Teksten er hentet fra Latinamerikanske løsninger, Latin-Amerikaboka 2012.

Jamaica vekker ofte assosiasjoner til Bob Marley, reggae, rastafarianisme, marihuana, dreadlocks, ideen om et tropisk sydhavsparadis, rom, pirater, Blue Mountain kaffe, og verdens raskeste sprintere – for å nevne noe. Alt dette er del av sannheten, men det er ikke hele bildet. Selv om Jamaica har et sterkt og positivt image, er landet også assosiert med alvorlige sosiale problemer – fattigdom, narkotikarelatert vold, korrupsjon og dårlige økonomiske aspekter. Men i de senere årene har Jamaica beveget seg i retning av sosial forbedring og økonomisk vekst.

Da Jamaica fikk sin etterlengtede uavhengighet og selvstendighet fra kolonimakten Storbritannia i 1962, var landets befolkning fylt med en grenseløs optimisme. Dette kan høres tydelig i datidens jamaicanske populærmusikk – ska – som er både upbeat og full av fremtidshåp. Og optimismen var velbegrunnet; de første ti årene etter uavhengigheten vokste den jamaicanske økonomien med seks prosent i året. Dette var takket være en gryende turistindustri, en lukrativ produksjonsindustri, en stor landbruksindustri (spesielt sukker og bananer) og ikke minst utvinning og eksport av naturressurser. Jamaica var da verdens tredje største produsent av bauksitt – råmaterialet som brukes til produksjon av aluminium.

Men etter ti år med det konservative Jamaica Labour Party (JLP) ved makten hadde medvinden snudd til motvind, håp var snudd til fortvilelse, inflasjonen steg og den økonomiske veksten hadde stagnert. Dette kan høres i den mer lavmælte og apolitiske musikken rock steady, som er tregere og mer melankolsk enn forgjengeren ska. Folket så etter nytt lederskap, og i 1972 ble lederen for det andre partiet på Jamaica, sosialdemokratiske Michael Manley i People’s National Party (PNP), valgt til statsminister. Han fikk god hjelp av den da markante rastafarianske roots reggae-bevegelsen.

Men valget av PNP førte til et stadig mer anstrengt forhold til Jamaicas nærmeste allierte, USA, og CIA var fra midten av 1970-tallet økende grad involvert i destabiliserende aktiviteter på Jamaica. CIAs aktiviteter på Jamaica kulminerte i 1980, i det som var landets blodigste valg noensinne, med 889 valgrelaterte drap, og gjeninnsetting av det mer USA-vennlige JLP, med Edward Seaga i spissen.

Overfloden av våpen sammenfalt med at Jamaica vokste fram som en strategisk viktig mellomstasjon for smugling av kokain og marihuana fra Colombia til USA.

CIAs innblanding medførte også storstilt import av våpen til Jamaica, der områdeledere – såkalte dons – sørget for at sine innbyggere stemte på «riktig» parti. Overfloden av våpen sammenfalt dessverre med at Jamaica gjennom 1980-tallet vokste fram som en strategisk viktig mellomstasjon på den sentralkaribiske korridoren for smugling av kokain og marihuana fra Colombia til USA. Dette har medført en betydelig infrastruktur for kriminell virksomhet på Jamaica, og landet har i dag den tredje høyeste drapsraten i verden, med 1574 registrerte drap i 2010.

På kortere sikt er den jamaicanske økonomien ventet å vokse 1-2 prosent i året. Dette er mye takket være landets faglærte arbeidskraft, men krever også økt produktivitet og at landet evner å gjøre noe med de sosiale problemene som hemmer vekst; fattigdom, arbeidsledighet, kriminalitet og korrupsjon. I tillegg er Verdensbanken inne i flere utviklingsprosjekter på Jamaica som går på by- og landsbyutvikling, hiv/aids-relatert arbeid, utdanningsprosjekter og prosjekter for å sikre trygg og miljøvennlig energiforsyning.

Jamaica har et motsetningsfylt image. På den ene siden romantiserer mange om laid back folk som henger på stranda hele dagen og danser limbo. På den annen side har Jamaica en av verdens høyeste drapsrater og verdens raskeste sprintere. Disse motsetningene har bidratt til å skape et noe uhåndgripelig, mytisk, mystisk bilde av Jamaica. Og det gir øya et image som på mange har en helt magisk tiltrekningskraft. Dette er mye takket være Bob Marley, rastafarianismen, reggae og rom. Dette har blitt grepet fatt i av flere store, internasjonale aktører – deriblant Puma, Nike, Adidas, Dolce Gabbana, Dior – som alle har egne, meget lukrative kolleksjoner som er både rasta- og Jamaica-inspirerte. Puma er hovedsponsor for det jamaicanske friidrettslandslaget, og da Puma lanserte sin Jamaica-kolleksjon i 2004 steg selskapets sine inntekter med 74 prosent.

Jamaicas navn er en av landets mest verdifulle, uutnyttede ressurser.

Og dette griper jamaicanere selv nå fatt i. Jamaicas navn er en av landets mest verdifulle, uutnyttede ressurser. Det er en voksende progressiv bevegelse som innser at Jamaicas merkevare er verdt sin vekt i gull, og at dette burde tilfalle jamaicanere selv. I lys av dette satser et stadig økende antall kunstnere, designere, artister, filmskapere og forretningsfolk på Jamaica som merkevare – både innen klesdesign, brukskunst, musikk og matkultur. Jamaica har flere kjente merkevarer, men har i liten grad vært flink til å merkevarebeskytte disse. Ett unntak er allikevel Jamaican Blue Mountain Coffee som har blitt adekvat merkevarebeskyttet, takket være Coffee Industry Board of Jamaica som har sett verdien av å sikre denne dyrebare kaffen på en slik måte at den fortsetter å være en av verdens mest eksklusive kaffer.

Jamaica Intellectual Property Organisation (JIPO) jobber sammen med Jamaica Promotions Corporation (JAMPRO) utrettelig for å få jamaicanere til å innse verdien av den jamaicanske merkevaren, og å dyrke den. Det antas at en betydelig del av landets fremtidige inntekter kan komme fra nettopp industri knyttet til eksport av kulturelle produkter innen matkultur, drikkevarer og andre symbolbærende produkter.

Jamaica feirer 50 år med selvstendighet i 2012, og har virkelig begynt å få en sterk, stolt identitet. Takket være stor grad av emigrasjon helt siden 50-tallet har Jamaica i dag en diaspora på størrelse med landets egen befolkning – spesielt i USA, Canada og England. Kjente og innflytelsesrike jamaicanere i diasporaen inkluderer Colin Powell, Lennox Lewis, Busta Rhymes, Naomi Campbell og Alicia Keys. Disse er alle med på å sikre Jamaica synlighet på den internasjonale scenen. I tillegg kommer det en lynhurtig oppvåkning fra øya selv- ledet an av sprintkometen Usain Bolt. Som jamaicanere sier selv: «Wi likkle but wi tallawah» – vi er små men vi er sterke.