Peru er et multikulturelt, multietnisk og veldig mangfoldig land. Conservation International plasserer Peru blant de 17 landene med størst biologisk mangfold, noe som reflekterer landets potensiale. Peru har en av Latin-Amerikas høyeste økonomiske vekstrater med 5,8 prosent vekst i 2013, og forutsetningene for ytterligere vekst er positive. Landet er rikt på naturressurser som mineraler, olje, gass, skog, fisk og jordbruksland. Gruvesektoren har spesielt vært med på å bringe de nasjonale inntektene til nye høyder. På tross av dette forblir en stor del av befolkningen (24 prosent) fattige, og samtidig er et stort antall miljø- og samfunnskonflikter fremtredende.

Da Ollanta Humala ble valgt som president i 2011, hadde han skapt store forventninger i befolkningen, særlig blant de fattigste. Han skisserte sine regjeringsplaner i et dokument kalt «Den store forvandlingen», som lovte peruanerne store endringer. Han foreslo at staten skulle ta en mer aktiv rolle i utvinningsindustriene, ved blant annet å revurdere konsesjonene til gruveselskapene. Humalas uttalte mål var å sikre at inntektene fra den økonomisk viktige gruvesektoren i større grad skulle komme hele Perus befolkning til gode.

For å vinne presidentvalgets andre runde ble Humala imidlertid nødt til å inngå en allianse med mer sentrum-høyre-orienterte krefter, og dermed også moderere sine politiske forslag betydelig. Til slutt signerte han en langt mer moderat regjeringsplan kalt «veikartet», og lovte å ikke gjennomføre de mest radikale sosiale forslagene som ble presentert i «Den store forvandlingen».

Humala overtok regjeringsmakten på et tidspunkt da Peru red på en bølge av optimisme over en tilsynelatende ustoppelig økonomisk vekst på over 7 prosent av brutto nasjonalprodukt årlig. Samtidig arvet hans regjering også en stor mengde uløste sosiale krav og sosiale og miljømessige konflikter. Den raske veksten mellom 2000 – 2010, var ikke i stand til å sikre like muligheter for befolkningen. Gapet mellom de rikeste og de fattigste ble større.

Mangelen på både skikkelige miljøstandarder og politisk vilje til å beskytte miljøet hadde forårsaket negative konsekvenser for befolkningen i form av forurenset vann og luft, samt avskoging. Humala måtte også ta stilling til kravet om å endelig implementere urfolks rett til konsultasjon – en rett formelt anerkjent av Peru gjennom ratifiseringen av ILO-konvensjon nr. 169 i 1994. Dette kravet ble forsterket av at hans forgjenger, president Garcia, hadde ført en politikk som undertrykte og kriminaliserte sosial protest. Minnet om sammenstøtene i Bagua i 2009 lå friskt i minnet. Der ble minst 34 mennesker drept, deriblant både politimenn og sivile.

I korte trekk var Humalas hovedutfordring å lede landet mot en bærekraftig utvikling. Det vil si å opprettholde den høye økonomiske veksten og samtidig løse de sosiale og politiske kravene fra befolkningen som så langt ikke nøt godt av den nasjonale framgangen. Humala hadde tross alt vunnet valget ved å love «vekst med sosial inkludering».

Humalas regjering valgte å implementere en pakke med sosiale programmer for å redusere fattigdom: pensjonsprogrammet Pensión 65, småbarnsprogrammet CunaMás og studiestipendordningen Beca 18. Ifølge Perus nasjonale institutt for statistikk og informatikk (INEI) har andelen fattige i befolkningen gått ned fra 34 til 24 prosent i løpet av Humalas regjeringsperiode. Denne beregningen er imidlertid basert på en definisjon av fattigdom der en fattig er en person som lever på under 2,25 US dollar dagen. Det betyr at en person som i dag mottar støtte fra staten og lever på 3 US dollar dagen, ikke lenger regnes som fattig. Det er viktig å merke seg at Verdensbanken mener at fattigdommen er langt mer gjennomgripende en tidligere anslått, og at de siste beregningene ikke reflekterer den potensielt store innvirkningen stigende mat- og drivstoffpriser kan ha på den fattige andelen av befolkningen. Ifølge Verdensbankens beregninger er derfor fattigdommen i Peru høyere enn det som rapporteres av landets myndigheter.

På den annen side, utelater disse tallene forskjeller mellom fattigdomsnivåene i byene og i rurale områder. De viser ikke de store ulikhetene som eksisterer innad i Peru. Over halvparten av befolkningen på landsbygda lever i fattigdom, mens tallet bare er på 16 prosent i byene. Det er påfallende at fattigdomsnivåene er høyere i høylandet (35 prosent) og i Amazonasregioen (32 prosent) enn langs kysten (15 prosent), hvor de største byene ligger. Videre er det oppsiktsvekkende at fattigdommen i de to førstnevnte områdene avtar svært langsomt, hvis i det hele tatt. Ser man nærmere på Perus 25 regioner blir forskjellene enda mer dramatiske. I Cajamarca, som er hjem for en av verdens største gullgruver, Yanacocha, lever 53 prosent av befolkningen i fattigdom.

Til tross for nesten 6 prosent årlig økonomisk vekst i 2013, kan man stille spørsmålstegn ved mulighetene for ytterligere fattigdomsreduksjon. Perus økonomiske utvikling er nesten utelukkende basert på utvinning av primærressurser. Eksporten av råvarer avhenger av styrken til handelspartnere som Kina, Europa og USA, som ifølge Det internasjonale pengefondet gjør det dårligere enn forventet. Dette gjør utsiktene for videre vekst og fattigdomsreduksjon mindre sannsynlig.

Minst halvparten av de syv millionene peruanere som ble en del av middelklassen i løpet av det siste tiåret er svært sårbare for eventuell stagnasjon i veksten eller andre vanskeligheter som kan påvirke deres inntekter. Lederen for Verdensbanken i Latin-Amerika, Augusto de la Torre, har kommentert at dersom den økonomiske veksten i Latin-Amerika faller fra 3 til 2 prosent, vil halvparten av menneskene som har blitt løftet ut av fattigdom – gruppen som har blitt kaldt «den ukonsoliderte middelklassen» – falle tilbake. Det samme gjelder for Peru: Dersom den gjennomsnittlige veksten var 4 prosent i steden for 5,5 prosent, ville arbeidsledighetsreduksjonen stanse. Dersom vekstraten synker til 3,5 prosent vil om lag 3,5 millioner peruanere falle tilbake i fattigdom

Mens Perus utviklingsmodell som er basert på ikke-fornybar råvareutvinning har gitt økonomisk vekst, har den samtidig ført til sosiale og miljømessige konflikter i alle deler av landet. Per februar 2015 anslår den peruanske Ombudsmannen at det finnes 160 pågående konflikter i landet. 120 (75 prosent) av disse er sosiale og miljømessige konflikter, hvorav 78 tilfeller (65 prosent) er knyttet til gruvevirksomhet og 20 tilfeller (16,7 prosent) er knyttet til olje- og gassprosjekter.

Disse tallene viser at veksten i Peru har kommet med høye miljø- og samfunnskostnader. Videre viser de i samsvar med statistikk for fattigdom og ulikhet at ikke alle har nytt godt av Perus «utvikling». Mange vanlige peruanere forblir dypt skuffet, og føler seg utelatt og ofret i «modernitetens» navn.

Sosiale og miljømessige konflikter i Peru oppstår i hovedsak når den lokale befolkningen blir ekskludert fra beslutningsprosesser. Det gjelder særlig rundt temaer som vil prege livene deres direkte eller indirekte gjennom påvirkning på miljøet de er avhengige av. Ved hjelp av fremskritt innenfor kommunikasjonsteknologi, har lokalsamfunn, interessegrupper og grasrotbevegelser de siste tiårene trappet opp sin politiske organisering. Sivilsamfunnsaktører er i dag bedre informert om sine grunnleggende rettigheter, fordi de har formet allianser som ofte strekker seg lenger enn det lokale. De tør derfor i større grad å utfordre statens og selskapenes inntrenging, og er vanskeligere å bringe til taushet.

Perus regjering har historisk sett svart med undertrykkende statlig vold og ved å kriminalisere sosial protest. Dette ser vi også i dag. Konflikten i Bagua, som ble nevnt ovenfor, er kanskje den mest kjente i en rekke alvorlige sosiale og miljømessige konflikter i Peru som har blitt omtalt i internasjonale medier. I 2009 ledet urfolk fra Amazonas en stor og fredlig protestmarsj utenfor byen Bagua. De protesterte mot kunngjøringen av en rekke forskrifter som ville favorisere handelsavtaler, men samtidig krenke urfolks rettigheter til sine territorier. For å bryte opp demonstrasjonene brukte politiet makt, noe som førte til en blodig tragedie. Nesten seks år senere venter rundt 50 urfolksledere, anklaget for å ha egget til vold, fortsatt på endelige dommer i sine saker. Samtidig har ingen av de politiske beslutningstakerne måttet forsvare sine handlinger i en domstol.

Conga, et gruveprosjekt i provinsen Cajamarca, er en annen langvarig konflikt. Prosjektet planlegger en utvidelse av gullgruven Yanacocha, den største gullgruven i Latin-Amerika. De planlagte operasjonene skal finne sted ved utspringene til fem mindre vannkilder. Disse er grunnleggende for vannforskyningen til provinsene Cajamarca og Celedín, der befolkningen i stor grad er avhengige av selvbergingsjordbruk. Det er sterk lokal motstand mot Conga. Den største bekymringen er at gruvedriften vil ramme vannforskyningen og vannkvaliteten. Protester skjer jevnlig. I juli 2012, da regjeringen uttalte at prosjektet ville fortsette til tross for lokal motstand, ble minst tre demonstranter drept da politiet stanset protestene på voldelig vis.

En ung, lokal bondekvinne som heter Maxima Acuña de Chaupe har blitt det nyeste symbolet for motstanden mot gruven. Selv etter å ha blitt skremt, anklaget for å ha tilranet seg land og stilt for retten av gruveselskapet, fortsetter Acuña de Chaupe og hennes familie kampen for å kunne leve på jorden som gruveselskapet hevder tilhører dem. Hun ble først dømt, men senere frikjent for alle anklager i en høyere domstol i 2014. Acuña de Chaupe ble belønnet med prisen «Årets forsvarer 2014» av det Latinamerikanske kvinnenettverket ULAM.

Disse eksemplene på tilfeller av sosiale protester, samt dusinvis av tilfeller regelmessig rapportert av Perus Ombudsmann, avslører de mindre behaglige realitetene i Peru: De urovekkende «bivirkningene» av en i stor grad neoliberal utvinningspolitikk, som gagner en økonomisk elite hovedsaklig basert i Lima eller i utlandet, og sjelden vanlige borgere.

Å bli konsultert før noen form for virksomhet eller prosjekt som vil påvirke livet ditt iverksettes, er en rettighet som er behørig definert i internasjonalt lovverk. Peru ratifiserte ILO-konvensjon nr. 169 om urfolks rettigheter i 1994. Den fastsetter at regjeringen bør utvikle nasjonalt lovverk i samsvar med konvensjonen. Likevel var det først i 2011 at Peru endelig vedtok en lov om forhåndskonsultasjoner for urfolkssamfunn.

Loven er kanskje godt ment, og et skritt i riktig retning, men den har fått mye kritikk fra det peruanske sivilsamfunnet. Det viktigste punktet er at loven omhandler «konsultasjon», og ikke «samtykke». Etter at en høringsprosess er gjennomført kan staten ta hensyn til de konsultertes meninger, men de er ikke forpliktet til å gjøre det. Med andre ord, det finnes ingen forsikringer om at staten respekterer avgjørelsene fattet av konsulterte lokalsamfunn.

Peru har nylig gjort sine første praktiske erfaringer med loven om forhåndskonsultasjon. Den planlagte etableringen av det regionale verneområdet Maijuna-Kichwa i Amazonasregionen Loreto, regnes som landet første konsultasjonstilfelle. Prosessen foregikk derimot ikke uten problemer. Tidlig i prosessen var det kun maijuna-folket som ble konsultert. Kichwa-folket, som også ville bli berørt i det foreslåtte området, uttrykte raskt sin misnøye med å bli utelatt. Til slutt har både maijuna-folket og kichwa-folket blitt enige om forslaget om å opprette verneområdet. Staten har imidlertid fortsatt ikke overholdt denne avgjørelsen ved å formelt etablere Maijuna-Kichwa-reservatet.

De første konsultasjonene om olje- og gassvirksomhet fant sted tidlig i 2015 i Ucayali-regionen, da oljekonsesjon 169 skulle bli auksjonert bort. Det ble raskt rapportert om utilstrekkelig deltakelse fra det berørte urfolket, partisk informasjonsdeling, samt bevisst ekskludering av lokalbefolkningens rådgivere. Til tross for rikelig med kritikk fra sivilsamfunnet, erklærte Det peruanske energi- og gruveministeriet at konsultasjonene var en suksess og et eksempel til etterfølgelse.

Konsultasjonsprosessen rundt oljekonsesjon 169 er bare den første i en rekke av flere som vil komme. I 2012 annonserte Peru ambisiøse planer om å auksjonere bort over 30 nye oljekonsesjoner. I Amazonas-regionen alene, vil mer enn 75 prosent av området tilskrives olje- og gasskonsesjonene. Den aggressive auksjonsprosessen som ledes av det statlige organet Perupetro, startet i 2014.

Olje og gassutvinning i Peru har en historie som strekker seg over 40 år tilbake i tid. Allerede i 1971 fikk det amerikanske selskapet Occidental Petroleum tillatelse til å starte virksomhet nord i peruansk Amazonas, i det som er kjent som oljeblokk 1AB. 43 år senere har berørte urfolk langs fire store elver endelig klart å få staten til å bevise det de har hevdet i flere tiår. Vannforekomster, jord og sedimenter er sterkt forurenset med tungmetaller og andre forurensende stoffer som følge av oljevirksomheten. Dette utgjør en stor helserisiko for lokalbefolkningen. Da resultatene fra den vitenskapelige testingen kom, måtte staten erklære miljømessig unntakstilstand i de fire elvebassengene.

Akkurat idet Perus mangel på tilstrekkelige miljøstandarder og regjeringens håndheving av disse kom i offentlighetens søkelys og ble kritisert, lanserte Perus regjering et nytt angrep på miljølovgivningen. Under påskudd om at økonomien har stagnert, presset Finansdepartementet i juni 2014 igjennom et nytt sett reformer for å gjenopplive økonomien og fremme nye investeringer. For å si det rett ut, disse reformene, kjent som el paquetazo, «den store pakken», senker miljøstandarder og kutter ned myndigheten til Miljøverndepartamentet og dets overvåkningsorganer.

De nevnte sakene representerer et stort paradoks. I september 2014 signerte Peru en potensiell multimillard-avtale med Norge og Tyskland for å bremse avskoging og minske CO2-utslippene. I desember 2014 var Peru vert for det årlige klimatoppmøtet, den viktigste miljøbegivenheten i verden. Mens den peruanske ledelsen av konferansen beskrev den endelige teksten som ble vedtatt som en suksess, har sivilsamfunnet i Peru og internasjonalt kommet med hard kritikk av det de ser på som en svak og skuffende tekst.

Humalas regjeringsdiskurs har handlet mye om miljøforvaltning. Men i virkeligheten har Peru ytterligere svekket sin miljølovgivning og fremmet gruvedrift og olje- og gassutvinning.

Mens det er stor optimisme knyttet til Perus pågående økonomiske vekst og i viss grad fattigdomsreduksjon, er det ved nærmere granskning grunn til bekymring. Perus utviklingsmodell er basert på utvinning av naturressurser, en modell som har blitt testet i mange andre latinamerikanske land, og i andre deler av verden. Selv om den ofte har ført til kortsiktige fordeler, spesielt for elitene og kapitalen, har den generelt mislyktes i å gi en bærekraftig utvikling og generell velferd større deler av befolkningen. De mange sosiale og miljømessige konfliktene som i dag utfolder seg i Peru er talende eksempler på dette. Perus vekststrategi er på ingen måte bærekraftig for miljøet, selv om den nåværende regjeringens diskurs ønsker at allmenheten skal tro det.