Latin-Amerikagruppene i Norge

Land i Latin-Amerika

Foto: Dasic Fernandez
Land / Colombia / 2024
Colombia

Colombia

Colombia er et land nord i Sør-Amerika med 51,6 millioner innbyggere. Det offisielle språket er spansk og landets hovedstad er Bogotá. Colombia er et av landene i verden med mest biomangfold og har med det mange naturressurser. Dessuten er det også et mangfold av etnisiteter og kulturer. På den andre siden er det dessverre en svært høy grad av ulikhet. GINI indeksen fra 2022 lå på 0,54. Colombias styreform er republikk og formelt sett har denne nasjonen en av de lengste tradisjonene med demokrati i regionen. Landets historie og samtid er preget av interne væpnede konflikter.
202420172015
 Caroline Seyersted  Dasic Fernandez

Historie

Dagens Colombia var tidligere en del av en spansk koloni som het Nueva Granada sammen med dagens Venezuela, Ecuador og Panama. Landet ble frigjort i 1818 og ble dermed omdøpt til Gran Colombia, men det varte ikke lenge siden Venezuela løsrev seg i 1829 og Ecuador i 1830. Senere erklærte også Panama seg som en selvstendig stat i 1903 med støtte fra USA, som da fikk rettighetene til å bygge Panamakanalen. De politiske partiene (liberal og konservativ) ble dannet rundt 1850. Samtidig vokste det frem uavhengige bondesamfunn i territoriene.

I 1948 ble lederen for det liberale partiet Gaitán drept. Dette utløste en periode med væpnet konflikt mellom liberale og konservative grupper i Colombia, kalt La Violencia. Konflikten varte til 1953 da militæret under ledelsen av Rojas Pinilla kuppet staten. I 1958, for å få slutt på diktaturet og konfrontasjonene, ble de liberale og de konservative partiene enige om å innføre et topartisystem. Denne perioden varte til 1974 og kalles Frente Nacional (Nasjonal front). Under topartisystemet ble alle andre politiske partier og bevegelser ekskludert.

På 60-tallet begynte det som kalles den interne væpnede konflikten, selv om det er flere som argumenterer at dette bare var det nyeste kapittelet i en lengre historisk konflikt. Konflikten er av politisk-militær karakter. Noen av aktørene var eller er geriljaer med marxistisk-leninistiske ideologier, blant annet FARC (Colombias revolusjonære stridskrefter), ELN (Den nasjonale frigjøringshæren) og EPL (Folkefrigjøringshæren). Andre aktører var eller er høyreorienterte paramilitære grupper, slik som AGC (Golfklanen) og AUC (Colombias samlede selvforsvarsgruppe). En tredje aktør var og er den nasjonale hæren. Mens mange sivilsamfunnsorganisasjoner og venstresiden forklarer konflikten som et resultat av ekstrem økonomisk ulikhet, skjev jordfordeling samt sosial og politisk ekskludering, anså myndighetene de venstreorienterte geriljagruppene som årsaken til konflikten. Konflikten utgjorde en ny og voldelig periode i Colombia. På toppen av det hele økte den generelle voldssituasjonen i landet enda mer grunnet aktiviteten til narkotikakartellene.

I 1990 åpnet det seg en mulighet til endring. Da ble det dannet en Nasjonal grunnlovssamling (ANC) med representanter fra flere politiske partier, samt tilstedeværelse fra noen væpnede grupper som befant seg i fredsforhandlinger med regjeringen. Resultatet var at Colombia fikk en ny grunnlov i 1991 som prøvde å svare på noen av problemene i landet. Denne brakte med seg viktige endringer som å åpne den politiske arenaen for nye partier og bevegelser, å anerkjenne og beskytte det etniske og kulturelle mangfoldet samt å anerkjenne nødvendigheten av å få til likestilling av kvinnenes rettigheter.

Etter den nye grunnloven ble innført var det tre geriljagrupper som signerte fredsavtaler med regjeringen og la ned våpnene (EPL, MAQL og PRT), mens andre fortsatte sin virksomhet. En ny runde med fredsforhandlinger begynte i 1999 i Caguán mellom regjeringen til Pastrana (1998-2002) og FARC, den største geriljaen i landet. Denne runden med dialoger hadde internasjonal støtte og deltakelse. Det var blant annet en kommisjon på 10 land som skulle hjelpe til, deriblant Norge, Sverige og Cuba. Forhandlingene var tematisk omfattende, men ble avbrutt i 2002.

Tidligere (i 1998) hadde Pastrana reist til Washington for å appellere om en slags «Marshallplan» til sonene med kokainproduksjon. Denne ble kalt Plan Colombia og skulle ha som hensikt å få til en nasjonal rekonstruksjon med støtte fra USA. Kampen mot narkotika, styrking av staten, økonomisk vekst og avslutningen av den væpnede konflikten skulle stå sentralt. I begynnelsen støttet USA fredsforhandlingene, men deretter økte de den militære støtten. I 1999 var Colombia det landet som mottok mest militær støtte fra USA etter Israel og Egypt. Man kan se at kidnappingen og offensivene til geriljaene minket gjennom initiativet, men at den interne fordrivingen i landet økte. De det gikk hardest utover var sivilbefolkningen.

Nyere historie

Fra 2002-2010 var Uribe president i Colombia med sin politikk om demokratisk sikkerhet. Han hadde et mål om å bekjempe geriljaene militært. Politikken hans hadde tre hovedmål. 1) å fortsette med offensivene mot FARC, 2) å få til «fredsforhandlinger» med de paramilitære og 3) å utforme politiske avgjørelser til støtte for de to første målene. Under hans regjering fortsatte Plan Colombia under navnet Plan Patriota. Det dukket også opp en problematikk under hans regjeringsperiode som kalles «falsos positivos», «falske bevis». Dette var en praksis som gikk ut på at hæren bortførte sivile, kledde dem i geriljauniformer og henrettet dem.

Det kunne virke som en ny dialog om fred ikke lå i kortene da Santos ble valgt til president etter Uribe. Han hadde vært forsvarsminister i Uribes regjering og det var en forventning om at han kom til å fortsette med samme type politikk. Han overrasket imidlertid befolkningen med å ta en helomvending og åpne muligheten for fredsforhandlinger med FARC. Disse forhandlingene foregikk hovedsakelig i Havanna og den formelle dialogen varte fra 2012-2016. Agendaen besto av seks hovedpunkter som skulle diskuteres. Disse var helhetlig landbruksreform, politisk deltakelse, avslutning av konflikten, løsning på narkotikaproblemet, ofre samt implementering, verifisering og forankring av avtalen. Det ble forhandlet om delavtaler til hvert av disse punktene med en klar beskjed om at ingenting var avtalt før alt var avtalt.

Konflikten mellom FARC og staten hadde i 2016 vart i 52 år og den hadde etterlatt seg svært mange ofre. I 2019 hadde Enheten for oppmerksomhet og helhetlig reparasjon til ofrene (UARIV) regnet ut at konflikten i sin helhet hadde forårsaket rundt 880.039 drap, 169.347 forsvinninger, 7.478.732 internt fordrevne og totalt 8.803.836 registrerte ofre. Derfor anså mange det som essensielt at ofrene var et eget tematisk punkt i forhandlingene om fred.

Fredsprosessen hadde internasjonal støtte og deltakelse fra flere aktører (deriblant EU og USA), men de sentrale rollene gikk til Norge og Cuba som garantistland og Chile og Venezuela som ledsagerland. I tillegg til den internasjonale støtten var det også deltakelse fra det colombianske sivilsamfunnet. Det var blant annet organiserte forumer rundt omkring i landet der det ble samlet forslag som skulle sendes til Havanna.

I tillegg reiste enkelte delegasjoner til Cuba for å bidra med ekspertise og for å forsvare sine samfunnssektorer, samt for å be om inkluderingen av spesifikke temaer i den endelige avtalen. Dette var tilfellet med enkelte kvinneorganisasjoner, LHBT-organisasjoner, etniske organisasjoner og representanter for ofrene av konflikten. Enkelte mener at denne inkluderingen var god, mens andre mener at den var begrenset og burde vært bedre.

Den endelige fredsavtalen ble signert av partene i 2016. Avtalen skulle så stemmes over av colombianerne i en folkeavstemning 2. oktober. Resultatet ble at nei- siden vant med smal margin, med 50,2% av stemmene. Noen av temaene det var uenighet om var kjønnsperspektivet, betinget straff for de demobiliserte og landbruksutvikling. Etter resultatene ble offentliggjort var det ikke visshet om hvilken retning situasjonen ville ta, men etter hvert ble det satt i gang nye forhandlinger med representanter fra nei-siden (ledet av Uribe med støtte fra den katolske kirke) der en ny versjon av den endelige avtalen ble signert. Den ble godkjent av kongressen i november 2016.

En av enhetene som følger implementeringen av fredsavtalen er Kroc instituttet i USA. I følge rapporten deres gikk det effektivt for seg de to første årene og de fleste av korttidstiltakene ble innfridd. De to neste årene derimot begynte det å gå saktere. President Duque (2018-2022) var imot fredsavtalen og innførte en egen politikk Paz con Legalidad (Fred med lovlighet). I følge Programa Somos Defensores (en ikke-statlig menneskerettighetsorganisasjon) inneholdt denne politikken flere aspekter av fredsavtalen, men ikke handlingene som var essensielle for den helhetlige implementeringen av avtalen i territoriene.

Privatisering av land og ressurser:

Som nevnt tidligere er Colombia et land med mange naturressurser og stor ulikhet. Det er en stor skjevfordeling av jord i landet og den har skapt en grobunn for konflikter. 1,15% av befolkningen er i besittelse av 52,2% av den dyrkbare jorden, mens 78% av befolkningen må klare seg med 10%. Blant de 1,15% er det rike storgodseiere og transnasjonale selskaper.

I følge Congreso de los Pueblos (en colombiansk grasrotorganisasjon) trenger den aktuelle økonomiske modellen i Colombia at territoriene tilpasser seg akkumuleringen av kapital i form av utvidelser av ekstraktive prosjekter og landbrukshandel. Noen av prosjektene som står sentralt i denne modellen er de som har å gjøre med mineraler og energi. Som et svar på dette har sosiale bevegelser promotert ulike handlinger som mobiliseringer, forslag om bondeterritorier og folkelige konsultasjoner for å forsvare sine territorier og sine måter å leve på.

Congreso de los Pueblos uttrykker seg også om konsekvensene for lokalbefolkningen og territoriene som kommer av ekstraktive aktiviteter som gruvedrift i stor skala. De argumenterer at den store gruvedriften ikke reduserer fattigdommen, at den fører til helseproblemer for lokalsamfunnene, at den fører til forurensing av vannet og til en dårligere rett til arbeid.

Politisk situasjon

Colombia hadde presidentvalg i 2022. Da vant den venstreorienterte kandidaten Gustavo Petro over den høyrepopulistiske kandidaten Rodolfo Hernández med 50,4% av stemmene. Dette var et historisk valg fordi det er første gang Colombia har valgt en president fra venstresiden. Han lovet å jobbe for sosial og økonomisk endring. Visepresidenten som ble valgt var miljøaktivisten Francia Márquez og hun ble dermed Colombias første afro-colombianske visepresident. Hun uttalte at dette var en tid for etnisk, økologisk og sosial rettferdighet samt kjønnsrettferdighet.

I følge den colombianske avisen El Espectador er den nåværende regjeringens mest ambisiøse prosjekter forsøket på å oppnå fullstendig fred i landet (Paz Total) og noen av reformforslagene. Når det kommer til fredsbygging kan man se at Petro lovet en helhetlig implementering av fredsavtalen med FARC og at det i tillegg er flere fredsforhandlinger på gang, deriblant med ELN (siden 2022) og med FARC-dissidentenes Segunda Marquetalia (siden 2024).

Videre har regjeringen kommet med forslag til reformer innen sektorene helse, utdanning, pensjon og arbeid. Disse forslagene har forårsaket protester for og mot i landet. Helsereformen hadde som ambisjon å endre helsesystemet slik at det skulle være mindre innblanding fra private enheter. Den ble diskutert i senatet den 3. april 2024, men ble ikke godkjent. Senere, den 19. juni 2024, ble forslaget om utdanningsreform diskutert i kongressen, men denne ble heller ikke godkjent.

Pensjonsreformen derimot ble godkjent den 14. juni 2024 og vil bli implementert som lov (Lov 2381) den 1. juli 2025. I følge det colombianske arbeidsdepartementet består denne av fire hovedpilarer. Den første er en solidarisk pilar som består av en grunninntekt til de eldre som er mest sårbare. Den andre er en semibidragspilar som består av en livsinntekt til de eldre som ikke har klart å tjene nok til å pensjonere seg. Den tredje er en bidragspilar til de eldre som klarer å få tilgang til pensjon gjennom Colpensiones. Den fjerde er en individuell sparingspilar til de eldre som ønsker å forbedre pensjonsinntekten sin.

Den siste reformen (om arbeid) har hittil blitt godkjent som et lovforslag, men flere av artiklene i reformen har blitt utelatt. Disse utelatte artiklene dreier seg om fagbevegelsensrettigheter og streikerettigheter. Presidenten i CUT (Den sentrale arbeiderforsamlingen) kritiserte utelatelsen av disse artiklene. De gjenværende artiklene handler da om individuelle arbeidstakerrettigheter. Dette er blant annet rettigheter som utvidelsen av tiden som regnes som nattarbeid og innføringen av faste kontrakter som en hovedregel istedenfor kontrakter om tjenesteytelser. Denne modifiserte reformen må ennå gjennom tre debatter til før den kan bli godkjent som lov.

Ellers kan man se at noen av landets største aktuelle utfordringer dreier seg om ulovlige økonomiske aktiviteter, væpnet konflikt og brudd på menneskerettighetene. Den mest kjente ulovlige økonomiske aktiviteten er kokainproduksjon og trafikking, men de siste årene har denne økonomien faktisk minket. Noen av årsakene til dette kan se ut til å være en økning av syntetiske opiater, overproduksjon av kokain, angrep mot narkokartellene, konkurranse fra andre land som Ecuador, Peru og Mellom-Amerika, samt at væpnede grupper har gått over til andre ulovlige aktiviteter som er mindre gransket av politiet. Noen av disse aktivitetene er gruvedrift, hogst og trafikking av immigranter.

FNs kontor for narkotika og kriminalitet publiserte en rapport om gullgruvedrift i Colombia i 2022 ved hjelp av satellittobservasjoner. I følge deres observasjoner består 73% av gullgruvedriften i landet per 2022 av ulovlig gruvedrift. Dette er uten å ta underjordisk og håndverksmessig gruvedrift i betraktning da disse ikke kan observeres via satellittbilder. Videre, ifølge Defensoría del Pueblo (Colombias ombud) skyldes disse aktivitetene den sykliske dynamikken skapt av den væpnede konflikten i landet. Dette er fordi de ulovlige væpnede gruppene og den organiserte kriminaliteten benytter seg av ulovlige økonomiske aktiviteter til å finansiere seg. Dette fører til en økning av intern fordriving, drap og massakre.

Colombias menneskerettighetssituasjon er dermed fremdeles svært alvorlig. Programa Somos Defensores skrev at tiden fra januar til mars 2024 var preget av vanskeligheter med fredsbygging, få fremskritt i politikken for sikkerhetsgarantier for menneskerettighetsforsvarere og en økning av vold i forbindelse med den væpnede konflikten. Programa Somos Defensores er en organisasjon som jobber for å forebygge aggresjoner og drap mot menneskerettighetsforsvarere i Colombia. De rapporterte om 124 aggresjoner mot 115 menneskerettighetsforsvarere i denne perioden. De mest utsatte var urfolksledere, de som forsvarer sosiale gruppers interesser og lokalsamfunnsledere. De som antas å være de hovedansvarlige for disse voldelige handlingene er avhoppere fra tidligere geriljagrupper (36% av tilfellene), paramilitære grupper (30% av tilfellene) og ukjente aktører (23% av tilfellene).

En annen organisasjon (CNA-Colombias lanbrukskoordinator) erklærte seg i humanitær krise i 2022. De skrev at lederne og de folkelige bevegelsene i Colombia fortsetter å være ofre for forfølgelse og drap. Videre uttrykte de at en progressiv regjering ikke har vært en garanti for beskyttelsen av samfunnene og deres ledere. Noen av årsakene de nevner til den voldelige situasjonen er motstanden fra den tradisjonelle makten som har skapt en institusjonell barriere, enkelte mediekanaler som rettferdiggjør drapene på og forfølgelsen av sosiale ledere samt sammenstøtene i forbindelse med væpnede gruppers kamp om territoriene. Det oppsto nemlig et maktvakuum i flere territorier etter at FARC geriljaen ble demobilisert.

Grasrotorganisasjoner og fagbevegelser:

Det er mange ulike grasrotorganisasjoner og fagbevegelser som jobber for sine samfunnssektorer i Colombia. En av disse er Congreso de los Pueblos (Folkenes kongress). Dette er en sosial og politisk organisasjon som samler flere sektorer. De jobber med å utarbeide livsplaner i og med territoriene med mål om å sikre et verdig liv for flertallet av befolkningen. Dette innebærer blant annet arbeid med temaer som jord, territorier, suverenitet og fred. Videre finnes det landbruksorganisasjoner som CNA (Colombias landbrukskoordinator). CNA består av fiskere, agrogruvearbeidere og bønder som jobber med temaene helhetlig og folkelig jordreform, bøndenes jordbruksområder og matsuverenitet.

Det finnes også urfolksorganisasjoner som ONIC (Colombias nasjonale urfolksorganisasjon). ONIC er en organisasjon som er myndighet, regjering, rett, lovgivning og representasjon for urfolkene i Colombia. Videre så finnes det afrocolombianske organisasjoner som PCN (Prosess for afrocolombianske samfunn). De jobber for å endre den politiske og sosiale situasjonen og for rettighetene til den afrocolombianske befolkningen. Det finnes også flere kvinneorganisasjoner i landet, deriblant Sisma Mujer. De bidrar til konsolideringen av kvinnebevegelsen og jobber for et Colombia uten vold mot kvinner og jenter.

Når det kommer til fagbevegelser så er den som har flest medlemmer i Colombia CUT (Den sentrale arbeiderforsamlingen). CUT representerer colombianske arbeidere og har et mål om å gå fra å være en tradisjonell fagbevegelse til å bli en alternativ fagbevegelse. Det vil si at de ønsker å ta for seg løsninger på de store problemene i landet og å bli en talsmekanisme for flertallet.

Forbindelser mellom Colombia og Norge:

Frihandelsavtaler

Colombia har frihandelsavtaler med flere land og regioner i verden. Den frihandelsavtalen som gjelder mellom Norge og Colombia er EFTA-avtalen. Denne avtalen ble undertegnet i november 2008 og trådte i kraft i september 2014. I følge nettsiden til den norske regjeringen omfatter den handel med varer, tjenester, investeringer, immaterielle rettigheter, offentlige anskaffelser, konkurranse, tvisteløsning og teknisk bistand. I tillegg har Norge en bilateral landbruksavtale med Colombia som trådte i kraft samtidig som frihandelsavtalen.

Frihandelsavtalen var på høring på Stortinget 14. mai 2014. Det var nemlig bekymring knyttet til konsekvensene av en slik avtale. LAG formidlet at flere partnere i Colombia ikke ønsket avtalen. Videre uttrykte LAG at avtalen kan føre til flere plantasjer og megaprosjekter som driver mange på flukt, at den står i strid med norsk innsats for å bedre kvinners situasjon og arbeidet for anstendige arbeidsforhold samt at den kan bidra til miljøødeleggelser.

Norges utenriksdepartement

Norge har en ambassade i Bogotá som gjenåpnet i 2013. Dens geografiske ansvarsområde er Colombia, Venezuela, Ecuador, Panama og Curacao. NORAD (Direktoratet for utviklingssamarbeid – en fagetat under UD) gir øremerket bistand til Colombia. I 2023 var bistanden på 447,9 millioner kroner og de tre største sektorene var styresett, sivilt samfunn og konfliktforebygging, miljø og energi samt produksjon og handel.

Norske organisasjoner i Colombia

Flere norske organisasjoner jobber i og/eller med Colombia. Flyktninghjelpen er en organisasjon som hjelper mennesker på flukt. Colombia er blant de fem landene i verden med flest personer på flukt internt i landet. En annen organisasjon er Misjonskirken Norge som jobber med menighetsbyggende og diakonalt arbeid i Colombia. Der jobber de også med ledertrening, menighetsplanting, matprogram og hjelp til mennesker på flukt i eget land.

Røde Kors er en internasjonal organisasjon som er til stede for mennesker som trenger støtte og hjelp. I Colombia driver de med humanitær innsats. Norges Røde Kors støtter Colombias Røde Kors i opprettelsen av mobile helseklinikker til områder med få eller ingen helsetjenester. Videre er FOKUS – Forum for kvinner og utviklingsspørsmål en organisasjon som jobber for likestilling og likeverd. De har et landkontor i Colombia som jobber med temaene kvinner, fred og sikkerhet samt seksuell og reproduktiv helse og rettigheter.

SAIH er en solidaritetsorganisasjon av og for studenter og akademikere. De jobber for å fremme høyere utdanning og akademisk frihet som en menneskerett. De begynte å jobbe i Colombia i 2012. Der støtter de organisasjoner som jobber for å sikre menneskerettigheter og tilgang til utdanning og sosial rettferdighet.

Til slutt bør Norsk Folkehjelp nevnes. De jobber for å bedre folks levekår og bidra til et demokratisk, rettferdig og trygt samfunn. De samarbeider med colombianske organisasjoner som representerer urfolk, afrocolombianere og bønder. Partnerne deres i Colombia jobber blant annet for en bedre fordeling av ressurser, et reelt demokrati og for inklusjonen av de som er hardest rammet av konflikten.


Litteratur og journalistikk

Norske ressurser

Colombianske ressurser

Kilder

Ecuador Surinam Fransk Guyana Guyana Colombia Venezuela Paraguay Bolivia Nicaragua Uruguay El Salvador Guatemala Den dominikanske republikk Puerto Rico Haiti Cuba Jamaica Honduras Panama Peru Mexico Costa Rica Belize Falklandsøyene Brasil Argentina Chile

Fakta:

Hovedstad: Bogotá

Offisielle språk: Spansk

Befolkning: 50,4 millioner (2024)

Colombiansk myntenhet: Colombianske pesos

Eksportartikler: Olje, kull, smaragder, kaffe, nikkel, blomster, klær og bananer.

Regionale forbindelser: Medlem av Mercosur (assosiert medlem), CELAC, UNASUR og OAS