Landet som ligger «for langt fra Gud og for nær USA» var åsted for av verdens største og mest radikale revolusjoner, parallelt med den russiske revolusjonen, på begynnelsen av 1900-tallet. Kampen for jord, og kampen mot undertrykking, går som en rød tråd gjennom landets historie. Stedsnavn gir en idé om ulike språkgrupper og opprørske historie. Ta for eksempel avenida Insurgente: opprørsgata, i nesten samtlige mexicanske byer. De skjeve bygningene i Mexico by gir et hint om en by som ble bygd oppå en allerede eksisterende en. Det er blant annet i Mexico bys undergrunn du ser spor av det som en gang var. Før spanjolenes ankomst i 1519 fantes Tenochtitlán. Her var det en innsjø, men den ble demmet opp og byen bygd der vannet en gang var. Kolonimaktas bygninger siger sakte ned, for vannet – det er borte.

Vannmangel, og konstant rasjonering, spesielt i de stadig voksene suburbs rundt en av verdens største byer med sine ni millioner innbyggere, er et tilbakevendende og økende problem. Det samme er smogen. Korona har lært verden å bruke ansiktsmaske. Mexicanerne har brukt masker i mange år – av ulike grunner, men i Mexico by skyldes det først og fremst det klamme lokket av forurenset luft som forpester gategjengerne.

Det finnes noen klare dager og da kan man speide ut av den brede Mexicodalen, og fra byen på cirka 2250 meter over havet, mot de mektige vulkanene Popocatépetl (5452 moh.) og Ixtacíhuatl (5286 moh.). Navnene stammer fra nahuatl-språket; Popocatépetl er satt sammen av popōca og tepētl, som betyr røykfjellet, og Ixtacíhuatl er satt sammen av iztāc, som betyr «hvit», og cihuātl, som betyr «kvinne». Nahuatl eller Nawatl er et av de største, og best bevarte, urfolksspråkene i Mexico. Det snakkes av i overkant av 1,5 millioner mennesker, og når vi på norsk sier ord som tomat, sjokolade, avokado og kakao så snakker vi egentlig Nahuatl. Dette er ord som kommer opprinnelig fra Aztekernes områder. Ved siden av Nahuatl er Yukatansk Maya det største urfolksspråket, men i landet finnes det over 364 ulike språkvarianter snakket av 68 ulike urfolksgrupper. Rundt 30 prosent av Mexicos befolkning definerer seg som urfolk, og språkene er likestilt med spansk, men dette er først og fremst på papiret. Flerspråklig utdanning finnes kun få steder i landet, og da som oftest på grunn av urfolks egen organisering, utdanningssystem og kamp.

På samme måte som samer innenfor norske grenser ble tvunget til å bytte navn for å få tilgang til jord og hjem, måtte også urfolk i Mexico – i stor grad – gjøre det samme. Mange steder har urfolksnavn forsvunnet, og tilbake står navnekombinasjoner etterlatt av den gamle kolonimakta og jordherren som en gang eide jorda der de var slaver. Det er mange Pérez Pérez og Martínez Martínez. Men, dette er i endring. Selv om navn som Cuauhtli, som betyr ørn på Nahuatl, ikke er like vanlig som María, så blir det stadig mer brukt. Et tegn i tiden er også et knippe Mexicanske filmer som har nådd internasjonale filmfestivaler de siste årene - også i Norge - hvor språket ikke er spansk, men urfolksspråk. Det gjelder for eksempel Sanctorum som har gått både på Tromsø Internasjonale Filmfestival (2020) og Film fra Sør (2020). I Sanctorum snakker urfolk sitt eget språk Mixe, og i den kinesiske filmskaperens Ai Wei Weis nære portrett, Vivos, om de etterlatte familiene etter forsvinningen i Ayotzinapa i 2014, snakker flere av familiene sine egne språk. Et annet pek i riktig retning er en rekke poesibøker utgitt på urfolksspråk (se litteratur og kultur lenger nede).

Det beveger seg en rekke små og store kamper innenfor det mexicanske samfunnet, og politiske prosesser som eksisterer globalt, som avkolonisering, Black Lives Matter, og en stadig mer radikalisert feministisk bevegelse, finnes også i Mexico. Mexicos historie er preget av bølger av harde motstandskamper, og til tider svært brutale konflikter mellom statsmakta og sivilsamfunnet. Det kommer og går som tidevannet, og enhver president ved makta er fullstendig klar over hva slags tsunami de kan bli utsatt for. Samtidig er det «bare» den mexicanske revolusjonen mexicanerne kan peke på når det kommer til å rive ned statsmakta. Andre land i regionen har klart det gang på gang, Mexico har bare nesten klart det – mange ganger (Les for eksempel Adolfo Gillys boks «La revolución interrumpida» om den mexicanske revolusjonen)

Mexico har blitt kalt «det perfekte diktatur». Det utsagnet er myntet på det landets største politiske parti, Partido Revolucionario Institucional – PRI (det institusjonelle revolusjonspartiet), som styrte sammenhengende, og brukte pekefingeren framfor valgurnene, for å utpeke presidenter - i 71 strake år.

Partiet PRI ble dannet etter den Mexicanske revolusjonen, som kjempet først og fremst for en rettferdig jordfordeling – og frihet – (Tierra y libertad – Jord & Frihet er identisk med slagordene fra bøndene under den russiske revolusjonen)iii fra el Porfiriato. Begrepet Porfiriato beskriver General Porfirio Díaz’ regjeringsperiode fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Han kom til makta ved kupp i 1876, og styrte under slagordet «orden og framskritt» (som brasilianerne styrer etter i dag). Han ville ha mer utenlandsk investeringer, og brukte absurde summer på kolossale bygg som i dag står igjen mest av alt som turistattraksjoner. Om du tar en tur til Mexico by så kan du besøke posthuset eller Casa de los Azulejos. Det var rett og slett en dekadent overklasse som vokste fram under el Porfiriato, familier som oftest i direkte linje fra de gamle koloni-familiene, men også andre. Den noe omstridte filmen «New Order» fra Mexico (2020) viser denne dekadente overklassen som lever (parallelt med resten av samfunnet) i beste velgående fremdeles i dag.

Men, el porfiriato var ikke fri for kritikk. Like konstant som overklassen og undertrykkelsen, sparker de undertrykte fra seg gjennom historien, både fysisk og med skarp penn. I 1885 ble den mexicanske satiriske avisa El Hijo del Ahuizote (også Nahuatl-navn) grunnlagt. Etter noen år tok anarkistbrødrene Ricardo og Enrique Flores Magón fra delstaten Oaxaca over avisa. Kritikken ble ikke tolerert og undertrykkelsen mot den uavhengige pressen var knallhard. Mange journalister ble drept eller fengslet, publikasjoner ble sensurert, og trykkpresser ble stengt eller ødelagt. Ikke ulikt situasjonen i dag. Mexico rangerer høyt på listene til organisasjoner som Reportere uten grenser for å være et av verdens farligste land for journalister. Samtidig er det et land med lang journalistisk tradisjon, og en rekke gode og uavhengige journalistiske plattformer (se liste til slutt).

Flores Magón-brødrene etterlot et tankesett som lever i Mexico i dag: Magonisme. Dette er en anarko-kommunistisk retning og en forløper for den meksikanske revolusjonen i 1910. I samme åndedrag som Flores Magón brødrene må tegneren José Guadalupe Posada Aguilar, også fra Oaxaca, nevnes. Mange forbinder hodeskaller, og spesielt la Catrina, med feiring av de dødes dag, men der Pousada plasserte Catrina, på link linje med veldig mange av sine illustrasjoner av skjeletter, var hos overklassen. Pousada er den dag i dag en av de viktigste referansene for en levende tradisjon og håndverk i Mexico: litografi. Overalt i landet, men spesielt i Oaxaca, er denne kunstformen utbredt og den er fremdeles i dag først og fremst knyttet til motstandskamp.

Selv om den mexicanske revolusjonen banet vei for PRI (som tok det noe selvmotsigende navnet), så står de langt fra hverandre. PRI erstattet diktaturet til Porfiriatet med sitt eget. Og undertrykkelsen under PRI kan ikke beskrives som annet enn like bestialsk som samtlige militærregimer på kontinentet. Likevel er det også stor variasjon mellom de ulike presidentene som syrte gjennom PRIs 71 år lange periode. Den som kanskje skiller seg mest ut, og som venstresida i Mexico trykker til sitt hjerte er Lázaro Cárdenas del Río. Han var president i Mexico fra 1934 til 1940. I hans periode ble jordreformen fra den mexicanske revolusjonen satt ut i live, han nasjonaliserte el-industrien og oljen. Det var Cárdenas som ga asyl til Trosky, og Cárdenas strakte ut en hånd til Haile Selassie fra Etiopia da få land ville gi han audiens. Vennskapet mellom de to landene har blitt foreviget i offentlige plasser med landenes navn.iv Hans sønn Cuauhtémoc Cárdenas har også vært en sentral politiker på venstresida i Mexico. Han stilte til presidentvalg, lik Andrés Manuel López Obrador, men tapte alle gangene. Den siste gangen, i 1988, tapte han for Carlos Salinas de Gortari. Valget ble sett på som et ran av venstresida, både på grunn av valgfusk, men også fordi Salinas de Gortari var en frihandelstilhenger. For mange er han fremdeles den som har hånden på rattet i mange av Mexicos politiske og økonomiske veivalg.

Det er samtidig helt umulig å forstå Mexico uten å si noe om ulike verdener som eksisterer helt parallelt innenfor Mexico. Husk: Mexico er en caldo. Her finner du alt. Dermed kunne en revolusjonær kunstbevegelse (delvis kommunister) vokse fram under PRI, med store og kjente malere som Diego Rivera, Frida Kahlo, Remedios Varas, og langt flere. Trotsky kunne søke tilflukt her. Det gikk riktignok ikke så bra. Han ble drept med en isøks i sitt bedagelige hjem i den enda mer bedagelige Coyoacán, en av de eldste og best bevarte koloniale bydelene i Mexico by, av en annen maler: David Alfaro Siqueiros.

Motstanden mot PRI vokste og dro seg til på 1950-tallet. Misnøyen spredte seg blant flere enn underklassen, og når middelklassen og de med høyere utdannelse begynner å bevege seg, får også opprør mer oppmerksomhet. I 1968 skulle Mexico arrangere sommer OL, og den daværende presidenten Gustavo Diaz Ordaz satte sin egen prestisje i gjennomføringen. Mexico var et av de mest modernistiske stedene på kloden – og et av de mest fattige. Lekene var overdådige. Men, opptaktene til lekene ble også preget av et gryende studentopprør. Studentopprøret ble slått ned i det som går for å være en av Mexicos verste massakre, selv om det er uklart, for ingen kan med sikkerhet si hvor mange som ble drept den 2. oktober på Tlatelolco-plassen – ti dager før OL-ilden ble båret inn i byen. Den 2. oktober, og den skitne krigen som fulgte på 70-tallet er et mørkt og vedvarende kapittel i Mexicos historie. Her er det mye som ikke er fortalt, og det lille vi vet er små riss i overflata av en ekstremt undertrykkende statsmakt.v

«Det perfekte diktaturet» ble brutt i 2000, og siden da har fire presidentvalg funnet sted. Det er litt vanskelig å ta Mexicansk partipolitikk seriøst, selv om vi burde det. De sitter med en enrom makt i Mexico, men det er tragisk å se tradisjonen for partipolitisk organisering. Der det kanskje best kommer til syne er i form av partipolitiske debatter – det vil si – fraværet av dem. Folk lo godt da Trump stilte til debatt mot Biden under presidentvalget i 2020, men om du tar en titt på en av de første TV-overførte valgdebattene i Mexicos historie i 2012 (!) så ler du ikke. Det er umulig å forstå debatten – og premissene for den – uten å forstå hvem en av kandidatene var.

Presidentvalget i 2012 skjedde parallelt med økende protester – slik det nesten alltid er i Mexicos historie. I opptaktene til presidentvalget i 2012 ble massive deler av den mexicanske befolkningen indignert over at PRIs parti-prins Enrique Peña Nieto ville stille. Her må vi ta et par steg tilbake, og ut av Mexico by. Vi skal til Atenco, året er 2006, og zapatistenes utenomparlamentariske «den andre kampanjen»vi har ankommet Mexico by, som ligger under en time fra Atenco. I byen Atenco vokste motstanden mot byggingen av en ny flyplass. Folk var rasende over at de ble tvunget vekk fra jorda si, og enda i 2012 hadde ikke regjeringen klart å bryte fullstendig opp i en av den mexicanske revolusjonens viktigste seire: etableringen av Eijido.vii En jordfordeling som organiserer jorda etter hvem som arbeider på den, og som beskytter den mot privatisering. Jorda eies kollektivt og går i arv.

Det eksploderte i San Salvador Atenco den 3. og 4. mai 2006. Beboere fra Atenco ble nektet å selge blomster på et marked i nærheten, og dette ble tatt som en straff for motstanden de ytret mot byggingen av flyplassen. De barrikaderte innfartsårene til Atenco. Delstatsmyndighetene, som ingen ringere enn Enrique Peña Nieto var leder for, sendte inn 3000 spesialtrente politistyrker. Dokumentarfilmen «Romper el Cerco» laget av uavhengige media viser bilder du helst ikke vil se fra hendelsen. Denne politistyrken var trent til å slå alt som beveget seg, og å bruke seksuell tortur. I lomma til politiet, ved siden av batongen, lå kondomer. To unge gutter ble drept, over 200 arresterte, hele byen forsøkte å barrikadere innganger til hus for å slippe unna. Men, den eneste som slapp unna var Peña Nieto selv. Tross overveiende bevis for seksuell tortur mot flere av de fengslede, og straffer på over 100 år for noen av de sentrale skikkelsene i motstandsbevegelsen, så kunne Peña Nieto stille til valg, bare seks år etter.

Men, Mexico glemmer verken de døde, ellers dens drapsmann. Da Peña Nieto forsøkte å drive valgkampanje på blant annet det velstående universitetet Iberoamericana møtte han studenter med protetsplakater. Han trodde han skulle snakke til sine egne, men slik gikk det ikke. Et vettskremt Peña Nieto gjemte seg på do, og raskt publiserte hans kommunikasjonsmedarbeidere bilder på internett fra et meget vellykket møte – de hadde manipulert bort slagordene fra plakatene, og møtte beskyldningene om protester med at det var studenter infiltrert fra det mer opprørske offentlige universitetet UNAM. Dette sparket i gang studentopprøret kjent som #YoSoy132. Hashtags og sosiale media ble flittig tatt i bruk for å spre budskapet om at nei – dette er verken noen få studenter, eller infiltrerte – det er meg. «Jeg er nummer 132». Det finnes beskrivelser av dette som «den mexicanske våren», men vår repeteres i Mexico, og det gjør høsten også. Da Peña Nieto faktisk vant valget i 2012 – noe mange anså som komplett umulig – brøt det ut dagevis med gatekamper i Mexico, og da han skulle bli innsatt klarte ikke TV-overføringene å filtrere ut brølene fra utsiden.

Atenco har blitt hengende ved Peña Nietos navn. Det har også Ayotzinapa. Dette er en historie som er godt dekt av norske media, og spesielt fulgt opp av LAG. Den 26. september 2014 ble 43 lærerstudenter fra delstaten Guerrero i Mexico tatt av politiet. Siden har ingen sett dem. På leting etter de 43 dukket massegrav etter massegrav opp i Mexicos landskap. Hvem er de navnløse og tause knoklene? Etterhvert som ropet «hvor er de 43?» smalt som et ekko fra by til by, og fra land til land, ble det utvidet til: hvor er de titusenvis av mennesker som har forsvunnet i Mexico de siste 14 årene? De 43 lærerstudentene er fra landsbygda, for noen er morsmålet meꞌphaa, et av flere urfolksspråk i Mexico. For dem eksisteter bare staten i form av militære konvoier som passerer de små grendene. Saken har fått oppmerksomhet, og den har ført til noe krassere kritikk mot Mexico, men den store internasjonale kritikken uteblir. Det kjennes absurd, og nesten ikke til å tro, at andre land får innført sanksjoner og blokader med forklaringen om at landene er «udemokratiske» eller bryter menneskerettigheter, mens den mexicanske staten kan forsvinne 43 unge studenter – og aldri forklare hva de gjorde med dem. Saken har lagt et ytterligere press på å sette en stopper for forsvinninger og drap, som i Mexico, fra da presidenten Felipe Calderón erklærte krig mot narkotika, bare har pekt en vei. «Krigen» skulle få økte bevilgninger og militæret ta over flere av politiets oppgaver. Narkotikaproduksjonen, narkotikaforbruket og menneskehandelen har gått i været. I løpet av Calderóns presidentperiode forsvant 25 000 mennesker i Mexico. I dag har det tallet steget til over 70 000.

Det er ikke mulig å snakke om forvinninger uten å nevne de historiske erfaringene, og konsekvensene av dem. Journalist John Gibler har skrevet flere bøker fra Mexico, blant annet om Ayotzinapa, og han sier at Å forsvinne noen har to komponenter: Først må kroppene forsvinnes, så må sannheten forsvinnes. Forsvinninger er en erfaring som er felles for Latin-Amerika. Under militærdiktaturene på 1960- og 70-tallet ble forsvinninger systematisk tatt i bruk for å spre terror. Forsvinninger er en «ubeskrivelig grusom og nedverdigende behandling av et menneske», beskriver Gibler. Familie, kollegaer og venner blir dømt til å leve videre uten å vite hva som har skjedd. De blir hvileløse, skygger av seg selv, på evig vandring og leting etter spor, så lenge det finnes et håp om å få svar vil letingen aldri stoppe. Mexico glemmer ikke sine døde – eller de som har forsvunnet. Frivillige letegrupper organiserer seg over hele landet for å lete, og for å finne svar. Temaet forsvinninger får noe oppmerksomhet, men tross store protester, som startet med poeten Javier Sicilia i 2011, så fortsetter forsvinningene.

Andrés Manuel López Obrador, kalt Amlo, vant (endelig) presidentvalget. ‘Endelig’ fordi Amlo har forsøkt to ganger tidligere uten hell. Han ble, i de to foregående valgene, i 2006 og i 2012, beskrevet som kandidaten til den partipolitiske venstresida (PRD). Hva han nå er, i posisjon, strides det om, men mange av Mexicos allerede dystre statistikker over feminicidio, forsvinninger og narkovold, og ikke minst kutt i offentlige utgifter, har bare fortsatt under Amlos to første år. Han valgte også å forlate sitt eget parti, PRD, i forkant av det siste valget. PRD har i stor grad forvitret eller blitt gjennomkorrupt og tilliten til partiet har dalt. Almo valgte å satse på en slags sivilsamfunnsbevegelse, MORENA.

Valget i 2018 var historisk på flere vis. For første gang i Mexicos historie kunne uavhengige kandidater stille til valg, noe som førte til at den uavhengige urfolksbevegelsen lanserte sin egen kandidat. Det har aldri skjedd før.

«Ingen skal si til deg at du ikke kan styre landet fordi du ikke har studert, det eneste politikerklassen har gjort med sine studier er å rane landet». Denne beskjeden mottok den 54 år gamle urtemedisineren og urfolkskvinnen Maria de Jesus Patricio Martinez, Marichuy, fra EZLN. Marichuy er født i Tuxpan, i delstaten Jalisco, og tilhører Nahua-folket. Marichuy har alt skrevet seg inn i historiebøkene. Hun er den aller første urfolkskvinnen som har forsøkt å bli presidentkandidat. For å kunne stille til valg som uavhengig kandidat kreves det over 800 000 underskrifter, Marichuy nådde i underkant av 300 000. Valget i Mexico den 1. juli 2018 skjedde uten kvinnen som representerte de usynlige. Urfolksspørsmål er sjeldent et sentralt politisk spørsmål i Mexicansk politikk, og som oftest blir det behandlet som symbolpolitikk. Et grelt eksempel på det er et blikk på Amlos regjering etter valget. Flere av hans politiske støttespillere gjorde kongressen mer «fargerik» ved å bruke urfolksmønstret klær, Huipiles, men det er langt fra urfolksmote til faktisk å vill ta grep om urfolksspørsmål. Amlo har konflikter gående både rundt det omdiskuterte Tren Maya, en planlagt toglinje gjennom mayafolkets område i sør, og blant annet med gruvedriftslisenser.

Mexico har ofte spilt, og spiller, en rolle i fredsmekling og diplomati i regionen. Dette er noe Mexico historisk har gjort, og det står ofte i sterk kontrast til håndteringen av interne konflikter. En slags definisjon, eller rød tråd i Mexicos internasjonale diplomati, er at de går for megler-rollen, framfor ytterpunktene. Dette blir spesielt synlig når man ser på håndteringen av krisen i Venezuela det siste tiåret, og ikke minst den langvarige cubanske motstandskampen mot USAs imperialisme. Mexico har et langvarig og stabilt forhold til Cuba. Mexico har vært, og er, et sted cubanerne drar til, både for å studere, jobbe eller kjøpe varer for videresalg. Den samme posisjonen kan Mexico sies å innta når det kommer til Venezuela. Selv om den tidligere presidenten Chávez ble brukt som skyteskive i Mexicos valgkamper i 2006 og 2012, og Chávez langet ut mot Mexicos president i 2005 (noe som førte til en liten krise mellom de to landene) så har de et relativt stabilt forhold. Da det stormet som verst i Venezuela på nyåret i 2018, og Juan Guaidó utropte seg som landets midlertidige president, inntok Mexico rollen som regionens diplomat sammen med Uruguay. De ville ikke anerkjenner Guaidó som landets president og gikk dermed i mot USA, og flere land i regionen. Det gamle slagordet «stakkars Mexico – så langt fra Gud og så nærme USA» stemmer ikke alltid. USA dikterer ikke Mexicos utenrikspolitikk, og de har ofte tatt helt selvstendige veier, samtidig som de i andre anledninger har gitt innpass til CIA, blant annet på 60-tallet da de var med å slå ned studentbevegelsen under dekke av å skulle «knuse kommunismen».

Norge liker å trekke fram at de står for en stabil utenrikspolitikk, og det er mulig at Mexico kan sies å ha en enda mer stabil – samt lengere tradisjon som fredsmekler. Estrada-doktrinen fra 1930 – altså 13 år etter den mexicanske revolusjonen – som endret på mye, men langt fra alt - i det mexicanske samfunnet, har vært en bærebjelke i Mexicos utenrikspolitikk. Estrada-doktrinen sier at Mexico ikke skal uttale seg verken positivt eller negativt om andre lands regjeringer, og respektere deres suverenitet. Den er knyttet til en ikke-intervensjonspolitikk samt at den slår fast at fredelige løsninger skal søkes. Utenriksminister under Andrés Manuel López Obrador, Marcelo Ebrard, har i stor grad brukt Estrada-doktrinen som grunnlag for sittende regjerings utenrikspolitikk. Dette faller seg også noe naturlig da Mexico må trø varsomt om de skal kritisere andre land for brudd på menneskerettigheter. Det blir som å kaste stein i eget glasshus.

Mexicanerne er både godt likt, og forhatt, på eget kontinent. Elsket er de for sine såpeoperaer og komiserien Chavo del Ocho fra 1970-tallet. Brasilianerne kan ikke få nok av denne figuren. Hatet er de for sin migrasjonspolitikk. Den misnøyen har økt i takt med USAs harde press for en mer restriktiv migrasjonspolitikk. Tidligere var Mexico både et transitt-land for migranter, samt en destinasjon for mellom-amerikanere på søken etter arbeid. Det er det fremdeles, men det har blitt livsfarlig å bruke Mexico både som transitt, og for jobb. Narkobander kidnapper og selger migranter til narkoproduksjon, eller de blir drept for å kunne selge indre organer, eller de blir kidnappet for å senere bli brukt for utpressing av penger fra deres egne familier. Dette har gjort at mexicanere som selv velger å reise andre veien, altså gjennom Mellom-Amerika kan bli møtt av grensemyndigheter som ser sitt snitt til «pay-back-time». Det er tilfeller av Mexicanere som bli loppet for penger og nektet innreisetillatelse. I takt med den økte narkotikaproduksjonen og narkotikatrafikken har også den gjengse mexicaner i større grad blitt mistenkeliggjort. Det hjelper heller ikke at de gamle såpeseriene er erstatte med Netflix serier som «Narcos» eller spekulative filmer om narkobander i Mexico.

Mexico er både en sender og mottaker av migranter. De aller fleste som migrerer ut av Mexico drar til USA, og forholdet mellom de to landene er tidvis svært anstrengt. Migrasjon og migrantene blir ofte gjenstand for politisk tautrekking, uten vilje for varige løsninger. Migrasjon fra Mexico mot USA har pågått «til alle tider», men økt fra 1950 fram til i dag. Migrasjonen mot USA fra 1950-tallet sammenfaller med økt urbanisering og krise i det mexicanske landbruket. Mange søkte seg over grensen for arbeid og utdanning, noe som har gjort at USA har en stor mexicansk diaspora. Ikke alle mexicanerne ser på seg selv som migranter, og de kan si: «vi kryssa ikke grensa, grensa kryssa oss». De viser da til Den meksikansk-amerikanske krigen (1846–1848) som i USA er kjent som «the Mexican War» og i Mexico som «La invasión estadounidense». Krigen førte til at Mexico mistet over 50 prosent av sitt territorium sammenlignet med før 1836.

I dag krysser folk grensa hver dag fra Mellom-Amerika til Mexico – og fra Mexico over til USA. Migrantene er ikke bare fra Latin-Amerika, de kommer også ofte fra asiatiske eller afrikanske land. Den mexicanske journalisten Heriberto Paredes har skrevet om endringer blant migrantene gjennom å spise langs grensa. I Tijuana, grensebyen mellom USA og Mexico, kan du spise 'poul', 'fwa', 'béf', 'legume', 'pwason' y 'diri' (kylling, lever, okse, grønnsaker, fisk og ris), alle ord på Creol, som nå høres stadig mer i takt med at migranter fra Haiti øker.ix De siste årene har migrantkaravanene fått oppmerksomhet i media. Dette blir sett på som en ny type masseflukt. Ifølge FNs høykommissær for flyktninger økte antallet flyktninger og asylsøkere fra landene i det nordlige Mellom-Amerika med 54 prosent fra midten av 2017 til midten av 2018. Fra oktober 2018 til ut på vinteren i 2019 krysset rundt 16.000 personer, fordelt på fem karavaner, grensen mellom Guatemala og Mexico. Karavanene ble møtt av mexicanske militære styrker, og en rekke frivillige grupper. Den første for å stenge ute, og den andre for å ta i mot, og å hjelpe folk videre.

Frihandelsavtalen mellom USA, Canada og Mexico kjent som NAFTA-avtalen (TLCAN på spansk) ble undertegnet i 1992. NAFTA skjedde ikke uten protester, og den må også sees i sammenheng med en rekke protester i samme periode mot frihandelsavtaler globalt. Den største protesten skjedde den dagen avtalen trådde i kraft, den 1. januar 1994, da zapatistene gikk til et væpnet opprør mot den mexicanske staten. De okkuperte sju kommunehus i delstaten Chiapas, i morgengryet, og mante til kamp for et demokratisk Mexico med en rettferdig jordfordeling. Zapatistenes krav var ikke forenelig med NAFTA-avtalen som sto på trappene. Avtalen ble forsøkt utvidet mellom 1995 til 2005 med den mellom-amerikanske parallell CAFTA-DR til et all-amerikansk frihandelsområde, Free Trade Area of The Americas, FTAA. Protestene var store i Mellom-Amerika og flere store regionale møter ble avholdt. Et av de siste var i San José, Costa Rica, i desember 2005, og i etterkant av dette ble frihandelsavtalen stemt ned.

NAFTA-avtalen har hatt store konsekvenser for mexicansk økonomi og samfunn siden den trådte i kraft. I Mexico kan du også smake på NAFTA, og den smaker dårlig. Mais er en grunnleggende komponent i det mexicanske (og delvis også det mellom-amerikanske) kjøkkenet, men kvaliteten på maislefsa har blitt drastisk forringa etter avtalen trådte i kraft. Fra og med den 1. januar 1994 fikk USA tilgang til det mexicanske markedet, og etter hvert som avtalen skred fram ble den også utvidet til å stadig inneholde flere jordbruksprodukter. Mais er absolutt den viktigste. Med avtalen har genmodifisert mais fra USAs industrielle jordbruk gjort sitt inntok. Det har ført til en knallhard konkurranse for maisproduksjon i Mexico, samt et maismel på landets utallige tortillerias (utsalgssted) av lavere kvalitet. Tortillas er ferskvare, og folk handler det hver dag – helst rett før lunsjtid. I takt med dårligere kvalitet, økte stabelen av maislefser du måtte ta med hjem til lunsj. Hvorfor? De går i oppløsning. Spis en taco på gata i Mexico by, og du skjønner fort hvorfor du må ha to, eller opp til tre lefser for å få den i deg uten å miste halvparten på bakken. Gjør det samme i Guatemala, som ikke har blitt infisert av dårlig maismel fra USA, og du trenger bare én. Du får faktisk bare tre tortillas til et lunsjmåltid i Guatemala, mens i Mexico er stabelen du får helt ubegrensa, men den er hvit, tynn og helt smakløs.

Da Donald Trump ble valgt til president i USA i 2016, var det på løfte om å reforhandle NAFTA til noe han mente var mer i USAs interesse, og resultatet var USMCA som var ferdig fremforhandlet i september 2018, og som trådte i kraft i 2020. Diskusjonene rundt denne avtalen har, på samme måte som NAFTA, ikke involvert sivilsamfunnet i noen særlig grad.

Innovasjon Norge beskriver Mexico som «et attraktivt marked for norsk næringsliv». Likevel er det beskjeden import og eksport mellom Mexico og Norge. Samlet eksport til Mexico var på drøyt 4 milliarder kroner i 2019, mens importen var på rett over 5 milliarder kroner. Equinor er det klart største norske selskapet i Mexico og har hatt landkontor der siden 2001. Selskapet har to lisenser i Mexicogolfen og forventer å starte opp produksjon i 2021. Equinor har så langt ikke hatt olje- eller gassproduksjon i landet, og det har heller ikke vært noen investeringer av størrelse. I følge Equinor selv er organisasjon i Mexico liten og består i hovedsak av lokalt ansatte. Når det gjelder norske oljearbeidere i Mexico, så har det historisk vært veldig få for Equinor sin del.

Schibsted eier det relativt store meksikanske annenhåndsmarkedet «Segunda Mano», et selskap som hadde norsk sjef frem til 2018. Et knippe oljeservice- og supplybedrifter er også tilstede i Mexico, primært i oljestatene Tabasco og Campeche. Kongsberg, Trelleborg, Aker og Jotun har alle landrepresentanter og lokalkontorer som jobber opp mot Pemex og oljeindustrien. Resirkuleringsselskapet Tomra og solcelleselskapet Scatec er også representert og har prosjekter i Mexico. Mexico er et lovende marked for norsk fiskeeksport, spesielt hvitfisk/bacalao til julemiddagen. I 2019 ble det totalt eksportert 1959 tonn sjømat til en verdi av 132 millioner kroner. Lakseimporten er representert ved et relativt nystartet firma ved navn Zeramares som drives av to nordmenn som har flyttet til Mexico.

Det er umulig å bevege seg gjennom en artikkel om Mexicos historie – i store hopp og med mange hull – uten å til slutt vie plass til det undertegnede mener vil prege Mexicos forestående historiefortelling. Ingen kan se inn i en krystallkule og med sikkerhet si hva som vil skje. Men, vi kan se på statistikker, ta tempen på de siste aksjoner, og lytte til kvinner – døde som levende. For når vi snakker om kvinnekamp i Latin-Amerika generelt, og i Mexico spesielt, så snakker både de døde og levende – og en av de viktigste og mest sentrale kampene er å holde seg i live. Det er en helt reell kamp.

Å lytte til de døde kan gjøres på flere vis. De har noe å fortelle. Og noen forfattere gjengir kanskje noe av det de vil si. En av dem er den chilenske forfatteren Roberto Bolaño som etter sin død fikk mursteinen 2666 utgitt. Boka er egentlig fem bøker og en av dem handler helt konkret om det få vil ta i med ildtang: Feminicidios. Det kan se ut som at drapsraten, og brutaliteten i drapene, øker i takt med en stadig mer samlet og slagkraftig kvinnebevegelse i vekst på kontinentet. Å forklare hva feminicidios er, omfanget, hvorfor det skjer, og hva man kan gjøre med det, er en samtale som har foregått i snart tre tiår i Latin-Amerika. Det er også vanskelig å si med sikkerhet hva statistikken kan fortelle oss. Det synes at den går oppover, samtidig som vi vet at tallene ikke forteller hele sannheten. Hva med de som ble drept før man førte statistikk? Og hvem kommer med i statistikken? I følge CEPAL (Comisión Económica para América Latina) ble 3800 femicidios registrert i Latin-Amerika i 2019, og det er en økning fra året før. Tallene vi leser fra Mexico fra 2020 er nedslående. Bare i januar i år ble 73 kvinner drept, og under pandemien og lockdown økte femicidios. Mellom mars og juni i 2020 ble det registrert 309 drap på kvinner i Mexico. Slik Bolaño beskriver i sin skjønnlitterære roman, som på ingen måte må leses som fiksjon – og da menes kapittelet om kvinnedrap – så skjer drapene med en brutalitet vi kjenner igjen fra militærdiktaturene i Latin-Amerika, narkokrigen og fundamentalistiske grupper. Kniv er våpenet, ikke en pistol som kan avslutte et liv med et smell. Femicidio er en sakte og pinefull død, og ofte blir ikke kroppene funnet intakt – men i deler.

Det vi har sett i store deler av Latin-Amerika de siste årene er en voksende og radikal kvinnebevegelse. De vil ikke stå tause ved siden av vold og drap. Ofte er det ikke ordene som kommer først, men slagene, ikke mot mennesker - men mot bygninger. Feminister i Latin-Amerika har inkorporert properydamage som en del av sin motstand. De nøyer seg ikke med protestplakater, de brenner institusjoner ned, slik som i Mexico den 9. september i 2020. I Ecatepec – et av episentrene for forsvinninger og drap på kvinner i Mexico – tente kvinner på den statlige institusjonen for menneskerettigheter. Tilbake står en taus Amlo, han vet ikke hva han skal si, og sier han noe så viser han at han ikke forstår den tsunamien som er i ferd med å bygge seg opp mot han. Han klarte heller ikke å ta seriøst den massive kvinnestreiken gjennomført i mars i år – på lik linje med Chile og flere andre land.

Det er umulig å få til en fullstendig oversikt over Mexico på få sider – eller på uendelige sider. Mexicos historie skrives – og omskrives – av mange hender, og det viktigste er å være med. Om du er interessert i å følge mexicansk politikk og samfunn finnes en god del medier – fra de etablerte og private til de uavhengige og gravende.

Her er et knippe utvalg:

-www.piedepagina.mx

-www.jornada.unam.mx (obs obs – la Jornada var en viktig referanse for venstresida, det er den ikke lenger – i like stor grad)

-www.proceso.com.mx/

- https://aristeguinoticias.com/ (Carmen Aristegui er en av Mexicos mest kjente journalister, og mindre kjent ble hun ikke etter filmen «Radio Silence» fra 2019 som fortalte historien om da hun i 2015, etter politisk press fra Enrique Peña Nieto, fikk sparken fra radiokanalen hun jobbet hos)

-https://www.reforma.com/ ;

-https://www.milenio.com/ ;

-https://www.animalpolitico.com...;

-https://contralacorrupcion.mx/...;

-https://quintoelab.org/ ;

Litteratur

Heldigvis finnes det mange litteraturinteresserte som følger med på Latin-Amerika og Mexico. Det anbefales å følge med på forlaget Camino.no som kun gir ut oversatt litteratur, blant annet sakprosa fra Latin-Amerika (undertegnende er med der så dette kan fullt og helt regnes som velment produktplassering).

Her er redaktør Signe Prøis anbefalinger:

Fernanda Melchor "Temporada de hurracanes" (kommer på norsk). Alt av Valeria Luiselli (finnes på norsk). Elena Poniatowska: Hasta no verte Jesús mío (kommer på norsk). Diktene til Sor Juana Inés de la Cruz er både vakre og ble lagt til grunn for arbeidet med kvinners rettigheter i Mexico. Elena Garro (var gift med Octavio Paz) og boken Los recuerdos del Porvenir om hverdagslivet på landsbygda og kvinnemakt. Mer i mysteriesjangeren: Guadalupe Nettel og El huésped (denne kommer også på norsk). Så har jeg hørt bra ting om Brenda Lozano, Susana Iglesias, Laia Jufresa, purunge Clyo Mendoza og Sara Uribe - men da ville jeg hørt med Ane i Mexico.

Ane, som er Ane Rosnes, tidligere solidaritetsbrigadist i Bolivia, bosatt i mange år i Mexico og ansatt på den norske ambassaden sier følgende:

1. Brenda Navarro- Casas Vacías - en sterk novelle om virkeligheten som gjemmer seg under ideen om det å være mor: det til en kvinne hvis barn forsvinner i parken der hun lekte, og det for den andre kvinnen som tar ham bort for å oppdra ham som sin egen.

2. Fernanda Melchor - Temporada de Hurracanes

3. Valeria Luiselli - desierto sonoro

De to siste kommer på norsk.

Anbefaler også Juan Villoros bok «el vertigo horizontal» som handler om Mexico City - en masse fragmenter - minner og anekdoter om livet i byen - og den kan leses fra perm til perm eller etter et slags metrosystem – men den er nok kanskje mest for chilangos de origen eller corazón?

Her er den mexicanske journalisten Heriberto Paredes anbefalinger:

Laura Castellanos: "México armado" & "Crónica de un país embozado"

Marina Azahua: "Retrato involuntario"

Lydiette Carrión: "La fosa de agua"

Daniela Rea: "La Tropa"

Fernanda Melchor: "Aquí no es Miami"

Eileen Truax: "El muro que ya existe"

Oswaldo Zavala: "Los cárteles no existen"

Héctor Dominguez Ruvalvaba: "Nación criminal"

Paula Mónaco: "Las horas eternas"

Juan José Martínez: "Ver, oír y callar"

Her er undertegnedes anbefalinger:

«Ayotzinapa: I live da de tok dem» av Andalusia K. Soloff, Marco Parra og Anahí H. Galaviz

Tegneserie som er oversatt og ugitt på norsk av Camino Forlag

Alle bøkene til John Gibler (sakprosa om alt fra narkokrig, journalistikk, den skitne krigen, politisk forfølgelse og Ayotzinapa).:

Mexico Unconquered: Chronicles of Power and Revolt (2009)

To Die in Mexico: Dispatches from Inside the Drug War (2011)

Couldn't Even Imagine That They Would Kill Us: An Oral History of the Attacks Against the Students of Ayotzinapa (2017)

Torn from the World: A Guerrilla's Escape from a Secret Prison in Mexico (2018)

Roberto Bolaños’ (skjønnlitteratur) “2666” (2004), “Los Detectives Salvajes” (1998) & “Amuleto”. De to siste gir et finurlig sideblikk inn i studentbevegelsen i 1968.

«Tsunami», en samling feministiske tekster av Gabriela Jáuregui (redaktør), Sara Uribe, Cristina Rivera Garza, Yolanda Segura, Daniela Rea, Vivian Abenshushan, Yasnaya Elena A. Gil,Diana J. Torres, Jimena González, Margo Glantz, Verónica Gerber Bicecci, Brenda Lozano. Denne boka er et oppgjør med mange av de fastlåste og sementerte mekanismene til patriarkatet, og lar verken venstresida, eller bejublede forfattere, passere fri for kritikk.

NRKs radiodokumentar «Mexico 1968» er også å anbefale, og dette er igjen produktplassering. Radiodokumentaren er laget av undertegnede.

Poesi – på urfolksspråk – eller mexicanske språk

I 2020 kom antologien «Insurrección de las palabras» ut. Den er redigert av La Jornadas mangeårige journalist, Herman Bellinghausen, for mange kjent som en av journalistene som i flere tiår har rapportert fra Chiapas og zapatistene. Boka inneholder 130 poeter, hvorav 30 er kvinner. Bellinghausen beskriver antologien, og poesi på urfolksspråk, som et fenomen som har økt siden 70-tallet. Han plasserer faktisk starten på urfolkspoesi (skriftlig) med det første møtet til Congreso Nacional Indígena, i 1974, i San Cristóbal de las Casas, Chiapas. CNI, som vi vet, er den uavhengige urfolksorganiseringen i Mexico, og den rake motsetningen til INPI - Instituto Nacional de los Pueblos Indígenas – styrt av den mexicanske staten.

Film

Mexicansk film har lang tradisjon og perlene er mange. For den som ønsker å se mer av hva som finnes – og kommer, kan følgene filmfestivaler anbefales å sjekkes ut:

1. Zapatistenes egen filmfestival, har blitt organisert en gang, finner ikke noe program på nett så her må du bare følge med på enlacezapatista.
2. – en bevegelig filmfestival startet av film-prinsene Diego Luna og Gael García Bernal https://www.ambulante.org/
3. Festival Internacional de Cine en Guadalajara: https://ficg.mx/35/public/&nbs...;
4. Festival Internacional de Cine de Morelia: https://moreliafilmfest.com/
5. Guanajuato International Film Festival: https://giff.mx/hom
6. Festival internacional de postpornografia: https://anormalfestivalblog.wordpress.com/