Latin-Amerikagruppene i Norge

Land i Latin-Amerika

Foto: Dasic Fernandez
Colombia

Colombia

Mye har skjedd i Colombia de siste årene. Implementering av fredsavtalen byr på utfordringer og valget av president Iván Duque Márquez, som er en klar kritiker av fredsprosessen, gjør ikke ting lettere. Latin-Amerikagruppene jobber for øyeblikket med å oppdatere landsidene, for gi et mer oppdatert bilde av Colombia. I mellomtiden kan du gjerne lese denne artikkelen fra 2017.
20172015

Fredsavtalen mellom colombianske styresmakter og FARC-geriljaen ble ratifisert av kongressen i november 2016 og demobiliseringa av geriljaen er nå igang.


Colombias president Juan Manuel Santos mottok den 10. desember 2016 Nobels Fredspris for sin rolle som pådriver for fredsavtalen med FARC-geriljaen. Fredsavtalen ble ratifisert av den colombianske kongressen den 29. november etter først ha blitt avvist i folkeavstemming med minste mulige margin. Den væpnede konflikten i Colombia varte i 52 år, noe som gjorde den til en av de mest langvarige pågående væpnede konfliktene i verden. Krigen har krevd minst 260.000 menneskeliv og ført til at nesten sju millioner colombianere har blitt fordrevne fra sine hjem. Den venstreorienterte geriljaen, høyreorienterte paramilitære grupper og den nasjonale hæren er alle sentrale aktører. Mens mange sivilsamfunnsorganisasjoner og venstresida forklarer konflikten som et resultat av ekstrem økonomisk ulikhet og sosial og politisk ekskludering, anser myndighetene de venstreorienterte geriljagruppene som årsak til konflikten. 

Fredsforhandlinger

Fredsavtalen mellom colombianske myndigheter og Fuerzas Armadas Revolucionarias de Colombia - Ejercito del Pueblo (FARC-EP) ble ratifisert av den colombianske kongressen 29. november i fjor. Dette skjedde etter at det colombianske folk sa nei til den da foreliggende avtalen den første oktober. Nei-siden vant avstemmingen med 50,2 prosent. Pådriverne for nei-siden var ekspresident Alvaro Uribe og hans politiske parti, med støtte fra den katolske kirke. I ettertid har avtalen blitt revidert og fått en rekke mindre endringer og kirken har frafalt sin motstand mot avtalen. Den 10. desember 2016 mottok president Juan Manuel Santos fredsprisen for sin rolle som pådriver for fredsprosessen. Dette stod i nobelkomiteens begrunnelse: «...President Santos tok initiativet til de forhandlingene som resulterte i fredsavtalen mellom den colombianske regjering og FARC-geriljaen, og han har hele tiden vært en pådriver i fredsprosessen. Vel vitende om at avtalen var omstridt, medvirket han til at colombianske velgere fikk si sin mening om fredsavtalen i en folkeavstemning. Utfallet av avstemningen ble ikke som president Santos hadde ønsket: Et knapt flertall av de drøyt 13 millioner colombianere som avga stemme, sa nei til avtalen. Resultatet har skapt stor usikkerhet om Colombias fremtid. Faren for at fredsprosessen vil stoppe opp og borgerkrigen blusse opp igjen, er reell. Desto viktigere er det at partene, med president Santos og FARC-geriljaens leder Rodrigo Londoño i spissen, fortsatt respekterer våpenhvilen...».[1]

Fredsforhandlingene mellom myndighetene og FARC ble innledet i Oslo i oktober 2012. Partene har siden vært i forhandlinger på Cuba, der de har diskutert fem punkter: jordreform, løsning på narkotikaproblemet, politisk deltagelse, avvikling av væpnet konflikt, og ofrenes rettigheter. I mai 2013 kom representantene til en enighet om spørsmålet om jordfordeling. Dette var vanskelig fordi den skjeve jordfordelinga i landet er mye av grunnlaget for den væpnede konflikten, og et punkt der mange særinteresser er involvert. I desember 2013 ble avtalen om politisk deltagelse ferdigforhandlet og en felles strategi for å løse narkotikaproblemet ble avtalt i mai 2014. I desember 2015 forelå «det integrale systemet for sannhet, rettferdighet, erstatning og ikke-gjentakelse», som skal sikre at ofre for konflikten får innsyn i hva som har skjedd og ellers ivareta derers rettsikkerhet. I september 2015 kunngjorde president Santos og Rodrigo Londoño Echeverri, alias  “Timochenco”, øverste leder for Fuerzas Armadas Revolucionarias de Colombia - Ejercito del Pueblo (FARC-EP) at partene hadde kommet til enighet om forhandlingenes nest siste punkt; avvikling av væpnet konflikt.

I korte trekk ble det klargjort at FARC er anerkjent som stridende part og at hverken opprør mot staten eller regulære voldshandlinger mellom partene vil bli straffeforfulgt. På en annen side vil det settes opp en egen domstol som skal oppklare krigsforbrytelser og dømme krigsforbrytere fra alle sider av konflikten. Etter at den endelige fredsavtalen er underskrevet har geriljaen en begrenset periode på seg til å legge ned våpnene og melde seg. De som går med på demobilisering, viser full åpenhet overfor domstolen og anerkjenner skyld i krigsforbrytelser (som kidnapping, tortur, voldtekt, urettslige henrettelser osv.) vil bli dømte til mellom fem og åtte års samfunnstjeneste uten rett til fri ferdsel. De som ikke melder seg innen fristen, men senere innrømmer skyld i krigsforbrytelser vil bli dømte til mellom fem og åtte års ordinær fengselsstraff. De som ikke innrømmer skyld, men likevel blir funnet skyldige i krigsforbrytelser vil bli dømte til opptil tjue års ordinær fengselsstraff. Utenlandske dommere vil få sentrale funksjoner for å unngå gjentakelse av demobiliserings-prosessen i 2003 til 2006, da et fåtall geriljasoldater og 17 000 paramilitære ble avvæpnet og idømt sterkt reduserte fengselstraffer eller ulike former for husarrest.

FARC er forventet å danne sitt eget politiske parti. De vil motta statsstøtte til dette og vil ha rett til tre observatører i kongressen og tre i senatet i 2017. Etter valget i 2018 er FARC garantisert fem medlemmer i kongressen og fem senatorer i to kongressperioder (8 år). Om de i løpet av denne perioden klarer å få stemt inn kongressmedlemmer eller senatorer vil de miste like mange av de garantiserte setene. Tidligere geriljasoldater kan sitte i kongressen eller senatet så lenge de ikke soner fengselsstraff.

Skritt mot reell fred

Den 29. august 2016 inngikk FARC og den colombianske hæren gjensidig våpenhvile. Fra 15. oktober har FARC brukt avtalte reiseruter til å samles i midlertidige konsentrasjonssoner. Derfra vil geriljaen gå til 20 demobiliseringssoner og sju bevoktede leire i hele Colombia, der nedlegging av våpen og overgivelse til myndighetene vil finne sted. Ifølge det uavhengige konfliktobservatoriet CERAC har den gjensidige våpenhvilen blitt brutt tre ganger siden 15. november 2016. Våpenhvilen er dermed godt fungerende og gir håp om at demobiliseringsprosessen kan gjennomføres uten store tap av menneskeliv.

Storparten av de stridende har nå forflyttet seg til demobiliseringssonene. Demobiliseringen startet i januar 2017 og er ventet å være over til sommeren.  Hæren anslår at FARC har mellom 7000 og 8000 aktivt stridende og i overkant av 8000 «sovende» ekstramannskaper. CERAC estimerte i august 2014 antallet geriljasoldater i FARC til 15 700, noe som tyder på en viss grad av forskjønning av tall i forsvarsdepartementet, men frafallet i geriljaen har vært stort. De fleste av disse vil trolig melde seg for myndighetene de kommende månedene. I tillegg vil 4100 fengslede geriljasoldater få tilbud om å tilslutte seg demobiliseringen i første omgang. Det kan bli flere runder med rettslig etterbehandling av tidligere dømte.

Demobiliserte geriljasoldater vil motta trygd; 90% av lovlig minstelønn (i underkant av 2000 kroner i måneden) i opptil to år etter at de har lagt ned våpnene og inntil de har skaffet seg arbeid. I tillegg mottar de 2 millioner pesos (6000 kroner) i engangsbetaling når de legger ned våpnene og inntil 8 millioner pesos (24000 kroner) i etableringsstøtte om de ønsker å igangsette egen produktiv virksomhet.

Etter at fredsforhandlingene ble igangsatt har situasjonen i krigsrammede deler av Colombia blitt bedre. FARC gjorde innrømmelser iløpet av forhandlingene som medvirket til at konfliktnivået sank markant. Den 12. februar 2015 hevet geriljaen den interne lavalderen for rekruttering av geriljasoldater fra 15 til 17 år for å vise at de ønsker å avslutte bruken av barnesoldater. Den 7. mars 2015 ble FARC og myndighetene enige om å starte mineryddingsarbeid i områder der antipersonellminer og andre gjemte eksplosiver er et stort problem. Mineryddigen startet i avgrensede soner i 2015 under delt lederskap mellom hæren og Norsk Folkehjelp. Flere internasjonale aktører har kommet til og avvæpnede geriljasoldater vil ta del i arbeidet for å finne antipersonnellminer og andre sprenglegemer som har blitt utplassert over hele Colombia. Til nå har tre colombianske kommuner blitt ferdigryddet og 17 prosjekter med 46 kjente sprenglegemer er igangsatte. Til sammenligning anslås det at halvparten av Colombias 1122 kommuner og 31 av 32 nasjonale regioner har utplasserte eksplosiver som må tas hånd om.

FARC erklærte ensidig våpenhvile den 20. desember 2014. Ifølge CERAC sluttet geriljaorganisasjonen å angripe sivile og utføre attentatet mot privat og offentlig infrastruktur, samtidig som krigshandlinger mellom FARC og hæren i stor grad utartet seg som forsvarskrig fra geriljaens side. Datoen for våpenhvilen er symbolsk viktig. FARCs grunnlegger, Manuel Marulanda, erklærte opprettelsen av «den uavhengige republikken Marquetalia» 20. desember 1954. Våpenhvilen ble brutt den 15. april 2015, da geriljaen angrep en tropp sovende soldater i Buenos Aires, Cauca, og drepte 11. Den 22. mai svarte hæren med å angripe en av geriljaens leire i Cauca og drepte 26. De følgende to månedene sprengte geriljaen en rekke oljeledninger og høyspenttårn og angrep hærens stillinger ved flere tilfeller. Den ensidige våpenhvilen ble gjenopptatt 20. juli og ble overholdt til myndighetene gjorde den tosidig i august 2016.

Det kan ventes økende konfliktnivå i landet etter at FARC har blitt demobilisert. Det vil oppstå maktvakum mange steder på landsbygda som vil fylles enten av staten eller av illegale, væpna grupper. Det er i tillegg ventet at enkeltsoldater og tropper i geriljahæren ikke vil la seg demobilisere og heller fortsette illegal viksomhet. Denne prosessen er igang: Den 13 desember 2016 annonserte FARC at de hadde kastet ut 5 kommandører (og deres underordnede) fra blokkene 1, 7 og 16 i FARC, alle øst i landet. Dette blir gjort slik at angrep på hær og sivilbefolking fra disse tidligere geriljasoldatene ikke skal være brudd på fredsavtalen. Hæren kan i sin tur angripe disse troppene uten å bryte fredsavtalen.

ELN

Like før presidentvalget våren 2014, annonserte president Santos at han hadde innledet fredsforhandlinger med ledelsen i ELN, Colombias andre aktive gerilja. Det har siden da kommet jevnlige meldinger fra offisielt hold om at regjeringen og ELN møtes til samtaler. Offisielle forhandlinger mellom myndighetene og ELN skulle starte i Quito, Ecuador den 27. oktober 2016, men møtet ble avlyst da geriljagruppen nektet å frigi politikeren Odin Sanchez. Sanchez ble senere frigitt og offisielle forhandlinger startet i Sangolqui, Ecuador, 8. februar 2017. ELN erklærte ensidig våpenhvile i september 2016. Ifølge det colombianske forsvarsdepartementet har ELN omlag 1500 soldater. 

Presidentvalget i 2014

I oppkjøringen til valget var det tidlig klart at det ville bli jevnt mellom de to fremste kandidatene; sittende president Juan Manuel Santos fra sentrum-høyrepartiet Unidad Nacional og Óscar Iván Zuluaga fra ekspresident Álvaro Uribes nystiftede parti Centro Democrático på ytre høyrefløy. Santos var forsvarsminister i Uribes siste regjering og var Uribes favoritt i presidentvalget i 2010. Etter at han kom til makten brøt Santos med Uribes harde linje og siden da har Uribe vært hans argeste konkurrent. Den 15. juni vant Santos med 51 prosent mot Zuluagas 45 prosent, og fredsforhandlingene med FARC kunne fortsette uavbrutt.

I Colombia omtales presidentvalget som skittent, grunnet den gjensidige svertekampanjen mellom Santos og Zuluaga. Det toppet seg 17. mai, da magasinet Revista Semana frigjorde en video som viste at Zuluaga mottok rapport fra ulovlig overvåkning av fredsforhandlerne i Havanna. Zuluaga kunne likevel fortsette sin valgkampanje, tilsynelatende uten å miste oppslutning. Sett i et historisk perspektiv, framstår dette valget likevel som relativt oversiktlig for velgerne. Ifølge Transparency International oppgav alle presidentkandidatene sine inntekter og utgifter, hvorav Zuluaga hadde det desidert største kampanjebudsjettet. I forkant av kongress- og presidentvalgene i 2014 meldte det uavhengige valgobservatoriet Mision de Observacion Electoral en markant nedgang i trusler mot velgerne fra væpnede grupper. Samtidig var estimatet for valgkretser der det med stor sannsynlighet ville forekomme kjøp av stemmer og andre former for press mot velgerne høyt: 410 av 1123 valgkretser, mot 291 i 2010. Nasjonale medier tok side i valget i større grad enn noen gang før, og de fleste støttet Santos. Det er flere journalister og redaktører i Santos-familien og de er deleiere av landets største avis El Tiempo.

Økonomiske utsikter

Siden internasjonale oljepriser sank til det halve i løpet av tredje og fjerde kvartal i 2014 har Colombia hatt store inntektstap. Det uavhengige forskningsinstituttet Fedesarrollo estimerte tapet i statlige oljeinntekter med stabilt lave oljepriser i 2015 til 20 000 milliarder pesos, eller 58 milliarder kroner. De lave oljeprisene har ført til en nedbremsing av investeringene i oljesektoren. Dette er alvorlig, tatt i betraktning at landets oljeproduksjon på eksisterende felt kun er beregnet til å kunne opprettholdes frem til 2023. Colombia har vært oljeprodusent siden femtitallet, men offshoreproduksjon har til nå ikke vært et alternativ. I 2014 gikk Statoil inn som en av de største aktørene i offshoreproduksjon på den colombianske atlanterhavskysten gjennom datterselskaper.

Revista Semana anslår at den økonomiske veksten i Colombia var på 2 prosent i 2016 og anslår en svak oppgang til 2,4 prosent i 2017. OECD melder 2,5 prosent. Ifølge Verdensbanken har Colombia ligget relativt stabilt på mellom fire og sju prosent økonomisk vekst fra 2003 til 2014, med unntak av 2009: Samtidig som vestlige økonomier på det jevne hadde negativ vekst, steg BNP i Colombia med nesten to prosent det året. 2015 og 2016 var skrinne år, med henholdsvis 3,1 og 2,4 prosent vekst. Andelen av befolkningen som overlever på under to dollar dagen har sunket fra 20 prosent i 2003 til 12 prosent i 2013. Ifølge nasjonale estimater, sank denne andelen til 8 prosent i 2016. Interessant nok synker landets ledighetstall med omtrent en tredel fra januar til desember hvert år. Det gir grunn til å tvile på nasjonale tall for arbeidsledighet. Den langsiktige trenden er mer til å stole på og svært god. Landet hadde omtrent 15 prosent arbeidsledighet i 2010. Denne har sunket hvert år, til ni prosent i 2016.

Som følge av lavere enn ventet vekst og lav oljepris svekket den Colombianske pesoen seg fra 2000 COP per dollar til 3000 COP per dollar mellom januar og september 2015 og der har den holdt seg siden. Dette fører til realinntektstap gjennom prisvekst på importerte produkter, samtidig som det gir nye muligheter for eksportnæringen.

Colombias største eksportvarer er olje, kull, kaffe, gull, blomster og bananer. Kokaineksport er fortsatt en viktig, uregulert inntektskilde. Landets største handelspartnere er USA, Kino og EU. Colombia hadde en handelsbalanse på minus 5 prosent i 2016. 

Frihandelsavtaler

Siden Colombia skrev under frihandelsavtalen med Mercosur i 2004, har landet åpnet for deregulering av handel med de fleste amerikanske land og Europa. Frihandelsavtalen med USA trådte i kraft i 2012, og i 2013 var avtalen med EU ferdigbehandlet. Avtalen med EFTA ble ratifisert i Colombia i 2011 og i Norge i 2014. Dette er del i en langsiktig strategi der Colombia stadig åpnes opp for internasjonal handel. Frihandelsavtalen med Sør-Korea trådte i kraft i 2016. Blant landene Colombia nå forhandler med er Japan og Kina trolig de viktigste.

Motstanden mot Colombias frihandelsavtaler har vært omfattende både i Norge og i andre land Colombia har forhandlet med, først og fremst fordi avtalene er svake hva gjelder ivaretakelse av menneskerettighetene. Frihandelsavtalene med USA, EU og EFTA er mye dårligere når det gjelder arbeidstakerrettigheter enn lignende avtaler som andre land har forhandlet frem. USAs kongress sa først nei til en frihandelsavtale, men godkjente den etter at Colombia gjennomførte en handlingsplan for å bedre arbeidsrettigheter.

Et av de mest graverende aspektene med avtalen med Norge er punktet om at Colombia kan innføre unntakstilstand for å bevare ro og orden uten at dette skal ha konsekvenser for avtalen. Unntakstilstand har blitt brukt av styresmaktene som et virkemiddel for å avgrense rettighetene til fagbevegelsen og opposisjonen. Organisasjoner i sivilsamfunnet i Colombia frykter at avtalen vil føre til økt fattigdom, ytterligere press på offentlige tjenester og større sosiale forskjeller. Organisasjonene hevder også at Norge, som er kjent for å være gode på menneskerettigheter og for å dele ut Nobels fredspris, bidrar til å legitimere styresmaktene i et land hvor folk ikke har rettsikkerhet.

De som til nå har vært mest kritiske til frihandelsavtalene i Colombia er små- og mellomstore jordbruksprodusenter. Colombias jordbruk er underutviklet og investeringer i sektoren har lenge vært lavt prioritert av nasjonale myndigheter. Lovlig og ulovlig import fra land der jordbruksproduksjon er subsidiert i langt større grad enn i Colombia legger stort press på næringene, og frihandelsavtalene fryktes å forverre situasjonen. I 2013 og 2014 gikk kaffe-, potet- og melkeprodusenter ut i streik i samhandling med transportarbeiderforbundet og krevde styrking av sine økonomiske rammevilkår. Løsningsforslagene fra sentrale myndigheter har i de fleste tilfeller vært kortsiktige: som prisgarantier og økede statlige oppkjøp av jordbruksprodukter.

Brudd på menneskerettigheter

FNs høykommissær for menneskerettigheter i Colombia (OHCHR) og Amnesty International anser menneskerettighetssituasjonen i Colombia for å fortsatt være ekstremt alvorlig og urovekkende. Den økonomiske ulikheten mellom by og land er stor og mange steder har ikke innbyggerne tilgang til rent drikkevann, ordentlig skolegang, fungerende helsevesen eller rettsapparat. Et stort antall barn dør fortsatt av malaria og normale mage-tarmsykdommer. Geriljagrupper og paramilitære styrker har fått rotfeste over hele landet fordi staten ikke har maktet å etablere seg som tjenesteyter og maktutøver.

Både de venstreorienterte geriljagruppene, hæren og organiserte kriminelle har brukt bortføring som metode for politisk eller økonomisk vinning. Bortføringer er ikke lenger et vanlig problem for colombianere. Det skjedde 890 bortføringer fra 2010 til 2012 og i 2014 var tallet nede i 190. Selv om tallene fortsatt er høye, representerer de en kraftig nedgang fra 2003, da 2122 mennesker ble bortførte.

Ifølge Pulitzer Centre ble over 2800 colombianske fagforeningsaktivister myrdet fra 1986 til 2013. Men det er ikke bare fagforeningsaktivister som blir utsatt for grove menneskerettighetsbrudd, også folk i fredsbevegelsen, miljøbevegelsen og organisasjoner for krigens ofre blir daglig utsatt for drapstrusler, forfølgelser, forsvinninger og drap, og mange ser seg nødt til å flykte. Ifølge FNs høkommisær for menneskerettigheter ble 45 menneskerettsforkjempere drept fra januar til oktober 2014.

Siden 2008 har det blitt avdekket en praksis der soldater i hæren bortfører sivile, oftest ungdommer, kler dem ut som geriljasoldater og dreper dem. Disse falsos positivos, «falske bevisene», får det til å se ut som soldatene har lykkes i å ta livet av en geriljasoldat, noe som ofte påskjønnes fra hæren med mer lønn eller flere fridager. Det dukker stadig opp saker fra foregående år, men det ser ut til at denne praksisen ble påbegynt i 2006 og nå er avsluttet i hæren. Kvinner er eneforsørgere for halvparten av alle familier som er drevne på flukt. Samtidig har overgrep mot kvinner og unge jenter vært en bevisst krigsstrategi blant de væpnede gruppene. En stor utfordring er den svært utbredte straffefriheten for seksuelle overgrep, ifølge Flyktninghjelpen. Vold mot kvinner er fremdeles ansett som et sekundært problem i offentlig politikk. Ifølge den første undersøkelsen av forekomsten av seksuell vold i forbindelse med væpnet konflikt i Colombia i årene 2001-2009, var 489 687 kvinner direkte offer for seksualisert vold.

Parapolitica

Siden borgerkrigen i 1948-1958 har det eksistert venstreorienterte geriljagrupper i Colombia. Like lenge har høyreorienterte paramilitære i varierende grad samhandlet med hæren for å nedkjempe geriljaen. Disse gruppene er og har vært svært voldelige og var ansvarlige for flertallet av massakrene i landet på 1980-, 1990- og 2000-tallet. Álvaro Uribe Vélez ble valgt til president i 2002 etter at fredsprosessen mellom president Pastrana og FARC strandet. I en politisk kontekst med høyt konfliktnivå opprettet Uribe-regjeringen bondehærer, der fattige bønder ble bevæpnet. Et nettverk av en million sivile informanter ble opprettet for å tyste og det var utbrakt bruk av massearrestasjoner, noe som har vært med på å trekke sivile direkte inn i konflikten. Det er høyst usikkert hvor stort omfanget av de paramilitæres kriminelle gjerninger er. I 2011 hadde påtalemyndighetene dokumentert 173 183 drap begått av paramilitære over en tjueårsperiode. 2003 til 2006 gjennomførte man en såkalt demobiliseringsprosess av den paramilitære paraplyorganisasjonen Autodefensas Unidas de Colombia (AUC). Denne prosessen førte ikke til en reell avvikling av de paramilitære gruppene, men de er blitt redefinert av styresmaktene og kalles nå «kriminelle bander». Mange opererer under nye navn og står bak massakrer, drap, trusler, voldtekter, bortføringer og utpressing mot sivile. Som FN og Human Rights Watch har påpekt en rekke ganger, gjør den colombianske regjeringen lite for å etterforske slike overgrep og for å beskytte utsatte grupper i befolkningen. Det er også flere tilfeller hvor statlige aktører har vist seg å tolerere eller medvirke til overgrep mot sivile. I 2013 ble Luis Alfredo Ramos, tidligere kongressmann og guvernør i Antioquia, arrestert på grunn av samarbeid med paramilitære grupper. Denne saken blir for øyeblikket debattert i Kongressen og er del av «parapolitikk»-skandalen som startet i 2006, da det ble avdekket forbindelser mellom paramilitære og politikere. Ifølge den colombianske organisasjonen Corporación Nuevo Arco Iris var hele 91 politikere i Senatet eller Kongressen i perioden 2006-2010 under politietterforskning eller dømt for bånd til de illegale paramilitære gruppene. Skandalen er omfattende og innebefatter også mange lokale og regionale politikere.

Internt fordrevne

I løpet av 2012 fikk Colombia hele 262 000 flere internt fordrevne, ifølge menneskerettighetsorganisasjonen CODHES. Det eksisterer ulike tall på det totale antallet internflyktninger i Colombia. El Tiempo meldte om 6,9 millioner internt fordrevne ved utgangen av 2015. I tillegg har rundt en halv million colombianere flyktet ut av landet, i hovedsak til nabolandene Venezuela og Ecuador. Antallet mennesker på flukt økte med rundt tre millioner siden krigen mot FARC-geriljaen ble trappet opp etter at Uribe kom til makta i 2002. Urfolk og småbønder utgjør mesteparten av internflyktningene i landet. De blir fordrevet fra jorda si og den forlatte jorda blir åpnet for industrielt jordbruk og økonomiske utviklingsprosjekt, ofte med multinasjonale selskaper i spissen. Internt fordrevne colombianere flytter ikke tilbake dit de flyktet fra og tallet internt fordrevne i Colombia holder seg høyt, selv når konfliktnivået i landet er på vei ned. Afrocolombianere, urfolk og kvinner er spesielt utsatt for overgrep og er overrepresentert blant personer på flukt.

«Loven for offer og tilbakegivelse av land», Ley de Víctimas y Restitución de Tierras, trådte i kraft i 2011. Den slo for første gang fast at det har pågått og pågår krig i Colombia og at staten har ansvar for opprettholdelse av menneskerettigheter for sine innbyggere, inkludert krigsoffer. Ifølge loven har offer for krigshandlinger etter 1985 rett til økonomisk oppreisning og offer for krigshandlinger fra og med 1991 kan i tillegg søke om å få tilbake land de har blitt frastjålet eller har måttet flykte fra. Ifølge Amnesty International vil mange krigsoffer ikke kunne få gjennomslag for sine søknader, grunnet problemer med å oppdrive dokumentasjon, fordi deres oppreisningskrav er utdaterte eller fordi de har vært offer for kriminelle bander myndighetene ikke anser som deltakende i krigen. Enheten for tilbakegivelse av land har fra midten av 2011 til desember 2016 mottatt 99175 søknader. 28531 av disse søknadene har blitt behandlet av Enheten, Det foreligger 2293 dommer og 3664 eiendommer har formelt blitt gitt tilbake til tidligere eiere.

Norske organisasjoner i Colombia

Siden Norge gikk inn som garantist for fredsforhandlingene mellom Colombia og FARC i 2012 har norske organisasjoner gradvis blitt mer aktive i landet. Norsk Folkehjelp skal lede det nasjonale mineryddingsarbeidet i samhandling med den colombianske hæren og kjentmenn fra FARC. Norges Røde Kors, Flyktninghjelpen, Misjonsforbundet og FOKUS er alle aktive i Colombia. Den norske ambassaden i Bogotá ble stengt i 2011, men gjenåpnet i 2013.

[1] Posisjonen til Juan Manuel Santos er sterk internasjonalt og fredsprisutdelingen har mottatt relativt lite kritikk. Dette til tross for at Santos var forsvarsminister i Alvaro Uribes siste regjering fra 2006 til 2009. Hærens praksis for henrettelser av sivile utkledde som geriljasoldater, såkalte «falsos positivos», skal ha startet i 2006.)

Om foratteren: Bjørnar Urang Funderud

Urang Funderud er samfunnsøkonom og lærer for Fred og Solidaritet Latin-Amerika ved Bømlo Folkehøgskule. Han jobbet som lærer i Bogota fra februar 2012 til juni 2016. Teksten ble først utgitt i april 2015 og henter stoff fra artikkelen «Colombia» skrevet av Mona Wærnes og utgitt for første gang i Latinamerikanske Løsninger, Latin-Amerikaboka 2012.

Fakta:

Hovedstad: Bogotá
Befolkning: 47,22 millioner (2016)
Forventet levealder: 75,7 år (2016)
Spedbarnsdødelighet: 14,1 per 1000 (2016)
BNP per innbygger (PPP): 14 300 US dollar (est. 2016)
Religion: katolisisme 90 %, andre 10 %
Offisielle språk: Spansk
Myntenhet: Colombianske pesos
Eksportartikler: Olje, kull, smaragder, kaffe, nikkel, blomster, klær og bananer.
Regionale forbindelser: Medlem av Mercosur (assosiert medlem), CELAC, UNASUR, OAS