Tabaré Vazquez tok i mars 2015 over presidentskapet fra José Mujica, og viderefører dermed Frente Amplios tiårige styre i Uruguay. Partiet har skilt seg ut ved å være den eneste venstresideregjeringen i Latin-Amerika som har kombinert en liberal sosialpolitikk med en markedsvennlig økonomisk politikk. Dette har de klart uten å forsømme en av regionens mest velutviklede velferdsstater. Denne kombinasjonen har gitt Frente Amplio et godt rykte både regionalt og internasjonalt.

José Mujicas regjeringstid (2010-2015) har gjort Uruguay kjent internasjonalt, og landet er nå kjent blant flere enn bare fotball- og kjøttelskere. Mujicas fascinerende personlige historie. Fra en ung politisk aktivist til soldat i Tupamaros-geriljaen, til parlamentariker og endelig president. En ukonvensjonell politiker på alle måter, med et direkte og ærlig språk, kombinert med et image som en mann som foretrekker det enkle liv. Han donerte nesten hele lønnen sin til veldedige formål og avviste alle former for spesialbehandling som politikere får. Gjennom presidentperioden fortsatte han å bo i sitt enkle hus utenfor hovedstaden, og lot presidentbilen stå til fordel for sin gamle Volkswagen Boble. Populariteten ble internasjonal etter talen han holdt i FNs generalforsamling 24. September 2013. I den kritiserte han meningsløsheten i en verden dominert av betingelsene kapitalismen dikterer.

På tross av Mujicas diskurs er det åpenbart at en sosial og moralsk revolusjonen ikke fant sted i Uruguay i løpet av hans regjeringstid: Realpolitikken er mye mer selvmotsigende enn taler. Han oppnådde ikke alltid enighet i samfunnet, og av og til heller ikke i sitt eget parti. Dette påvirket hans evne til å få gjennomslag for sin politiske agenda. Noen av planene han la frem fikk ikke den ønskede suksessen, slik som i bolig- eller utdanningspolitikken.

Mujica lyktes heller ikke i sitt arbeid med sivilsamfunnsorganisasjoner og menneskerettigheter. På slutten av perioden var det flere store konfrontasjonen mellom noen av disse organisasjonene og forsvarsministeren Eleuteiro Huidobro, som også er tidligere medlem av Tupamaros-geriljaen. Bakgrunnen for dette er beskyldinger om at regjeringen ikke har gjort nok for å løse situasjonen med immunitet for de involverte i statsterrorismen og letingen etter de forvunnede fra militærregimets tid. I tillegg er det fortsatt store problemer i fengselssystemet og omsorgsinstitusjoner for mindreårige.

Denne slitasjen ser ikke ut til å ha påvirket preferansene til de uruguayanske velgerne, som 26. oktober 2014 gav Frente Amplios Vázquez nær 50 prosent av stemmene i presidentvalget. Dermed møttes Vázquez og Luis Lacalle Pou fra Partido Nacional i en andre valgomgang. Opposisjonens viktigste valgkampargumenter var behovet for fornyelse og ungt blod, det negative ved å ha et parlament med flertall fra Frente Amplio, sløsingen med offentlige midler som et resultat av dårlig offentlig styring og et utilstrekkelig fokus på miljø -og samfunnsspørsmål. Denne diskursen fra opposisjonen til høyre og venstre for Frente Amplio lyktes ikke og 30. november ble Vázquez valgt til president med mer enn 53 prosent av stemmene. Dette gav Frente Amplio sin tredje strake presidentperiode.

Uruguay har nylig godkjent lovgivning som gir innbyggerne utvidede sosial rettigheter, etter initiativ fra Frente Amplio. De har både i og utenfor regjering forsøkt å forbedre åpenbare mangler i systemet, noe de har lyktes relativt godt med. Etter at Departementet for sosial utvikling (MIDES) ble opprettet under den første presidentperioden til Vázquez, har sosialpolitiske institusjoner fått et viktig løft og blitt profesjonalisert. Det har gitt en kontinuerlig forbedring av de sosioøkonomiske indikatorene. Andelen fattige husholdninger har for eksempler gått fra 24,2 prosent i 2006 til 6,4 prosent i 2014.

Det er ikke bare politikken ført frem av MIDES som har påvirket dette resultat. Fordelingen av ressurser har økt i flere kanaler. Helsevesenet ble reformert i 2007, noe som førte til at tusenvis av mennesker som tidligere ikke var forsikret nå får dekning gjennom det offentlige. Det gjenstår fortsatt viktige investeringer og endringer i blant annet infrastruktur. På områder som psykisk helse gir manglende behandling og utdatert praksis utslag i brudd på pasientenes rettigheter. Videre ble en lov om foreldrepenger for arbeidstakere i privat sektor enstemmig vedtatt i 2013.

I 2015 er regjeringen opptatt med å implementere et nasjonalt omsorgssystem for pleietrengende. Systemet skal omfatte eldre over 65 år, barn mellom 0 og 3 år og handikappede. Prosjektet ble satt i gang for å forbedre tjenestene til pleietrengende gjennom å tilby et helhetlig helsetilbud og synliggjøre samfunnets ansvar for pleien av mennesker som ikke kan ta vare på seg selv. Tanken er at man skal gjøre det mulig å kombinere familie og jobb, regulere allerede eksisterende offentlige og private tjenester, desentralisere tjenester for å bedre passe lokale behov, og gi bedre opplæring til pleiere. En økning i antall pleietrengende kombinert med færre hjemmeværende kvinner er en av årsakene til det økte behovet for et nasjonalt omsorgssystem.

Etter flere mislykkede forsøk ble en ny abortlov vedtatt i 2012-2013. Retten til likekjønnet ekteskap ble vedtatt i april 2013, en lov som anerkjente et krav om sikkerhet og synlighet for en marginalisert gruppe. Det har også skjedd fremskritt på en rekke andre og mindre kontroversielle områder, inkludert loven om assistert befruktning, utvidelsen av foreldrepermisjon for mor og far, og regelverket om aktiv dødshjelp. Frente Amplio har lykkes med å få gjennom en ny generasjon rettigheter som historisk har vært forbundet med den liberale venstresiden.

Prosjektet om retten til likekjønnet ekteskap ble møtt med motstand, men denne var først og fremst konsentrert blant et mindretall i opposisjonen og i Partido Nacional. På samme måte som med abortloven var målet til det politiske systemet ikke bare å gi rettigheter til en stor gruppe mennesker med en spesifikk seksuell orientering, men også å gi en løsning på de lovmessige utfordringene tusenvis av par med samme kjønn har. Til forskjell fra abortlovgivning hadde denne loven større støtte både blant politikere og i folket.

Når det gjelder likestilling ble det ved valgene i 2009 og 2012 innført en lov som hadde som mål å øke kvinners deltakelse i den lovgivende forsamlingen. Loven kom etter anbefaling fra FN. Resultatet var utilstrekkelig, da de fleste politiske partiene valgte å sette færrest mulig kvinner opp på listene. I tillegg var det også flere tilfeller hvor førstekandidaten var en kvinne, og det var inngått avtaler om at hun skulle si fra seg plassen til fordel for en mannlig kandidat. Resultatet levde ikke opp til forventningene, og flere sektorer ber om at loven innføres for enda en periode. Per i dag er det 9 kvinnelige og 21 mannlige representanter i senatet, mens underhuset har 17 kvinnelige og 82 mannlige representanter.

Loven som regulerer cannabismarkedet i Uruguay er også av stor betydning. En offentlig kampanje drevet frem av flere brukergrupper og organisasjoner som arbeider for sivile rettigheter fikk regjeringen til å bevege seg inn på et av de mest kontroversielle områdene innenfor offentlig politikk: reguleringen av bruk, produksjon og salg av cannabis til medisinsk og personlig konsum.

Det er forholdsvis vanlig å røyke marihuana i det offentlige rom i Uruguay, spesielt i Montevideo og i forstedene. Dette skjer først og fremst på utendørsarrangementer som konserter og fotballkamper. Det har heller aldri vært ulovlig å konsumere cannabis, det er kun produksjon og salg som har vært forbudt. Den tidligere president Mujica gikk selv ut offentlig og forklarte fordelen ved loven, som møtte motstand både innad i Frente Amplio og blant opposisjonen.

Konsensusen rundt prosjektet er et resultat av tre hovedargumenter. Det første er at den tidligere politikken i kampen mot den illegale narkotikahandelen ikke har fungert. Å forby bruken av et stoff med utbredt bruk generer i seg selv et svart marked. I markedet etablerer kriminelle grupper seg, akkumulerer makt og kjemper om kontrollen over produksjonen og salget av narkotikaen. Deres økonomiske og militære makt øker i takt med deres evne til å bestikke funksjonærer på alle nivå i staten. Brukerne må på sin side kontakte disse kriminelle organisasjonene for å kjøpe, til tross for at det opplagt at de hadde unngått dette om de hadde hatt muligheten til å velge. Det var nødvendig med en endring i politikken for å unngå at det illegale markedet vokste og for å ødelegge deres monopol.

Det andre argumentet er kriminaliseringen av brukerne og det sosiale stigmaet dette gir. Når «kampen mot narkotika» presenteres som en kamp mellom det gode og det onde, eller mot «samfunnets oppløsning», blir borgernes rettigheter fort brutt. Gjennom flere tiår har politi og dommere misbrukt sin makt. Stigmatiseringen av bruken er også tydelig i utdanningssystemet, i den religiøse diskursen og på andre sosiale arenaer, hvor brukeren ikke kommer til orde.

Det tredje argumentet er de tapte mulighetene: Man får ikke dratt nytte av cannabisens kjente medisinske fordeler. Mulighetene til å forske på substansene er kompliserte og de forsinkes. Den sosiologiske forskningen er full av problemer som ugyldiggjør resultatene som en konsekvens av tvilsomme svar og observasjoner av en bruk som må hemmeligholdes. Det samme skjer med den medisinske forskningen, som kunne ha hjulpet med å gi bedre svar til brukere med avhengighetsproblemer.

Til slutt er det verdt å nevnte at formaliseringen av markedet kan gi økonomiske fordeler, inkludert økte skatteinntekter.

Som et resultat av nytt flertall i parlamentet gikk lovforslaget gjennom i desember 2013. Deler av loven har blitt implementert: Det er nå lov å dyrke cannabis til egen bruk og å opprette cannabisklubber. I tillegg er det tillatt å bruke og forske på marihuana i medisinsk øyemed.. Et system for salg til publikum er enda under utvikling. Loven sier at innbyggere over 18 år kan kjøpe opp til 10 gram per uke fra autoriserte apoteker, etter å ha registrert seg på forhånd. Det er også tillatt å dyrke marihuana til vitenskapelige formål og medisinsk bruk. Forskere og leger læres nå opp for å fremme forskning og riktig bruk av stoffene. Loven opprettet Institutt for regulering og kontroll av cannabis (IRCCA).

Uruguay er i første rekke et land som eksporterer landbruksprodukter: kjøtt, korn, soyabønner og trevirke. Å være råvareeksportør er en historisk karakteristikk for de fleste økonomiene i Latin-Amerika. Den uruguayanske modellen anses av mange som en vellykket modell. Med en liten befolkning er eksportvirksomheten svært viktig. Den fremste mottakeren av eksportproduktene er landene i handelsblokken Mercosur, men til tross for dette er betalingsbalansen til disse landene negativ.

Latin-Amerika er ikke den fattigste regionen i verden, men likevel den regionen med størst ulikhet. Dette blir en underliggende faktor for lands nåværende velferdsnivå og fremtidig utvikling. Ifølge FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia (CEPAL) har ulikheten i fordeling av rikdom i regionen minket uavbrutt det siste tiåret. I denne konteksten har Uruguay den laveste fattigdomsandelen og beste fordelingen av rikdom. Gjennomsnittsinntekten til de 20 prosent rikeste i befolkningen er 7 ganger høyere enn inntekten de 20 prosent fattigste. Til sammenligning er inntekten til de 20 prosent rikeste i nabolandet Brasil 21 ganger høyere enn inntekten til de 20 prosent fattigste. I Uruguay sitter de 20 prosent rikeste igjen med 36 prosent av inntektene, mens i Brasil sitter den samme prosentandelen igjen med 54 prosent.

Til tross for en liten nedgang i den økonomiske veksten siden 2013 har den uruguayanske økonomien stort sett hatt en positiv utvikling. Kjøpekraften til de fattigste har økt betraktelig: en 120 prosent økning blant den fattigste tidelen mellom 2009 og 2013 mot en 40 prosent økning blant den rikeste tidelen av befolkningen. Arbeidsledigheten er også svært lav (mellom 5,5 og 7,5 prosent) og reallønnen har økt gjennom hele Frente Amplios regjeringstid. Dette, sammen med effekten av lønnspolitikken på inflasjonsnivået, er blant de største spenningene i den økonomiske politikken. Produktivitetsnivå i Uruguay har snart nådd toppen, og det at lønnsøkningen har vært høyere enn økningen i produktivitet fremheves som en forklaring på inflasjonen. Samtidig er lønnsforhandlingspolitikken en sentral del av venstresidens politiske prosjekt, og den har bidratt til å omfordele rikdom til arbeiderne. Denne økte kjøpekraften i arbeiderklassen har gitt økt etterspørsel etter varer på det hjemlige markedet, noe som har bidratt til den økonomiske veksten.

Lønnsveksten blir enda viktigere hvis man tar i betraktning den internasjonale konteksten etter 2012-2013, hvor prisene på jordbruksprodukter har sluttet å bidra vesentlig til den økonomiske veksten. Den uruguayanske økonomien er mer avhengig av det interne forbruket. Det fremste problemet er at det nasjonale markedet ikke lenger klarer å beholde veksten uten å havne i ubalanse, som den økte inflasjonen viser.

Forventingene til fortsatt positivt vekst vedvarer, men det er grunn til bekymring. Økonomiske analyser viser at en av flaskehalsene for veksten i den uruguayanske økonomien er at det vil ta lang tid og være svært kostbart å utdanne befolkningen til nivået utviklingen krever. I tillegg har flertallet av de andre produktive faktorene snart nådd sin grense.

Det hersker en enighet om at den nasjonale infrastrukturen må forbedres, da dagens tilstand kan bremse veksten, eksporten og gjøre produksjonskostnadene i landet dyrere. Dette gjorde at Vázquez allerede tidlig i sin andre presidentperiode har satt i gang flere større prosjekter for utbedring av veinettet, som er den fremste transportåren for produkter til landets havner. Det er også nødvendig med investeringen i elektrisitet, jernbane og infrastruktur i havnene.

Spør man den gjengse uruguayaner hva som bekymrer hen er det tre saker som trekkes frem: sikkerhets-, utdannings- og boligsituasjonen. Dette har regjeringen har fått med seg, og den har prioritert disse sakene i flere år allerede.

Sikkerhetsspørsmålet er sentralt, både for befolkningen og for myndighetene. Offisielle tall viser at voldelige ran, den vanligste kriminelle handlingen i Uruguay, har økt med 8,1 prosent mellom 2012 og 2013. Til tross for noe bedring i sikkerhetssituasjonen og i fengselssystemet blir dette ikke ansett som tilstrekkelig, og myndighetene har blitt utsatt for sterk kritikk. Det bør også nevnes at både nasjonale og internasjonale organismer flere ganger har advart om brudd på menneskerettighetene i fengselssystemet, inkludert tortur og mishandling.

Likevel gikk lovforslaget fra opposisjonen om å senke den kriminelle lavalderen fra 18 til 16 år gjennom i en folkeavstemming ved valget i 2014. Denne ble holdt etter at opposisjonen hadde samlet inn det nødvendige antallet underskrifter. Prosjektet møtte mye motstand fra familiene til unge fengslede, tidligere funksjonærer, internasjonale organer, Det nasjonale instituttet for menneskerettigheter og Ombudsmannen. Likevel ble lovforslaget vedtatt med 47 prosent av stemmene. Dette viser at store deler av befolkningen tror på at strengere straffer og muligheten til å fengsle ungdommer er verdt det hvis det reduserer kriminaliteten. Sannsynligvis blir denne følelsen forsterket av at det finnes svært mange våpen blant sivile. Det er et kjent faktum at lettere adgang til våpen fører til at flere konflikter løses med vold. En rapport presentert av Det nasjonale instituttet for menneskerettigheter og Ombudsmannen peker på at det eksisterer «et intolerant og voldelig klima som har blitt en del av hverdagen til folk flest i Uruguay. Man ser at det er stadig større aksept for alle typer vold, mindre åpenhet for fredelige måter å løse konflikter på, og en mangel på respekt for menneskeliv».

Den andre store bekymringen til uruguayanerne er utdanningssystemet, hvor landet scorer dårlig til tross for økte investeringer. Det er viktig å understreke at siden demokratiets retur i 1985 har stadig flere fått tilgang til utdanning, og tidligere marginaliserte sektorer har blitt inkludert. Til tross for dette er fortsatt flere sektorer i befolkningen ekskludert fra utdanningssystemet, både av interne og eksterne årsaker. De interne årsakene inkluderer strukturen på pensum og det akademiske regimet, mens de eksterne inkluderer dårlig råd, mangel på støtte fra familien og behovet for å jobbe. For å støtte disse sektorene har flere handlingsplaner blitt implementert. Det er nødvendig å utvide disse planene og samtidig gjøre dem universelle.

I sin første rapport om status for utdanningssystemet peker Det nasjonale instituttet for evaluering av utdanning på at det har vært forbedringer, men at tallene for hvor mange som fullfører ungdomsskole og videregående skole fortsatt er svært lave. Uruguay er blant landene i Latin-Amerika med dårligst fullføringsgrad. Rapporten sier videre at det er behov for en grundig gjennomgang av hensikten og relevansen til den kunnskapen som læres bort i dag. Både elever og andre aktører krever at det undervises i et mindre akademisk pensum som er mer relevant for arbeidslivet og samfunnet utenfor skolen. Under Mujica ble det gjort forsøk på å styrke den yrkesfaglige utdanningen. Hans plan var å gi mer selvstyre til de institusjonene som vanligvis tilbyr denne type utdanning, men han fikk verken flertall i sitt eget parti eller fra opposisjonen. Dette førte til at det nye tekniske universitetet UTEC ble opprettet i 2012, noe man foreløpig ikke kan se resultatene av.

Endringer i lærerutdanningen samt bedre styring pekes i rapporten på som viktige grep. Å gjennomføre reformer i utdanningssystemet i Uruguay er en kostbar og treig prosess, og dette har møtt mye kritikk. Denne tregheten skyldes de mange aktørene med et mangfold av interesser som er involvert i beslutningsprosessene i utdanningssystemet: myndighetene, lærere og professorer, teknisk personell, foreldre og elever. Dette bekreftes i rapporten som peker på behovet for bedre mekanismer for å skape enighet som kan føre til endringer på lang sikt.

Den tredje saken folk er bekymret for er boligsituasjonen. I 2010 ble Plan Nacional de Integración Socio-Habitacional Juntos utformet. Regjeringen erklærte at landet befant seg i en krisesituasjon når det gjelder boligpolitikken, med over 15 000 hjem i prekær forfatning. Plan Juntos omhandler boligproblematikken i de fattigste sektorene. Målet er å tilby bolig og regulere boligutbyggingen i slumområdene i byene, basert på donasjoner. Fondet har imidlertid fått lite offentlige midler, og har heller ikke lykkes med å skaffe donasjoner fra private og offentlige aktører. Mujica har uttalt at planen kunne ha blitt iverksatt raskere. Utfordringen nå er å lykkes med å koordinere samhandlingen mellom de ulike planene som i dag finnes for boligpolitikken, for å slik oppnå økt effektivitet. Etter å ha blitt partiets presidentkandidat annonserte Tabaré Vázquez flere tiltak, inkludert bygging av 38 000 boliger i løpet av hans mandat. Disse skal komme de 38 000 mest sårbare familiene som bor i områder hvor basisbehovene ikke er dekket. I Vázquez´ første presidentperiode (2005-2010) ble det bygget rundt 20 000 boliger gjennom nasjonale boligplaner.

Regjeringen til Mujica ble også møtt med krav fra miljøbevegelsen, som mobiliserte mot den vedtatte loven om storskala gruvedrift. Kritikerne av storskala gruvedrift i dagbrudd har klagd på at gruveselskapet som er involvert i jernutvinning, Aratirí, får spesialbehandling av regjeringen. De peker videre på de negative konsekvensene for miljøet, landskapet og lokalsamfunnene. Til tross for dette gikk myndighetene videre med prosjektet og godkjente loven som åpner for utvidelse av gruveindustrien i landet. Det har likevel kommet få konkrete investeringer, og prosjektet er for øyeblikket stanset. Dette skaper usikkerhet rundt prosjektets fremtid og den planlagte infrastrukturen rundt det. Det viktigste planlagte arbeidet her var en dypvannshavn i fylket Rocha. Dette arbeidet har også møtt stor lokal motstand.

I 2015 har det vært mange bekymringsmeldinger om vannforurensing, som en konsekvens av den hyppige bruken av kunstgjødsel og sprøytemidler i storskalajordbruket. Denne formen for jordbruk har blitt stadig vanligere i Uruguay, spesielt etter boomen i soyaproduksjonen det siste tiåret. Oppblomstringen av alger og cianobakterier, inkludert noen giftige varianter i overflaten av innsjøer og demninger nådde i 2014 vannopptaket på noen av Montevideos renseanlegg og i 2015 den mest befolkede delen av Maldonado. Problemet ble offentlig kjent da drikkevannet hjemme hos folk ble uklart og luktet vondt. Myndighetene har begynt å iverksette tiltak for å bedre situasjonen, og planen er å innføre strengere regulering av arealbruk og bruken av kunstgjødsel og sprøytemidler. De har også annonsert at bøtene for forurensing av vannet vil økte betraktelig. Dette er tråd med grunnlovens artikkel om retten til vann, som ble inkorporert etter en folkeavstemning i 2004. Artikkelen gjør at det er statens oppgave alene å sikre tilgangen til rent drikkevann i Uruguay.

Det skjer en stadig større overlapp mellom miljøspørsmål og politiske spørsmål, men på tross av dette har ingen av de store politiske partiene tatt disse sakene seriøst. Frente Amplio opplever på sin side at det er vanskelig å snakke om miljøhensyn når dette motsier dere utviklingsmodell, som er basert på industri og utvinning av naturressurser.

I 2008 ble Det nasjonale instituttet for menneskerettigheter og Ombudsmannen opprettet gjennom lov. En institusjon, Nasjonal mekanisme for forebygging, ble samtidig opprettet for å unngå brudd på menneskerettighetene til mennesker som er berøvet sin frihet, inkludert fanger, personer i forvaring eller andre som ikke får forlate institusjonen de er på. Det har flere ganger blitt rapport om brudd på rettighetene til disse menneskene, både innen fengselsvesenet og på private og offentlige helseinstitusjoner.

I februar 2015 presenterte Komiteen for barns rettigheter sine endelige observasjoner om status i Uruguay for implementeringen av ulike protokoller som omhandler barns rettigheter. Den fremste bekymringen er den økende andelen barn som lever i fattigdom, et fenomen som man har analysert i årevis uten å klare å bremse veksten. De samme barna er også offer for ulike former for diskriminering, som for eksempel manglende tilgang til utdanning for funksjonshemmede barn og økningen i antall arrestasjoner av mindreårige. I sammenheng med denne type arrestasjoner har det også kommet beskyldinger om tortur og politivold på sentere for mindreårige. Spesialister peker også på at samfunnsstraff og andre alternative straffemetoder ikke blir brukt i tilstrekkelig grad. Uruguay henger også etter når det gjelder å implementere lovgivning rundt tilleggsprotokollen om salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi.

I januar 2015 publiserte Den internasjonale juristkommisjon en rapport om Uruguay med tittelen Uruguay: La lucha por Verdad y Justicia en la encrucijada. Rapporten gjennomgår dagens situasjon for de juridiske prosessene for å oppnå sannhet og rettferdighet rundt bruddene på menneskerettigheter under det siste militærregimet (1973-1985). I denne perioden praktiserte regimet statsterrorisme, hvor de drepte, torturerte og fengslet politiske og sosiale aktivister, avskaffet rettigheter og friheter, innførte sensur og sparket offentlig ansatte. Ofrene krever nå at staten tar ansvar for å dømme og straffe de ansvarlige for disse forferdelighetene, og gir oppreisning til ofrene.

Fortsatt finnes det imidlertid deler av samfunnet som er mot dette. Den nevnte rapporten uttrykker bekymring over gjentatte forsøk fra ulike sektorer i regjeringen på å hindre arbeidet for sannhet og rettferdighet. Rapporten slår fast at rettsprosessene har stagnert, og regjeringen, og spesielt forsvarsdepartementet, anklages for å ikke fullt ut samarbeide i etterforskningen som fortsatt pågår. Dette har ført til at deler av Frente Amplio har krevd forsvarsministerens avgang. Videre sies det at Høyesterett i Uruguay har utstedt en rekke avgjørelser som bryter med de forpliktelsene landet har påtatt seg ved å ha ratifisert internasjonale menneskerettighetstraktater. Under presentasjonen av rapporten i Montevideo ble det fremhevet at det er avgjørende at Tabaré Vázquez´ regjering gjør alt i deres makt for reversere stansen i etterforskningen av menneskerettighetene og at de gir et fornyet momentum for jakten på de forvunne.

Uruguay har gjort store fremskritt både når det gjelder menneskerettigheter og sosial rettferdighet, og kan ikke akseptere en arv med straffefrihet, stillhet og uvitenhet for ofrene for militærregimet. Under Vázquez´ første presidentperiode ble flere fremskritt gjort med hensyn til oppreisning til ofrene og etterforskningen av de facto regimets forbrytelser. Et av de første tiltakene Vázquez´ nåværende regjering gjorde var å utstede et dekret som opprettet Arbeidsgruppen for sannhet og rettferdighet. Mandatet til arbeidsgruppen er å etterforske og samle informasjon om forbrytelser mot menneskeheten i perioden 1968-1985. Det er av stor betydning at man nå inkluderer perioden mellom 1968 og 1972 i etterforskningen. Dette er årene hvor den autoritære regjeringen til Jorge Pacheco Areco styrte landet, mannen som overtok da den valgte presidenten Oscar Gestido døde. Dette var en regjering som misbrukte den makten grunnloven gav til å suspendere individuelle rettigheter, slå ned på sosial uro og undertrykke Den nasjonale frigjøringsbevegelsen Tupamarogeriljaen. Den skriftlige pressen ble sensurert, som for eksempler avisen Època, hvor Eduardo Galeano var redaktør, og ukesavisa El Sol. Flere politiske partier på venstresiden ble forbudt, inkludert Det uruguayanske sosialistpartiet. Utbredelsen og frekvensen i bruken av disse unntaksmidlene gjorde at befolkningen ble vant til misbruk, autoritær arroganse og fraværet av rettigheter. I 1971 startet Forsvaret «kampen mot de opprørerne».

Arbeidsgruppen skal også etterforske de forbrytelsene mot menneskeheten begått av statlige agenter eller andre som begikk slike forbrytelser med statens godkjennelse eller støtte, i lys av statsterrorismen og statens illegitime handlinger både innenfor og utenfor landets grenser. «Deres handlinger vil bidra til å kaste lys over disse hendelsene innenfor rammen av en rettstat og på grunnlag av internasjonale normer og standarder for sannhet, rettferdighet, minne og garantier for ikke-gjentagelse» slår dekretet fast. Arbeidsgruppen skal samle og systematisere tilgjengelig informasjon om rettssaker og andre offisielle og uoffisielle etter forskninger, i tillegg til å foreslå tiltak og relevante føringer for regjeringen for å sikre tilgang på informasjon. Den samme arbeidsgruppen vil også få ansvar for å etablere og vedlikeholde registre som sikrer tilgang på informasjon. Den vil ta spesielt hensyn til henvendelser fra personer eller sivilsamfunnsorganisasjoner som tidligere har blitt helt eller delvis nektet denne type informasjon. På samme måte vil den også jobbe spesielt med personer eller organisasjoner som har kjennskap til dokumentasjon som ikke tidligere har vært kjent. Under de ulike Frente Amplio-regjeringene har lovene om tilgang til offentlig informasjon, beskyttelse av personlig data og nasjonalt system for arkiver blitt vedtatt. Alle disse nye lovene går nå inn i rammen rundt arbeidet til arbeidsgruppen for Sannhet og rettferdighet og muliggjør en demokratisering av prosessen rundt offentliggjøringen av arkivene.

Det er mange utfordringer som må løses før Uruguay kan bli et land med mer likhet, flere rettigheter, bedre utdanningsmuligheter og det nødvendige institusjonelt rammeverk som hører med for at dette skal være mulig.