Guyana er det eneste engelskspråklige landet i Sør-Amerika og det deler flere historiske og kulturelle trekk med karibiske øystater enn med landene på samme kontinent. I skyggen av store naboer som Venezuela og Brasil er det fort gjort å overse dette landet som faktisk har et areal nesten på størrelse med Storbritannia. Tropisk regnskog dekker fortsatt over 80 prosent av landet og er hjem for ni urfolksgrupper som utgjør omtrent 10 prosent av befolkningen.

Resten av Guyanas innbyggere har bosatt seg langs den lavtliggende kyststripen og er etterkommere av afrikanske slaver og indiske og kinesiske kontraktsarbeidere som ble fraktet til Guyana etter at slaveriet ble avskaffet. Det totale antallet guyanere i landet nærmer seg 800 000. Bemerkelsesverdig mange har emigrert – rundt 55 prosent av alle guyanere, altså flere enn de som bor i Guyana, har forlatt landet for å starte et nytt liv et annet sted. Emigrasjonstallene har vokst gradvis siden landet fikk sin uavhengighet fra Storbritannia i 1966 og er nå et av de høyeste i verden. Årsakene er komplekse, men har ofte vært knyttet til økonomisk og politisk usikkerhet og kriminalitet, kombinert med jobbmuligheter og bedre levevilkår i andre land, som USA, Canada og Storbritannia

Guyanas økonomi er i stor grad basert på eksport av seks varer – gull, ris, sukker, bauxitt, tømmer og reker – og den har opplevd moderat vekst det siste tiåret. Dette skyldes i stor grad den økende prisen på gull og ris på verdensmarkedet. Finansministeren har imidlertid meldt om at en fallende gullpris det siste året førte til en reduksjon i eksportinntektene fra det edle metallet med 24 prosent i første halvdel av 2014, noe som forventes å bidra til en overordnet nedgang i landets økonomiske vekst.

Siden Guyana ble uavhengig i 1966, etter mer enn 400 år under nederlandsk og deretter engelsk kolonistyre, har den politiske situasjonen i landet vært preget av etniske skillelinjer. Den sittende regjeringen, nå ledet av Donald Ramotar, har hatt sterk støtte i den indoguyanske delen av befolkningen og har sittet ved makten siden 1992. I august 2014, etter beskyldninger om utbredt korrupsjon og mangel på åpenhet stilte opposisjonspartiene et mistillitsforslagen mot regjeringen. For å unngå at forslaget skulle bli vedtatt, valgte presidenten 10. november å utsette parlamentet på ubestemt tid. Ifølge Grunnloven kan en slik utsettelse vare i opptil seks måneder, og opposisjonen beskrev handlingen som udemokratisk og diktatorisk. I 2015 ble det valg, og den politiske alliansen APNU (A partnership for National Unity) vant valget med presidentkandidaten David Granger. Han ble innsatt i mai 2015.

Til tross for sin beskjedne størrelse har Guyana klart å gjøre seg synlig på den internasjonale arenaen særlig på ett område, nemlig klimapolitikk. I 2009 lanserte daværende president Bharrat Jagdeo en strategi for lavkarbonutvikling. Strategien anerkjenner at Guyana med sin lavtliggende kystlinje er svært utsatt for fremtidige klimaendringer og at landet med sitt usedvanlig høye regnskogsdekke kan gjøre en betydelig innsats for å bekjempe klimaendringene. Strategien bygger på tanken om at det er mulig å oppnå den økonomiske utviklingen landet ønsker uten å basere den på rovdrift på naturressursene. I stedet tilbyr Guyana å holde sitt historisk svært lave avskogningsnivå på et minimum hvis det internasjonale samfunn bidrar med finansiell støtte som gjør opp for det landet sannsynligvis ville ha tjent på storstilt tømmerhogst og annen skogødeleggende industri. Disse midlene vil blant annet bli brukt til å investere i lavkarbon infrastruktur, reform av skog- og gruvesektorene med fokus på miljøvennlig praksis, informasjonsteknologiutvikling, fornybar energi og å skape jobbalternativer som ikke bidrar til å ødelegge skogen.

Guyanas tilbud til verden om å bidra med regnskogsbevaring er nært knyttet til det internasjonale klimaarbeidet med å etablere en mekanisme under FN for reduksjon av utslipp fra avskogning og skogforringelse i utviklingsland, REDD+, Reducing Emissions from Deforestation and Degradation på engelsk. Tanken bak REDD+ er at rike land skal betale regnskogrike utviklingsland for å bevare skogen sin. Så langt har Guyana fått støtte fra to kanter: Forest Carbon Partnership Facility, som er et program under Verdensbanken, og Norge.

Norges avtale med Guyana for å støtte landets lavkarbonstrategi ble inngått i 2009. Avtalen har som mål å vise verden hvordan land med høyt skogdekke og historisk lav avskogingsrate kan oppmuntres til å avstå fra storstilt avskoging. Avtalen innebærer at Norge skal betale inntil 250 millioner amerikanske dollar fram til 2015 mot at Guyana iverksetter tiltak for å holde avskogingen under et avtalt nivå. Betalingen avhenger av uavhengige tredjeparters verifisering av resultatene Guyana oppnår når det gjelder avskoging og en rekke relaterte sosiale og miljømessige indikatorer, som sivilsamfunnsdeltakelse, respekt for urfolks rettigheter og økt bærekraft i gruve- og tømmersektorene. Guyana har frihet til å foreslå hva slags prosjekter pengestøtten skal brukes til så lenge de faller under landets lavkarbonstrategi.

En uavhengig evaluering av Norges klima- og skoginitiativ fra 2014 trekker fram den raske utviklingen av et system for overvåkning, rapportering og verifisering (MRV) av utslipp fra avskoging som det mest positive resultatet i avtalen med Guyana de første fire årene. Et av de største problemene som blir pekt på er komplikasjoner i betalingsmekanismen. Dette har ført til at en tredje betaling, som ble annonsert i 2012, ennå ikke har blitt gjennomført. Så langt har Norge kun gjort to utbetalinger til Guyana REDD Investment Fund (GRIF), disse for resultater oppnådd fram til 30. september 2010. Dette fondet ble opprettet for den bilaterale avtalen og forvaltes av Verdensbanken.

I tillegg til denne utfordringen, har det både nasjonalt og internasjonalt blitt reist betydelige bekymringer rundt flere av prosjektene som blir støttet under avtalen mellom Norge og Guyana.

Vannkraftprosjektet Amaila Falls har blitt omtalt som lavkarbonstrategiens flaggskip. Planene for dette prosjektet innebærer oppdemming av to elver i den skogkledte Pakaraimas/Potaro-regionen, og første fase vil oversvømme 23 kvadratkilometer med skog. Dammen er forventet å ha en installert kapasitet på 165 megawatt (MW) som dermed vil gjøre Guyana uavhengig av importert olje og i stedet forsyne den guyanske befolkningen med hjemmeprodusert og ren elektrisitet som også koster forbrukerne mindre. Siden oppstart har prosjektet imidlertid vært svært omstridt.

Reservoaret vil gjøre et betydelig inngrep i det tradisjonelle leveområdet til patamona-folket, og mange av innbyggerne fra de nærliggende landsbyene er redde for hvordan prosjektet vil påvirke deres kulturelle aktiviteter, som jakt, fiske og samling av materialer. Raske besøk som prosjektutviklerne har avlagt hos disse landsbyene har ikke ført til reell konsultasjon. Innbyggerne har meldt til landets mest anerkjente urfolksorganisasjon, the Amerindian Peoples Association, at informasjonen de har fått kun fokuserer på de mulige positive virkningene, og gjør det umulig for dem å veie disse mot mulige negative konsekvenser av prosjektet.

Studier utført for å kartlegge de potensielle sosiale og miljømessige innvirkningene konkluderer med at prosjektet ikke vil ha noen signifikant negativ effekt på urfolkenes land, ressurser, samfunn, rettigheter, identitet eller kulturelle integritet. Dette tyder på en manglende grunnleggende forståelse av hvordan patamona-folket bruker landet sitt. Svært uheldig er det også at det verken i møtene med landsbyene, i studiene eller den nasjonale debatten har vært noe fokus på mulige fremtidige utvidelser av reservoaret. I de opprinnelige prosjektdokumentene er det nemlig snakk om potensialet til en annen og tredje fase som kan øke kraftkapasiteten til så mye som 1060 MW og dermed oversvømme et betydelig større område.

På nasjonalt nivå har byggingen av veien som skal lede inn til prosjektstedet vært kilde til utbredt kritikk fra sivilsamfunn og opposisjon om økende pris på prosjektet, korrupsjon og mangel på transparente prosedyrer. Data som avslører at regionen har opplevd lange tørkeperioder i de siste 20-30 årene, har også økt tvilen om prosjektets levedyktighet. På grunn av mangel på politisk enighet innad i Guyana valgte en av de viktigste investorene å trekke seg ut i august 2013, og prosjektets framtid er nå svært usikker.

Beskyttelse av rettighetene til landets urfolk er en gjennomgående betingelse for støtte til Guyana i avtalen med Norge, og urfolks rettigheter har i tillegg fått hovedfokus i et annet av de mest profilerte prosjektene under avtalen. Dette prosjektet, som overses av FNs utviklingsprogram, har som mål å sikre landrettighetene til landets urfolk og legger fram en plan for å gi alle landsbyer som ønsker det formell rett til jord innen 2016. Til tross for gjentatte protester fra nasjonale og internasjonale organisasjoner (Amerindian Peoples Association, Forest Peoples Programme og Regnskogfondet) om at prosjektet ikke opprettholder internasjonale menneskerettighetsstandarder som både Guyana og FN er bundet av, ble det godkjent og signert i oktober 2013.

Bekymringene til de nevnte organisasjonene bunner i at prosjektet bygger på Guyanas eksisterende urfolkslov, Amerindian Act, og dermed den eksisterende prosedyren for formell anerkjennelse av land, såkalt landtitulering. Denne loven anerkjenner ikke urfolks rett til deres tradisjonelle landområder og ressurser, og tillater for eksempel at regjeringen gir ut storskala gruvekonsesjoner på urfolks eiendom. FNs rasediskrimineringskomité (CERD) har ved flere anledninger påpekt at loven bryter med Guyanas menneskerettighetsforpliktelser.

Prosedyren for landtitulering har så langt skapt store problemer. Ettersom systemet ikke offentlig anerkjenner territorier, men derimot utsteder skjøter til individuelle landsbyer, har urfolksgruppenes tradisjonelle områder blitt fragmenterte. Mens de folkene som utfordrer det eksisterende systemet blir fortalt av urfolksministeriet at de må godta det landet de «får» og deretter søke om utvidelse, blir jordbruks-, jakt- og fiskeområdene deres delt ut som tømmer- og gruvekonsesjoner. Dette har svært alvorlige konsenser både for folk og natur.

Dette tatt i betraktning, kan konklusjonen i den siste uavhengige evalueringen av avtalen mellom Guyana og Norge, som brukte landtituleringsprosjektet som en av indikatorene på at urfolksrettigheter blir respektert og promotert, lett trekkes i tvil.

Med de siste årenes rekordhøye pris for gull på verdensmarkedet, har presset på land for gruvedrift økt betraktelig. I 2012 kunne Guyana rapportere om en gullproduksjonen som var 20 prosent høyere enn året før – den høyeste i historien. Til tross for at Guyanas avtale med Norge inneholder en viktig forpliktelse om å gjøre gruvesektoren mer bærekraftig, ser det ut til at de miljømessige og sosiale negative konsekvensene av gruvedrift snarere har økt enn minket de siste årene.

Gruvedrift sto for 93 prosent av all avskoging i landet i 2012 og i samme år var sektoren årsak til en målt økning i årlig avskoging fra 0,054 til 0,079 prosent. I verdenssammenheng er avskogningstallet fortsatt lavt, men en rekke flyfoto viser tydelig hvordan gruvedriften er som voksende sår i et grønt teppe av regnskog. Indikative tall viser at avskogingen kan ha gått svakt ned igjen i 2013, men dette er ikke ennå bekreftet av en tredjepartsverifisering.

I tillegg til å gjøre et innhogg i skogen, spiser gullgraving seg også gradvis inn på urfolksterritorier. Nylig publiserte kart fra landets etat for gruvedrift viser at konsesjonsblokker har blitt gitt ut både i urfolks tradisjonelle områder, som ikke er anerkjent av staten, og på land som har blitt offentlig anerkjent. Dette har skjedd uten at folkene som bor i områdene har blitt konsultert eller informert. På andre nasjonale kart har grensene til flere av de titulerte landsbyene blitt forminsket og i et tilfelle fullstendig fjernet. To landsbyer har de to siste årene blitt tatt til retten etter at de har forsøkt å stoppe gruvedrift i sine områder. I det ene tilfellet endte det med at dommeren ga medhold til en gullgraver og uttalte at folkene som bor der ikke har noen rett til å kaste ut fremmede konsesjonseiere som fikk konsesjoner før landsbyen hadde fått formell rett til jorda. Den andre landsbyen er fortsatt i retten, noe som koster innbyggerne stort både psykisk og økonomisk.

Noe av det disse og mange andre landsbyer er redde for, er hvordan kvikksølvet som brukes i gullutvinning vil påvirke deres og naturens helse. Studier utført i Isseneru (landsbyen som tapte sin rettsak) av den nasjonale etaten for miljøvern i 2014 viste at kvikksølvnivået i vannet de bruker til daglig er langt over hva som er anbefalt og trygt.

Kritiske røster i sivilsamfunnet har stilt spørsmål ved hvordan utviklingen i gruvesektoren går overens med Guyanas internasjonalt uttalte forpliktelse om å bevare regnskog og beskytte rettighetene til folkene som bor og avhenger av denne. I andre halvdel av 2014 ble også en omfattende nasjonal debatt om bærekraft og godt styresett i tømmersektoren sparket i gang etter avsløringer rundt aktivitetene til det kinesiske selskapet Bai Shan Lin. Debatten kommer beleilig da den kaster lys på pågående forhandlinger mellom Guyana og EU om handel med lovlig tømmer under FLEGT-initiativet (Forest Law Enforcement, Governance and Trade). At Guyana inngår en FLEGT-avtale med EU for å sikre godt styresett i skogsektoren er en av betingelsene i avtalen med Norge. Slik det ser ut i midten av 2014 er det mye som tyder på at essensielle forbedringer må til for å oppfylle en rekke viktige forpliktelser Guyana har under avtalen