Da Dilma Rousseff fra arbeiderpartiet PT tok over presidentskapet i 2011, som en håndplukket arvtaker etter historisk populære Inácio «Lula» da Silva, arvet hun et Brasil som siden årtusenskiftet har markert seg som en sentral politisk og økonomisk aktør internasjonalt. Stabil økonomisk vekst gjennom to finanskriser, massive oljefunn, halvering av fattigdommen og historisk reduksjon av avskogingen i Amazonas – alt har tilsynelatende gått Brasils vei. Dette ble kronet av at landet vant retten til å være vertsnasjon for både fotball-VM i 2014 og sommer-OL i 2016. Dilmas valgkamp fokuserte kun på én ting – å videreføre Lulas svært populære politikk.

VM og OL har gitt en enorm eksponering og skulle være Brasils mulighet til å vise seg fram som en stormakt. Da Brasil ble tildelt OL, uttalte Lula stolt at «Brasil har i dag forlatt sin andreklasse status, og kommet inn på første klasse. I dag vant vi verdens respekt.» Utfordringene har imidlertid stått i kø. Etter et tiår med forberedelser, har baksiden av medaljen ved å arrangere slike sportsarrangementer kommet tydelig fram. Milliarder brukes på infrastruktur og stadioner som ikke vil komme flertallet av befolkningen til gode, og korrupsjonsryktene har florert. 60 000 personer har blitt tvangsflyttet bare i Rio de Janeiro på grunn av forberedelsene til VM og OL, til tross for et entydig lovverk som forbyr dette. Politistyrkene som skal holde «orden» har også blitt anklaget for unødvendig bruk av vold. I juni 2013 eksploderte derfor Brasil i de største massedemonstrasjonene i nyere historie. Millioner av mennesker tok til gatene over hele landet og protesterte mot en ekskluderende utviklingsmodell, korrupsjon, brudd på sosiale rettigheter og feilprioritering av offentlige investeringer.

PTs store prosjekt har vært økonomisk vekst koblet med omfordeling og fattigdomsreduksjon. Høye priser på Brasils viktigste råvarer på verdensmarkedet på 2000-tallet skapte historisk høye overskudd i Brasils utenrikshandel. Eventyrlige oljefunn på dypt vann i 2007 førte til massive investeringer i Brasils oljeindustri og maritime næringer. «Dette er en ny frigjøringsdag for Brasil!» sa president Lula da funnene ble offentliggjort. Han annonserte at dette var rikdommer som skulle komme hele det brasilianske folket til gode og bidra til å utrydde fattigdommen i landet en gang for alle. Den skjeve fordelingen av rikdom har alltid vært et hinder for langsiktig økonomisk vekst i Brasil. Den offensive utjevningspolitikken til PT har begynt å endre på dette. Flaggskipet har vært sosialprogrammet Bolsa Família, som overfører penger til fattige familier mot at de sørger for at barna går på skolen, følger offentlige vaksinasjonsopplegg og helseprogram for gravide. I tillegg har høyere minimumslønn, lav arbeidsledighet og lettere adgang til lån bidratt til at Brasils hjemmemarked har vokst kraftig. 20-30 millioner mennesker har blitt løftet ut av fattigdom, og halvparten av befolkningen er i dag regnet som del av middelklassen.

Etter å ha opplevd en sterk økonomisk vekst utover 2000-tallet, har veksten stagnert de siste årene. Økonomien er nå i resesjon, mens inflasjonen øker, og vi ser konturene av en boble i Brasils økonomi. Landet er igjen tilbake som den syvende største økonomien i verden, etter å ha rykket opp på sjette plass og forbi Storbritannia i 2011. Mye skyldes at den økonomiske veksten i for stor grad har vært basert på pengeoverføringer og lånefinansiert forbruk. Til tross for at flere har blitt del av middelklassen, er det først og fremst konsumet som har økt. Dyptgående strukturelle endringer har uteblitt, og offentlige tjenester er under enhver kritikk.

I byene, som huser 85 prosent av den brasilianske befolkningen, er det en pågående krise. Boligmangel, fraværende kloakksystemer, elendig offentlig transport og mangel på offentlig sikkerhet er bare noen av utfordringene brasilianske storbyer som Rio de Janeiro og São Paulo står ovenfor. Den sosiale ulikheten vedvarer til tross for utjevningstiltakene, og brasilianske byer er ifølge FN blant de mest ulike i verden. Som om ikke økonomiske nedgangstider skulle være nok, står Brasil i begynnelsen av 2015 ovenfor en lammende korrupsjonsskandale, tidenes verste tørke, og økende politisk polarisering.

Det statskontrollerte oljeselskapet Petrobras preges nå av den største korrupsjonsskandalen i Brasils historie. Saken startet i mars 2014, da Paulo Roberto Costa, Petrobras’ sjef for raffinering mellom 2004-2012, ble arrestert anklaget for hvitvasking. Siden har det ballet på seg, og så langt har rundt 30 personer blitt tiltalt. De er i all hovedsak sentrale næringslivsledere og høyprofilerte politikere. Det er snakk om at nesten 65 milliarder kroner i bestikkelser har gått fra store konstruksjonselskaper til sentrale skikkelser i PT og andre medlemmer i regjeringen. Gjennom bestikkelsene fikk konstruksjonsselskapene inngått flere kontrakter med Petrobras i perioden 2003-2010. Dilma var styreleder i Petrobras i perioden som etterforskes, og ble konfrontert med anklagene under valgkampen i fjor. Hun har så langt ikke blitt personlig anklaget, og avviser at hun kjente til korrupsjonen. Petrobras har imidlertid mistet troverdighet blant investorer og falt kraftig på børsen. I februar 2015 meldte direktør Graca Foster og en rekke andre toppsjefer sin avgang som svar på korrupsjonsanklagene.

En annen prekær situasjon, er den voldsomme tørken som har herjet Brasil siden begynnelsen av 2014. Temperaturen har steget til nærmere 40 grader i det som er den verste tørken siden målingene begynte på 1930-tallet. Delstatene São Paulo, Rio de Janeiro og Minas Gerais er spesielt hardt rammet. Vannreservene er på nullpunktet og hundretusener av innbyggere opplever hyppige brudd i vann- og strømforsyningen. Bønder mister avlingene sine, og det har vært en kraftig økning i matvareprisene. Myndighetene kritiseres for manglende evne til å iverksette tiltak.

Til tross for urolighetene som har preget Brasil det siste halvannet året klarte Dilma å hale i land nok et mandat i valget i oktober 2014. Men hun står overfor store utfordringer, og hadde i februar 2015 kun 23 prosents oppslutning. PT-modellen har vært basert på tett samarbeid mellom regjeringen og næringslivet, et samarbeid Dilma ikke har vært like flink til å pleie som sin forgjenger. Hun mangler Lulas karisma, og har ikke hatt hans flaks med timingen av fordelaktige internasjonale økonomiske konjunkturer. Med en større koalisjon og flere partier å sloss mot i Kongressen, negativ økonomisk vekst og lavere handelsoverskudd, er det vanskelig å videreføre eller utvide den sosiale politikken som har vært partiets fanesak. Siden gjenvalget har den politiske diskursen i Brasil blitt mer polarisert enn noensinne, noe som kom tydelig fram i mars 2015. Det var store demonstrasjoner både for og mot presidenten.

Fredag 13. mars marsjerte fagforeninger, sosiale bevegelser og PT-supportere i solidaritet med Petrobras og presidenten. Til tross for at de også viste misnøye over korrupsjon, svekket økonomi og usikre framtidsutsikter, ønsket de å støtte presidenten i forkant av de varslede anti-Dilma demonstrasjonene søndag 15. mars. Den dagen tok over en million mennesker til gatene i de største masseprotestene siden juni 2013. For første gang siden militærkuppet i 1964 var det høyresida som mobiliserte massene. Folk protesterte mot korrupsjon og vanstyre, og krevde at Dilma skal stilles for riksrett. Paroler som ba om at hæren skulle intervenere for å få henne avsatt fikk mye oppmerksomhet i media. Selv om kun et mindretall faktisk støtter dette, viser demonstrasjonene tydelig en voksende konservativ motreaksjon etter år med PT-rettet omfordeling.

Dilma sitter enn så lenge trygt, men kun et halvt år etter valget viser disse demonstrasjonene et polarisert land hvor folk er stadig mindre fornøyde med lederskapet. Politikere fra flere opposisjonspartier har gitt sin støtte til protestene, selv om ingen åpenlyst støtter kravet om riksrett. Presidenten og regjeringen stiller nå enda svakere i kongressen, og vil ha enda større utfordringer med å få gjennomført sin politikk.

Lula og PT kom delvis til makten som et moralsk alternativ til den gamle, korrupte eliten. Da Lula ble valgt, håpet mange av de sosiale bevegelsene og fagforeningene at det ville representere en reell endring for brasiliansk politikk. Lula var også raskt ute med å åpne for mer populær deltakelse gjennom å starte en rekke konsultasjonsprosesser og -organer. I tillegg fikk mange prominente sivilsamfunnsledere stillinger i den nasjonale administrasjonen. Ettersom tida gikk, gled imidlertid håpet over i en voksende skuffelse over hvordan Lula og PT håndterte utfordringene med å styre Brasil. Til tross for innovative programmer på det sosiale området, har den økonomiske politikken lagt vekt på markedsdrevet økonomisk vekst og integrering i det globale kapitalistiske systemet.

I regjering har PT også inngått i en politisk koalisjon med de tradisjonelle konservative elitene. Dette samarbeidet har begrenset rommet for radikale initiativer fra venstrefløyen i PT, som desillusjonerte har måttet innse at PT i regjering ikke lenger er et sosialistisk og klassebevisst parti med ønske om å innføre et arbeidermaktbasert demokrati. PTs varemerke på 1980- og 90-tallet, nemlig direkte politisk deltakelse i form av deltakende budsjettering og inkluderende rådsforsamlinger for byplanlegging, har sakte men sikkert blitt tømt for reelt innhold og innflytelse. Samarbeidet med de store jordeierne og big business har i tillegg svekket stemmen til miljøbevegelsen, som lenge var en del av grunnstammen i PT.

Etter et tiår ved makten har avstanden til den organiserte grasrota i partiet og resten av venstresida vokst seg stor, og PT er ikke lenger den samlende stemmen fra venstresida. Et tydelig bilde på dette er hvordan PT ble nektet å delta på demonstrasjoner under juni-protestene i 2013. Dette er president Dilma og PTs ubehagelige sannhet: Tidligere ville de selv gått i første rekke i protestmarsjene. Nå har de selv blitt den styrende og korrupte eliten de alltid har demonstrert mot.

Juni-protestene i 2013 var et spontant utrykk for frustrasjon som har bygget seg opp hos bredden av befolkninga. Demonstrantene krevde at politikerne skulle lytte til «stemmen i gata», ta utfordringene til vanlige folk på alvor og forbedre kvaliteten på demokratiet. I det halvannet året som har gått, har demonstrasjonene blitt mer tematisk fokuserte. I byene har lærere, søppeltømmere og transportarbeidere streiket, og favela-beboere har protestert mot tvangsforflytninger og politivold. De takløses bevegelse (MTST) protesterer mot boligspekulasjon og husmangel, mens Bevegelsen for gratis kollektivtransport (MPL) protesterer mot de stadige prisøkningene på offentlig transport.

På landsbygda er De jordløses bevegelse (MST) Brasils desidert største sosiale bevegelse, og kjemper blant annet for jordreform og omfordeling av jord. Brasil grunnlov sier at jord som ikke oppfyller sin sosiale funksjon kan eksproprieres. Rundt 1,5 millioner jordløse har med hjemmel i Grunnloven okkupert jordbruksland som ligger brakk for å produsere mat. Historisk har MST hatt sterke bånd til PT, og var en av kreftene som fikk partiet i regjeringsposisjon. Under PTs styre har jordreformene imidlertid nesten stoppet opp, og svært få okkupasjonsleire blir i dag omgjort til bosetninger. MST tok derfor ikke stilling til presidentvalget i fjor, da de mente at kampen for en mer rettferdig jordfordeling ville fortsette uavhengig av hvem som ble president.

Sammen ønsker disse sosiale bevegelsene å knytte by og land tettere sammen i kampen for sosiale endringer. Denne aktivismen og politiske bevisstheten kanaliseres ikke lenger inn i politiske partier, selv ikke i det venstreradikale PSOL. Alle har vært vitne til hvor fort og dypt PT falt, moralsk og ideologisk, så snart de fikk høy oppslutning. Desillusjonerte over det representative demokratiets begrensninger bruker sosiale bevegelser isteden okkupasjoner og demonstrasjoner for å la sin stemme bli hørt. Slik utfordres de institusjonelle rommene for populær deltakelse som i stor grad har blitt tømt for reell innflytelse. Dette har vist at det er mulig å kjempe for sosial endring også utenfor partisystemet, og representerer en viktig diskursendring for politisk deltakelse og medborgerskap i Brasil.

Til tross for at politikerne raskt var ute med å love å «lytte til stemmen fra gata» under protestene i 2013, har lite blitt gjort. Isteden har demonstrantene blitt møtt med et massivt politiberedskap som ikke står tilbake for å benytte tåregass, gummikuler og vilkårlige arrestasjoner. Dette året har så langt vist seg å ikke være noe unntak. I januar 2015 initierte MPL en rekke demonstrasjoner mot prisøkningen på kollektivtransport i São Paulo, som et ekko på demonstrasjonene som utløste masseprotestene i 2013. Som i de hundrevis av små og store demonstrasjoner landet har sett siden, ble demonstrantene møtt med en tungt bevæpnet politi. Hæren har også blitt satt inn, og såkalte «preventive» arrestasjoner av kjente aktivister i forkant av protester er ikke uvanlig, noe som er et klart brudd på lovverket. Regjeringen tar ingen sjanser i å overbevise det nasjonale og internasjonale publikummet om at de har full kontroll foran neste års OL.

Menneskerettigheter skulle være en av Dilmas fanesaker, hun ble selv fengslet og torturert under militærdiktaturet. Likevel har Brasils miljø- og menneskerettighetsbevegelse kalt president Dilmas regjeringstid den verste siden militærdiktaturets dager. En rapport om menneskerettigheter fra Amnesty, utgitt februar 2015, tar opp hva de kaller en menneskerettighetskrise i Brasil. Rapporten tar blant annet opp politivold, bruk av tortur, straffefrihet, urfolksrettigheter, LGBT-rettigheter og reproduktive rettigheter.

Det har riktignok gått framover på noen områder. I en historisk avgjørelse den 5. mai 2011 bestemte Brasils høyesterett enstemmig å legalisere homofilt partnerskap. Partnerskapet gir alle de samme rettighetene som heterofile ekteskap. Det er også viktig symbolikk i en kvinnelig president. Dilma er likevel ingen feminist, og i praksis er det en formidabel oppgave å skulle forandre kirka og andre tradisjonelle krefters kvinnesyn. I valgkampen ble hun tvunget til å modifisere PTs programfestede støtte til fri abort, og i Kongressen gikk kvinneandelen ned etter valget.

En reduksjon av avskogingen i Amazonas har vært et viktig politisk sak internasjonalt for Brasil og en av fanesakene for norsk samarbeid med landet. Brasils mål er 80 prosent reduksjon i avskogingen i sin del av Amazonas innen 2020, sammenlignet med gjennomsnittlig årlig avskoging i perioden 1996-2005. Strategien for å bekjempe avskogingen er tredelt: Mange nye verneområder, kutt i økonomiske insentiver til de aktørene som hogger og brenner ulovlig, samt mer resolutt håndheving av miljølovgivningen. De samme tiltakene har hatt effekt i andre økosystemer, og avskogingen har også gått ned i Brasils savanne: cerradoen. De siste signalene er likevel bekymringsfulle. Klimagassutslippene fra alle andre kilder enn avskoging har økt dramatisk i Brasil det siste tiåret, og i 2013 begynte også avskogingen i Amazonas å øke. Dette henger sammen med en ensidig vektlegging av økonomisk vekst. I en slik modell blir både miljø og menneskerettigheter sett på som hindre for utvikling.

Programmet for akselerert økonomisk vekst (PAC) har siden 2007 investert milliarder i utbygging av infrastruktur og energi. Store deler av PAC-midlene går til utbygging av vannkraft og veier i Amazonas. Miljømyndighetene tar avskogingen alvorlig, men de kjemper mot mektige interesser. Godseierne, storbøndene og hogstselskapene har alltid vært motstandere av vern. Den mektige «jordeierlobbyen» i kongressen presser på for å vanne ut skoglovgivingen, først og fremst for å legge forholdene bedre til rette for det industrielle jordbruket. Kongressen godkjente i 2012 amnesti på ulovlig avskoging til og med 2008.

I slutten av 2014 ble Kátia Abreu utnevnt til ny landbruksminister. Hun er tidligere senator og fremste talskvinne for jordeierlobbyen i kongressen. For mange er hun derfor også selve symbolet på respektløshet for miljø og urfolk. «Motorsag-dronninga», som hun ofte blir kalt, støtter avskoging og bruk av forbudte sprøytemidler med dokumenterte skadeeffekter. Hun vil ekspandere bruken av genmodifiserte organismer (GMO), og er anklaget for å bruke barnearbeidere på sine egne eiendommer. I sitt aller første intervju som minister sa hun også at det ikke lenger finnes storgods, såkalte latifúndios, i Brasil, og at konflikter med urfolk oppstår fordi «indianerne kommer ut av skogen og ned på dyrket mark.» Det har, ikke overraskende, kommet sterke reaksjoner fra miljø- og urfolksbevegelsen mot utnevnelsen av Abreu.

Brasils urfolk opplever nå at deres grunnlovsnedfelte rettigheter angripes fra flere hold. Det beste eksemplet er det omstridte vannkraftprosjektet Belo Monte. Planene om å bygge verdens tredje største vannkraftverk i Xinguelva i Amazonas har vært svært viktige i PAC-programmet. Prosjektet vil skape massive miljøproblemer og livsgrunnlaget til flere urfolksgrupper som bor langs en strekning på 100 kilometer der elva i praksis blir borte, står i fare for å bli ødelagt. Urfolkene selv sier de ikke har blitt konsultert skikkelig i saken, noe både brasiliansk lovgivning og internasjonale konvensjoner sier de har krav på.

En annen trussel mot urfolk er gruveloven. Loven vil, hvis den nye versjonen blir vedtatt, åpne for skadelig mineralutvinning i urfolksterritorier, og det uten av de som bor i territoriene kan nekte utbygging. Kongressrepresentanter viser seg å være kjøpt og betalt av gruvesektoren. Leonardo Quintao, kongressrepresentant for partiet PMDB og ansvarlig for å utarbeide lovforslaget, har innrømmet å ha mottatt penger fra gruvesektoren for å finansiere egen politisk kampanje, stikk i strid med brasiliansk lovverk.

På lignende måte bygger Brasil veier og vannkraftverk i en rekke andre Amazonasland for å sikre sine strategiske interesser, mens de politiske risikoene, miljøødeleggelsene og rettighetsbruddene eksporteres til nabolandene. Et eksempel er veien som skulle bygges gjennom verneområdet TIPNIS i Bolivia for å nå havnene ved Stillehavet. Den skapte store protester blant urbefolkningen i de berørte områdene i Bolivia. I 2011 kansellerte president Morales tilsynelatende byggeplanene på grunn av protestene, men det kontroversielle byggeprosjektet har siden dukket opp igjen med jevne mellomrom

Midt i disse selvmotsigelsene mellom miljøbevaring og økonomisk utvikling står Norges forhold til Brasil. På den ene siden har vi lovet 6 milliarder kroner til det brasilianske Amazonasfondet for å redusere de store klimagassutslippene fra regnskogødeleggelse. Samtidig investerer vi mye høyere summer i de mest forurensende industriene i Brasil. Norsk oljeindustri sitter på mye av den teknologien som trengs i Brasil, og over 80 norske selskaper er etablert i Brasil for å delta i oljeeventyret. Statoil startet produksjon på sitt første felt Peregrino i 2011. I 2010 sto Hydro for Norges største utenlandsoppkjøp noensinne, da de kjøpte brasilianske Vales bauksittgruver og smelteverk i Amazonas. Sammen med den norske oljeindustriens investeringer førte dette til at Brasil nå er det tredje største investeringsområdet for Norge, etter USA og EU. Hydros oppkjøp i Amazonas og Statoils investeringer offshore er alene verdt ti ganger så mye som det vi har lovet til kampen mot klimaendringene. Videre investerer Statens pensjonsfond utland i kjøttindustrien i Amazonas, og vi importerer hvert år over 400 000 tonn soyabønner fra Brasil til dyrefôr. Disse industriene står for over 80 prosent av avskogingen, og bidrar til forgiftning av landområder, degradering av miljøet, økende grad av konsentrasjon av fortjenesten og brudd på urfolks rettigheter.

Det symbolske ved arbeidersønnen Lula og kvinnen Dilma som presidenter kan ikke undervurderes. Selv om mye av framgangen kan svekkes eller reverseres, tyder flere ting på at mange av endringene er varige. Satsingen på de fattigste og på fordeling er så godt som irreversibel. Kutt i tiltak som Bolsa Família eller senkning av minimumslønnen vil møte massive protester, selv om inflasjonen og økte matvarepriser truer med å reversere effekten av disse tiltakene. Oljefunnene vil også gi Brasil store inntekter i tiårene framover. PT er, til tross for alt, fremdeles landets største og mest populære parti. Velgerskaren har derimot skiftet det siste tiåret: fra den tradisjonelle arbeiderklassen til den fattigste delen av befolkningen nordøst i landet, som har sett størst bedring i sin livssituasjon som følge av sosialprogrammer som Bolsa Familia.

Utfordringene er fremdeles mange, og Dilma vil få en vanskelig tid framover. Korrupsjonen gjennomsyrer fortsatt politikk og økonomi, og de offentlige tjenestene som helse, utdanning og transport er under enhver kritikk. I tillegg står Brasil overfor utfordringer som stadige angrep på urfolks rettigheter, skyhøye voldsrater, fortsatt mye fattigdom, og en korrupt og voldelig sikkerhetsstyrke. Som et svar på kravene som har blitt reist siden juni 2013, har PT har tatt til orde for politiske reformer, bedre helsetjenester og skoler. Utfordringen blir å få dem gjennomført med en svak økonomi og et tøft politisk landskap.