Et produkt av krisen er en privatisering verden ikke tidligere har sett maken til. En grunnlovsreform åpner for at investorer og selskaper tar over styringen over enkelte landområder, kalt «spesielle utviklingssoner», forkortet til Zede på spansk. I disse sonene kan investorselskapene selv bestemme lover, utnevne dommere og kontrollere ordensmakten, uten å være underlagt honduransk lovgivning.

Krisen stammer fra snart tretti års uavbrutt liberalisering av økonomien. Staten solgte seg gradvis ut av statlige selskap og offentlige ressurser gikk over på private hender. Dereguleringen av staten la til rette for en stadig sterkere privat styring av offentlig politikkutforming og kontroll over strategiske områder i den nasjonale økonomien. Likevel brukes krisen i dag som en unskyldning for ytterligere privatisering av statlige selskap og naturressursene.

Statskuppet i 2009 fungerte som en sjokkdoktrine som forsterket krisen ytterligere. Daværende president Manuel Zelaya ble fjernet fra makten av en allianse bestående av militæret, høyesterett og landets elite. Kuppet skjedde etter at Zelaya hadde skiftet politisk kurs mot sentrum-venstre, der han i større grad hørte på reformkravene til landets sosiale bevegelser og åpnet for økt samarbeid med ALBA-landene.

Den politiske normaliseringen etter kuppet beskrives som en politisk avtale presset frem av den økonomiske eliten. Det er kuppstyret og unntakstilstanden som er normalisert, ikke demokratiet. Landet opplever en demokratisk forvitring, der makt og ressurser konsentreres på få hender og naturressurser og offentlige selskaper privatiseres. Det er en mangel respekt for demokratisk praksis, en overdreven maktmisbruk og utstrakt militarisering. Dette har enorme sosiale kostnader. Honduras’ befolkning lever under en daglig strukturell undertrykkelse med uverdige arbeids- og levekår, ekstrem fattigdom og et lavt utdanningsnivå. I tillegg råder en tretthet på vinningspolitikere, kronisk straffefrihet og korrupsjon.

Valget i 2013 ga seieren til det konservative partiet Partido Nacional, som dermed gikk inn i sin andre regjeringsperiode. Den forrige regjeringen investert mye energi i å gjenoppbygge høyresidens oligarkiske maktgrunnlag, etter flere interne konflikter under Zelayas tid i presidentembetet og etter statskuppet. Dagens regjering står nå med en bred forankret støtte hos eliten og har dermed større handlefrihet.

Opposisjonspartiet LIBRE ble valgets andre største parti. Landets de facto to-partisystemet der Partido Nacional og Partido Liberal har vekslet på regjeringsmakten, ble formelt brutt. Til tross for at LIBRE stammer fra paraplyorganisasjonen for motstandsbevegelsen etter kuppet, FRENTE, har motstandsbevegelsen begrenset representasjon i partiet og kongressen. Valgkampen, og resultatet i etterkant, bærer preg av å ha vært et sirlig dirigert spill av en mindre elite innenfor LIBRE og FRENTE. Folkelig mobilisering og motstand ble lagt på is for å satse på valget, og mange investerte mye håp og ressurser i valgkampen. Det ble bygget opp en utopisk tro på at ved å vinne makten så skulle de få på plass de endringene de ønsket. Samtidig viste opposisjonen liten forståelse for de utfordringer de ville møte fra høyresiden dersom de vant valget.

LIBRE og FRENTE har blitt en sammenknyttet enhet. Uenigheten mellom de som motsatte seg ideen om ta del i valget, og de som holdt med partiet, kom tydelig til syne etter valget. FRENTE er ikke lenger den betydelige motstandskraft de en gang var. Konsekvensen er at de ikke lenger er ansett som en legitim representant blant landets sosiale bevegelser.

I kjølvannet av kuppet har landets økonomiske elite presset på for økt privatisering og monopolisering av naturressursene. Staten har gradvis solgt seg ut av statlige selskap, og offentlig ressurser har gått over på private hender. Det er innvilget flere hundre konsesjoner til vannkraft og gruvedrift, på tross av omfattende protester og sosial motstand. Likeså har Kongressen vedtatt en rekke lover som tilrettelegger for det omfattende utsalget av landets naturressurser.

Regjeringens og de økonomiske elitenes svar på krisen er enda mer privatisering, og det gjentas som et mantra i den politiske debatten. Zede – utviklingssonene – er den mest ekstreme formen for privatisering per dags dato. Dette er fri-soner som opprettes for å tiltrekke utenlandske investorer og oppnå økonomisk vekst. Ifølge loven skal en Zede være en autonom, privat bystat som skal eksistere parallelt med den honduranske staten. Sonene er en type frihandelssone som kan eies av utenlandske investorer for blant annet storskala naturressursutvinning, maquilavirksomhet, agroindustri eller turisme.

Zede skal styres av en komite for «best practices» som oppnevnes av landets presidenten og eierselskapet. Det skal utarbeides en «sameksistens-kode» for ro og orden. En tidligere rådgiver for presidenten og pådriver for Zede-loven, Octavio Sanchez, har uttalt at koden vil forby gatesalg og tigging og begrense protestaksjoner. I en Zede kan styringskomiteen utvikle en egen rettsorden, velferds- og utdanningssystem. Argumentet for dette er at at det vil bidra til «økt stabilitet og konkurranseevne».Loven åpner dermed for økt privatisering av naturressurser og omfattende arbeidsmarkedskriminalietet med dumping av lønninger, ikke-eksisterende vern av arbeiderrettigheter og angrep på organisasjonsretten.

Det første lovforslaget om Zede ble erklært grunnlovsstridig av Høyesterett i 2011. Ifølge Grunnloven kan ikke et lovforslag som er erklært grunnlovsstridig presenteres på ny. Den politiske løsningen på problemet var imidlertid å på ulovlig vis avsette fire av de fem grunnlovsdommerne som hadde stemt ned lovforslaget. Etter at nye dommere ble innsatt ble loven presentert på ny i 2013, og vedtatt. Prosjektet fortsetter til tross for aktiv motstand i Honduras. Over 50 organisasjoner gikk nylig sammen og krevde grunnlovsrettslig prøving av Zede-loven, men kravet ble forkastet.

Det tekniske statskuppet ved avsetting av grunnlovsdommerne er et alvorlig eksempel på den manglende respekten for demokratisk praksis i Honduras og forvitringen av demokratiet. I ettertid har kongressen også vedtatt en lov om politisk rettergang – et klart brudd med prinsipper om rettsapparatets uavhengighet. Kongressen kan anklage og dømme offentlige ansatte, dersom de mener at personen ikke oppfyller sin plikt i vervet. Som et eksempel gikk den forrige riksadvokaten av i 2013 under trussel om politisk rettergang for korrupsjonsanklager. Dette var en beleilig måte å få han til å fratre vervet før det skulle velges en ny riksadvokat, av en Kongress der opposisjonen ville ha betydelig representasjon.

Den sosiale motstanden mot Zede er stor. De fleste av landets organisasjoner av urfolk, arbeidere, småbønder og miljøforkjempere jobber mot prosjektet, og Zede har blitt et sentralt tema i kampen for kontroll over naturressursene.

Jord og naturressurser er en av de viktigste konfliktlinjene i Honduras, og motstanden mot Zede skriver seg inn i en lang rekke konflikter over naturressurser og privatisering av disse. Konsesjoner til vannkraft- og utvinningsindustrien har gått hardt ut over flere urfolks- og småbondesamfunn. Jord og naturressurser er ikke bare grunnleggende for deres økonomiske og sosiale organisering, for urfolkssamfunnene har de også en viktig kulturell verdi.

Gruve- og vannkraftprosjektene presses på lokalsamfunnene ved bruk av vold og trusler. Fremfor å fremme «utvikling» opplever befolkningen at deres naturressurser plyndres, uten at de får ta del i verken prosessen eller produksjonsverdiene. Lokalbefolkningen fratas enhver form for beslutningsmyndighet over eget samfunn og ressurser. Prosjektene får ofte tilgang på jord på tvilsomt vis, og de forårsaker ofte store miljø- og helseskader.

Menneskerettighetssituasjonen i Honduras er prekær. Det skjer en strukturell og målrettet undertrykkelse av landets sosiale bevegelser, hovedsakelig utøvd av militæret i samarbeid med private sikkerhetsstyrker og paramilitære dødsskvadroner, med stilltiende eller aktivt samtykke fra statsapparatet.

Urfolks-, kvinne- og menneskerettighetsaktivister lever under en konstant trussel om å bli drept, bortført eller forfulgt. En nyere tendens i denne undertrykkelsen er bruk av rettsapparatet. Flere urfolksledere og menneskerettighetsforkjempere har de siste årene blitt straffeforfulgt og fengslet for å motsette seg store utviklingsprosjekter, ofte uten bevis og på bakgrunn av falske anklager. Dette er en bevisst strategi fra myndighetene og selskapenes side, for å svekke politisk organisering og demokratisk organisering. Den honduranske menneskerettighetsorganisasjonen COFADEH melder om 3064 tilfeller av strafferettslig forfølgelse av menneskerettighetsforkjempere siden 2013.

Den interamerikanske menneskerettighetskommisjonen besøkte Honduras i desember 2014. I deres preliminære rapport utrykker de bekymring over menneskerettighetssituasjonen. Rapporten understreker den alarmerende situasjonen med vold, trusler og drap rettet mot urfolksledere og andre som forsvarer jord og naturressurser.

Honduras har både ratifisert ILO-konvensjon nr. 169, underskrevet FNs erklæring om urfolks rettigheter og har en jordlov som tillater okkupasjon av udyrket jord. Til tross for dette får urfolk og småbønder sjelden bekreftet sitt rettmessige eierskap til jorda, som oftest grunnet sterke økonomiske interesser blant de store landeierne. En av de aller største er Miguel Facussé og hans selskap Corporación Dinant i allianse med landets største finansinstitusjon, Ficohsa.

Vannkraftverket i Río Blanco er et eksempel. Vannkraftselskapet der Ficohsa er investor, tok seg inn med makt og begynte utbygginga i et lenca-urfolkssamfunn vest i Honduras, på tross av enorm motstand fra lokalsamfunnet som ikke var blitt konsultert. Så langt er fire urfolksaktivister drept, flere er rettslig forfulgt og truet på livet, og man opplever en økende militarisering i området.

Garífuna-samfunnene organisert i OFRANEH og deres kamp for sine territorier er for tiden under særlig press. Langs hele Atlanterhavskysten blir samfunn med historisk rett til territorier offer for voldelige utkastelser, drap, voldshandlinger og den latente trusselen om etableringen av Zede. OFRANEH har flere saker gående i Det interamerikanske menneskerettighetssystemet, og domstolen kommer i 2015 etter all sansynlighet til å dømme den honduranske stat for grove brudd på garifuna-folkets rettigheter.

Situasjonen er lignende for småbønder over hele landet, og spesielt ille er situasjonen i Aguan-dalen. Jordkonflikten har røtter tilbake i en historisk skjeve fordelingen av jord, og generell lovløshet rundt landeierskap. På tross av jordreform på 50-tallet ble den omfordelte jorda overtatt av storgodseiere på tvilsomt eller ulovlig vis på 90-tallet. Det er denne jorda småbøndene i Aguan kjemper for sin rett over.

Ifølge paraplyorganisasjonen for folkelige organisasjoner i Aguán (COPA) lever de under en de facto militær unntakstilstand, med kontinuerlig militær tilstedeværelse for å demme opp om jordkonflikten. Så langt har man dokumentert over 110 drap på småbønder. Ifølge Observatoriet for menneskerettigheter er over 350 småbønder rettslig forfulgt. Småbondesamfunn som okkuperer jord på lovlig vis blir regelmessig kastet ut på voldelig vis. Situasjonen er tilsvarende ille i Zacate Grande, sør i landet. I begge regionene er Miguel Facussé største landeier og begge er nå ønskederegioner for å etablere Zede.

Honduras er et av verdens mest voldelige land. Det nasjonale universitetets voldsobservatorium meldte om 83 drap per 100 000 innbyggere i 2013, og militarisering har blitt den eneste politiske løsningen på problemet. Honduras har i dag den største konsentrasjonen av militære i hele Mellom-Amerika, og militær voldsbruk har tatt uante proporsjoner etter statskuppet. Fremfor å få bukt med problemer som vold og narkotika er det dermed landets befolkning som blir skadelidende. Militæret er òg en viktig aktør i undertrykkelsen av den sosiale bevegelsen og Honduras har regionens høyeste rate for politisk vold og brudd på menneskerettighetene.

I løpet av de siste to årene har det blitt vedtatt en rekke kontroversielle sikkerhetslover. Disse inkluderer loven om telefonavlytting, utvidelse av militærets mandat, terrorloven, den nevnte loven om «politisk rettergang», og konspirasjonsloven. De aller fleste har blitt vedtatt bak lukkede dører og uten offentlig debatt, og lovene legger til rette for undertrykking av politiske motstandere ogsosiale bevegelser. Honduras har i dag et juridisk rammeverk for politisk og sosial kontroll som kan sammenlignes med de militære og autoritære regimene på 50-80-tallet.

I 2012 inngikk Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland (Norfund) en kredittavtale med Ficohsa verdt 12,5 millioner amerikanske dollar. Kredittstøtten skulle rettes mot små og mellomstore bedrifter innenfor jordbruk og fornybar energi. Ficohsa er den første banken i Mellom-Amerika til å motta støtte fra Norfund.

Støtten er ikke fri for polemikk, spesielt siden Ficohsa var en sentral aktør under statskuppet i 2009. Bankens eier var på den tiden president for Honduras næringslivsforening COHEP, og jobbet aktivt for å sikre næringslivets støtte. Samtidig betalte Ficohsa for politisk lobbyvirksomhet i USA til støtte for kuppet.

Ficohsa har nære relasjoner til private honduranske virksomheter som er beryktet for grove menneskerettighetsbrudd, blant annet nevnte Miguel Facussé og Corporación Dinant. I en rapport fra ombudsmannen for Verdensbankgruppens låneinstitusjoner kobles selskapet til en rekke menneskerettighetsbrudd, blant annet drap på, og voldelige utkastelser av, småbønder i Aguán-dalen.

Ombudsmannens rapport understreker finansinstitusjonenes ansvar ved å opprettholde samarbeidet med selskap som Dinant tross anklagene. Den understreker også at selv om investeringsfond – som Norfund – øremerker sine investeringer til små og mellomstore bedrifter, bidrar dette til å frigjøre kreditter til de store selskapene. På denne måten bidrar norsk næringslivsbistand til å opprettholde politisk konflikt i Honduras. Det gjøres gjennom en støtte til aktører som står bak statskupp og en politikk hvis mål er privatisering, ekspropriering og konsentrering av naturressursene, som i Honduras har en nær sammenheng med militarisering, undertrykking og død.

Alt er imidlertid ikke fortapt i Honduras. Det organiserte samfunnsliv som blusset opp etter kuppet har samlet seg i kampen mot Zede. Undertrykkingen er verre enn på 30 år nettopp fordi den organiserte motstanden er sterkere.

Det skjer mye interessant på lokalt nivå. Organiserte lokalsamfunn tar tilbake kontroll over sine områder og ressurser og står opp mot store multinasjonale selskaper. I tillegg har lokaldrevne radioer blitt et viktig verktøy i den sosiale kampen. Radoene fungerer som en kanal for informasjonsformidling, fremming av rettigheter og politisk skolering som ikke diskriminerer på bakgrunn av språk, utdanning, økonomisk situasjon. Dermed er de et verktøy for å holde lokale og nasjonale myndigheter ansvarlig for deres handlinger. I tillegg er radioene en kanal for de som kjemper mot den brutale naturressursutvinningen i landet.

Radioene er derfor strategisk viktige og har stor mobiliseringsevne. Folkeopplysning er imidlertid ingen enkel sak i Honduras. Siden kuppet har 40 journalister blitt drept. Honduras ligger dermed i verdenstoppen på antall journalistdrap i året. 17 journalister fra tre ulike lokalradioer er rettslig forfulgt for deres politiske engasjement. Loven om telekommunikasjon fra 2013 anerkjenner for første gang lokaldrevne radioer, samtidig som den legger til rette for sensur, tvangsnedlegging, konfiskering av utstyr og rettslig forfølgelse av journalister dersom disse anses for å true den nasjonale sikkerheten.

Krisen leder Honduras mot mer militarisering, vold, privatisering, sosial og økonomisk ulikhet og usikkerhet. Samtidig er det lys å spore i de nye folkelige motstandskampene. Nye aktører kommer på banen og nye unge ledere – menn og kvinner – trer frem innenfor den sosiale bevegelsen. Disse fremmer et langsiktig arbeid basert på sosial motstand, samarbeid og gjenoppbygging av tillitt mellom de ulike sosiale organisasjonene.