten av landet vært fullstendig underlagt FSLN. Kvegeiere, tømmer-selskaper og fattige bønder har med årene trengt inn vestfra og tatt seg til rette – ofte med formell tillatelse fra myndighetene i Managua – i urbefolkningens (særlig miskitu) tradisjonelle territorium hvor disse har kollektive rettigheter. Dette har ført til voldelige konflikter hvor regjeringshæren ofte har opptrådt til forsvar for «invasjonen» og bidratt til alvorlige brudd på menneskerettigheter og mistillit til myndighetene i Managua. Ekspropriering av betydelig territorier for kanalprosjektet er eksempel på dette.

Opprøret mot Ortega

Kanalprosjektet og ekspropriering av jorda til mange fattige bønder i Chontales og Nueva Guinea førte fra 2013 til protester og marsjer av de berørte og deres sympatisører. Etter at organisasjoner som fremmer menneskerettigheter og kvinners rettigheter hadde opplevd å bli fratatt sin juridiske status, var det nå bondeorganisasjoner og miljøorganisasjoners tur. Da bondedemonstrasjonene kom mot Managua, ble de møtt av voldelig politiopptreden, noe som var nytt i Nicaragua. Politiet fikk også i økende grad støtte fra paramilitære voldelige grupper for å hindre regjeringskritiske demonstrasjoner. Mange nicaraguanere opplevde at de ble overvåket, og at ytringsfriheten ble innskrenket.

Under påtrykk fra Verdensbanken og IMF innførte regjeringen i 2018 endringer i sosial-politikken som ville innebære reduserte pensjoner og sosiale ytelser (se IMFs rapport fra 2017, El Pais april 2018 og nicaraguanske media, El Nuevo Diario 18. februar 2018, 100% Noticias, Confidencial april 2018). Dette var dråpen i begeret som utløste en massiv demonstrasjon, hovedsakelig av studenter, i Managua og León. Den voldelige reaksjonen fra politiet og paramilitære grupper i april 2018 skulle bli en milepæl i nyere nicaraguansk historie. Ifølge den Interamerikanske Menneskerettighetskommisjonen, International Crisis Group og andre kilder ble det skutt med skarp ammunisjon mot demonstrantene og 355 mistet livet. Om lag 2000 ble skadet mens flere hundre studenter ble fengslet. Ethvert forsøk på protest har siden 2018 blitt møtt med repressive midler. 405 leger og sykepleiere ble avskjediget fordi de behandlet skadede.

Undergraving av valgsystemet

I desember 2020 vedtok Nasjonalforsamlingen en kontroversiell lov som forbyr «forrædere» å stille til valg. En annen lov av mai 2021 satte det Øverste Valgrådet fullstendig under regjeringens herredømme, og tillot regjeringen å drive valgkamp med statlige midler. Uavhengig valgobservasjon ble avvist og Nicaragua nektet å følge opp avtalene gjennom Organisasjonen for Amerikanske Stater (OAS) om demokratisk samfunnsbygging. Politiet har over lange perioder beleiret boligene til kritikere som ikke er fengslet. Om lag 200 000 nicaraguanere søkte i perioden 2018-2022 om politisk asyl, over halvparten av disse i Costa Rica ifølge Confidencial. En stor del av regjeringskritikere har reist i eksil og nye migrasjonslover hindrer nicaraguanere å reise ut av landet og også å vende tilbake. Disse forholdene og henvisning til nye lover er utførlig beskrevet i rapporter fra Organisasjonen for Amerikanske Stater og fra FN organisasjoner.

Sosiale og økonomiske forhold

Sammenlignet med Honduras, El Salvador og Guatemala har Nicaragua vært skånet for samme grad av organisert kriminalitet, gjengvirksomhet (‘maras’) og kriminell vold. Korrupsjon var heller ikke like utbredt som i landene nord i Mellom-Amerika. Migrasjonen til USA var langt mer beskjeden. De aller fleste migrantene fra Nicaragua dro til nabolandet i sør, Costa Rica. Da Ortega kom tilbake til makten som president ble det lansert populære tiltak, som Cero Hambre for å redusere fattigdom med generøs støtte fra Venezuela. Ifølge offisielle nicaraguanske data ble ekstrem fattigdom redusert fra 27% i 2005 til 10% i 2017. I 2020 har denne indikatoren steget igjen til 22. Disse tallene blir betvistet av FN og den uavhengige organisasjonen FIDEG som har gjort levekårsundersøkelser siden 1990 og viser at fattigdommen økte fra 39% til 42% mellom 2015 og 2016. Det er en generell svakhet i hele Mellom-Amerika at offisiell statistikk ikke er pålitelig.

Nicaragua var det eneste landet i Latin Amerika som ikke vedgikk at det var berørt av Covid-19. Responsen fra regjeringen var preget av fornektelse, passivitet og tåkeleggelse. Det ble ikke innført noen beredskap, skolene forble åpne og kritikere i helsevesenet ble avsatt. De lite troverdige offisielle tallene på smittede og døde som følge av pandemien er oppsiktsvekkende lave sammenlignet med nabolandene.

Sammen med de øvrige mellomamerikanske landene signerte Nicaragua en samarbeidsavtale med EU i 2012 (Acuerdo de Asociación UE-CA). Avtalen har blitt omtalt som en alternativ frihandelsavtale, og skal sikre mellomamerikanske varer tilgang på det europeiske markedet. Samtidig gir den EU store fordeler og tilgang på viktige områder som energi, telekommunikasjon, utnyttelse av naturressurser og anbud på offentlige tjenester. Avtalen har vært sterkt kritisert for å være mer omfattende enn frihandelsavtalen med USA (CAFTA –DR), og for å redusere landenes handlingsrom og kontroll over egen økonomi og ressurser.

Siden 2018 har økonomiske, sosiale og politiske forhold forverret seg, preget av økonomisk stagnasjon og økende korrupsjon. Nicaraguas plassering på FNs Human Development Index har vært dalende og landet befinner seg i 2020 på 128. plass av verdens 188 rangerte land. Det er slutt på subsidier fra Venezuela og det meste av bistanden fra Europa og Nord Amerika har uteblitt. Ifølge Transparency International’s korrupsjons index for 2022, ligger Nicaragua blant de siste landene på listen med en troverdighet på 19%. EU begrenset fra 2016 sitt bistandsprogram i Latin Amerika til å omfatte de fire nordligste landene i Mellom-Amerika, Colombia og Bolivia. Dette programmet erstatter i vesentlig del den tidligere bilaterale bistanden fra EU-medlemmene. Internasjonalt setter Nicaragua nå sin lit til Russland, Iran, Venezuela og Kina samtidig som Ortegas familiedynasti i økende grad kontrollerer de lønnsomme bedriftene i landet. En bølge av migranter fant sted i 2022 da ifølge Centro Nicaraguense de Derechos Humanos (CENIDH) 328 000 nicaraguanere dro til Costa Rica og USA. Den store økningen i migrasjonen betyr at 17% av Nicaraguas økonomi i 2022 består av pengeoverføringer fra slektninger i utlandet.

Eneveldet konsolideres

Daniel Ortega stilte opp til gjenvalg for tredje gang i 2021. Denne gangen var hans taktikk å eliminere all politisk opposisjon. Politikere, media og sivilsamfunn som kritiserte Ortega og FSLN, ble betraktet som samfunnsfiendtlige og anklaget i et politisert rettsapparat for konspirasjon mot landets sikkerhet. Motkandidater ble fengslet. Dette førte til at Ortega «vant» valget i 2021 med sin kone Rosario Murillo som visepresident, praktisk talt uten motkandidater. Uten opposisjon «vant» også FSLN samtlige 153 kommunevalg i 2022.

De siste årene har ifølge Human Rights Watch og International Presss Institute over 3000 sivilsamfunnsorganisasjoner blitt fratatt sin juridiske status og omlag 50 medier har blitt stengt. Flere sivilsamfunnsorganisasjoner som har mottatt internasjonal støtte, har siden 2019 blitt stemplet som «kuppmakere» og «agenter for fremmede interesser». Kriminaliseringen av sivilsamfunnsorganisasjoner er omfattende. Disse blir beskyldt for å være fremmede agenter og for å hvitvaske penger mottatt fra utlandet. De fleste politiske partier har blitt fratatt sin legale status og sju av opposisjonskandidatene i 2021, blant annet Cristina Chamorro og Felix Maradiaga, har blitt dømt til fengselsstraffer på opptil 13 års fengsel for «undergraving av Nicaraguas nasjonale integritet». Også tidligere høyt profilerte sandinister har endt opp som politiske fanger. Hugo Torres (Comandante Uno) som ledet en aksjon i 1974 som fikk Daniel Ortega løslatt fra Somozas fengsel og som senere har hatt viktige posisjoner i forsvaret og partiet, ble fengslet i juni 2021. Han døde i fengselet på grunn av manglende legetilsyn i februar 2022. Dora Maria Tellez (Comandante Dos) som var den fremste kvinnelige revolusjonslederen og helseminister i sandinistregjeringen på 80-tallet, har blitt dømt til 15 års fengsel for å dele en lenke til Washington Post på sosiale medier. Hun gikk i slutten av 2022 i sultestreik. En ny kriminallov tillater fengsling opptil 90 dager uten dom. Dette til tross har Tellez og andre tilbragt 400 dager i isolasjon før de ble ilagt en dom basert på falske anklager. Human Rights Watch melder at et stort antall politiske fanger holdes i isolasjon, uten tilgang til dagslys, besøk av familie eller legetilsyn. Den Inter-amerikanske Menneskerettighetskommisjonen (CIDH) anklaget i september 2022 Ortega-regimet for «hvit tortur» som består i å desorientere og belaste fangene både fysisk og psykisk, metoder som er kjent fra blant annet Iran, Israel, USA og det tidligere DDR. FNs Høykommissær for Menneskerettigheter og EU Kommisjonen har rettet skarp kritikk mot Nicaragua i 2022 for behandling av politiske fanger. De demokratiske venstre-presidentene Gabriel Boric i Chile og Gustavo Petro i Colombia, begge valgt i 2022, har rettet skarp kritikk mot Ortegas regime.

Norge og Nicaragua

Nicaragua var Norges første samarbeidsland i Latin Amerika. Det var stor grad av samsvar mellom målsettingene til sandinistrevolusjonen og norsk bistandspolitikk. Norges engasjement for Nicaragua kom i gang mye senere enn flere andre europeiske land, og det var først da Arbeiderpartiet overtok regjeringen i 1986 at forberedelsen til bilateral bistand kom i gang. LAG, flere ungdomsavdelinger av politiske partier og norske bistandsorganisasjoner var aktive pådrivere for å få i gang norsk fredskorps og bilateralt samarbeid med Nicaragua fra 1987, under sterk kritikk fra USA som da drev krig mot Nicaragua via Los Contras. Norge var en viktig aktør, først med Norads bistandsprogram og fra 1997 med ambassade i Managua. Den ble nedlagt i 2011. Høydepunktet for norsk bistand til Nicaragua var i 1990 med et budsjett på 219 millioner kroner. SAIH var den første norske bistandsorganisasjonen som inngikk prosjektsamarbeid med Nicaragua i 1980 og er i 2023, sammen med Redd Barna, de eneste norske bistandsorganisasjonen som fortsatt har et program i landet. I mellomtida har en hel rekke norske bistandsaktører vært involvert (på det meste over 20 frivillige organisasjoner), og LAG har organisert brigader til landet (kaffeplukking og skolebygging) i perioden 1982-2013. Norske næringslivsinteresser har vært ubetydelige og begrenser seg hovedsakelig til fiskeriutvikling på 1980 og 1990 tallet.

Kilder

FNs Høykommisariat for Menneskerettigheter, den Interamerikanske Mennskerettighets kommisjonen, Organization for American States, Human Rights Watch, Centro Nicaraguense de Derechos Humanos, Centro Humboldt, International Press Institute, Center for the Independence of Judges and Lawyers, International Crisis Group, The Economist, The Guardian, BBC, El Pais, Confidencial, El Nuevo Diario, 100% Noticias, La Prensa, Envio, Washington Office for Latin America,